Sudan er Afrikas tredje største land etter areal, og besitter betydelige naturressurser og gode forutsetninger særlig for landbruk. Langvarig borgerkrig i Sør-Sudan, deretter i Darfur i Vest-Sudan, samt mindre omfattende konflikter i andre deler av landet, er én hovedårsak til at landets økonomiske potensial ikke er blitt realisert. Store avstander og tidvise tørkeperioder, samt delvis internasjonal isolasjon som følge av sin politikk har også bidratt til at Sudan er et av Afrikas økonomisk minst utviklede land.

Kombinasjonen av tørke, krig og overgrep mot sivilbefolkningen har ført til at Sudan særlig i 1980- og 1990-årene var åsted for store flyktningstrømmer, ut av landet og internt, med hungersnød som følge. I perioder forårsaker også vandrende gresshoppesvermer store skader. På 2000-tallet la en fredsavtale i Sør-Sudan et grunnlag for økonomisk utvikling i denne krigsrammede landsdelen, mens en ny krig brøt ut i Darfur-provinsen, og skapte kontinentets alvorligste humanitære katastrofe. Krigen i de sentrale og sørlige deler av Sudan har også ført til at utvinningen av olje- og gassforekomstene er blitt forhindret og forsinket. En av årsakene til krigen i sør var uenighet om hvordan disse ressursene skulle kontrolleres og utnyttes. Krigen umuliggjorde også fullføring av Jonglei-kanalen, som ville ha redusert fordampingen av vann fra Nilen i Sudd-deltaet; vann fra Nilen er i Sudan – som i Egypt – av helt avgjørende betydning for irrigert landbruk.

Jordbruket er viktigste næringsvei både med hensyn til sysselsetting og inntekter. Mye av landbruket er innrettet mot selvberging, men Sudan har også betydelig eksport, tradisjonelt spesielt av bomull, peanøtter og levende dyr. Eksport av olje tok til 1999, og er blitt viktigste inntektskilde; betydelige forekomster av andre mineraler finnes også.

Sudan er sterkt avhengig av utenlandsk bistand og nødhjelp. Bistanden fra Kuwait og Saudi-Arabia ble innstilt etter Sudans stilling i Golfkrigen i 1991. All ny utviklingshjelp fra USA ble holdt tilbake fra 1990 i protest mot manglende demokratisering og støtte til organisasjoner USA holder for å være terrorister; i 1991 suspenderte også Storbritannia sin bistand, deretter EU. Nødhjelp, særlig til Sør-Sudan og senere til Darfur, ble unntatt sanksjonene, men ble vanskeliggjort både på grunn av krigen og den sudanske regjerings motvilje. Et stort norsk-støttet utviklingsprosjekt i regi av Kirkens Nødhjelp ble startet i Sør-Sudan 1968, men måtte senere opphøre på grunn av krigen. Sudan mottok fra midten av 1980-årene omfattende bistand fra Norge, i all vesentlighet i form av nødhjelp gjennom FN og norske humanitære organisasjoner.

Sudan er vesentlig et landbrukssamfunn, dels med jordbruk, dels husdyrhold, og mindre skogbruk. Sektoren sysselsetter omkring 60 % av yrkesbefolkningen, men langt flere er avhengige av noe jordbruksproduksjon for å overleve. Mesteparten av produksjonen skjer på selvbergingsnivå; sektoren står for ca. 40 % av BNI. Tradisjonelt har Sudans eksport vært dominert av landbruksprodukter, men etter at oljeeksporten begynte fra 1999, har landbrukets betydning for utenrikshandelen blitt relativt redusert.

Av potensielt jordbruksareal på ca. 2,5 mill. km2, er kun ca. 5–6 % oppdyrket, resten av det dyrkbare arealet ligger brakk i årelange perioder, vesentlig på grunn av vannmangel. Ca. en firedel av landarealet benyttes til beite. Viktigste matprodukter er sorghum, hvete, hirse, sesamfrø og kassava, samt sukker. På større bruk foregår et ikke ubetydelig salgsjordbruk; viktigste produkter er bomull, peanøtter, rågummi og sesamfrø. Rågummi, jordnøtter og bomull har vært viktigste jordbruksprodukter for eksport.

Jordbruket i nord er viktigst. I Nildalen ligger små kunstvanningsområder rundt pumpestasjoner som tapper grunnvannet. Mellom Den hvite og Den blå Nilen sørøst for Khartoum ligger Gezira-anlegget, hvor vannet ledes i kanaler fra demninger til et stort bomullsdistrikt hvor det også er omfattende bomullsindustri. Sudan har ca. 2 mill. hektar irrigert land; ca. halvparten ved Gezira – som er verdens største jordbruksanlegg under én ledelse. Kontroll med Nilens vannressurser er et stridsspørsmål med Egypt, som i likhet med Sudan er helt avhengig av nilvannet for sitt jordbruk og sin økonomi.

Nomadisk eller halvnomadisk virksomhet er viktig for en stor del av befolkningen, særlig i nordlige deler av landet, og eksport av levende dyr er tradisjonelt en viktig inntektskilde, som i perioder har vært rammet av importforbud i de viktigste markedene, på den arabiske halvøy. Sudan ansees for å ha et stort jordbrukspotensial, men klarer normalt ikke å være selvforsynt med mat, selv om det i gode år er overskudd for eksport.

Sudan har ca. 80 % av totalforekomstene i verden av arabisk gummi. I Sudan produseres dette hovedsakelig fra Acacia senegal, og er eneste skogbruksprodukt som gir eksportinntekter av betydning. Ca. 12 % av landarealet er klassifisert som skog. Nesten all produktiv skog er statseid, og det meste av hugsten går til brensel.

Sudan har kun en mindre kyststripe i øst og fiske har liten betydning. Lokalt har innlandsfisket en viss betydning.

Sudan har betydelige mineralforekomster, men bare få utvinnes kommersielt. Krigen har forsinket utvinningen av petroleumsforekomstene, mens mangelfull infrastruktur og manglende investeringer har forhindre utnytting av øvrige forekomster, blant annet jernmalm, mangan, sølv, krom, gips og marmor. Det utvinnes imidlertid mindre mengder gull i Gabeit og Abirkateib.

Utvikling av petroleumssektoren var høyt prioritert i andre halvdel av 1990-årene, og den første sudanske olje ble eksportert 1999, med åpningen av en ny 1610 km lang oljeledning fra Heglig-feltet i Kordofan til en utskipningsterminal ved Rødehavet. I 2006 hadde Sudan påviste oljeforekomster på ca. 560 mill. fat, mens landets energidepartement anslo samlede reserver til ca. 5 mrd. fat. Leting etter olje har vært begrenset til noen områder i det sentrale og sørlige Sudan; store forekomster antas å finnes også i den nordvestlige delen av landet samt i øst ved Rødehavet. Dagsproduksjonen av olje 2005 var på gjennomsnittlig 363 000 fat, og olje stod for ca. 70 % av samlet eksportverdi. Sudan hadde i 2005 oljeraffinerier.

Sudan hadde i 2004 en installert kapasitet for produksjon av elektrisk kraft på 728 MW, omtrent likelig fordelt på oljefyrte varmekraftverk og vannkraftverk. Det største kraftverket er Roseiresdammen på Den blå Nilen, sør for Khartoum (280 MW), som i lange perioder produserte langt under kapasitet på grunn av geriljaangrep. Nilen gir Sudan et potensial for ytterligere vannkraftutbygging, blant annet i det prosjekterte Merowe-anlegget sør for hovedstaden (1250 MW) og Kajbar-anlegget nord i landet (300 MW). Mangel på strøm er et hinder for økonomisk utvikling. Bare ca. 30 % av Sudans befolkning har tilgang på elektrisitet.

Sudans industrisektor er lite utviklet, og er vesentlig basert på jordbruket, fremfor alt bomullsdyrking. Sudan har verdens største bomullsveveri som sitt fremste industrikompleks. Landet produserer videre blant annet sement og forbruksvarer til erstatning for import. Industrien er fortsatt lite utviklet; fire frihandelssoner ble opprettet i 1992 i et forsøk på å tiltrekke seg investeringer; en sone ved Rødehavet ble etablert i 1999.

Sudan har store underskudd i handelsbalansen med utlandet; og landet er avhengig av utenlandsk bistand, som i perioder har vært holdt tilbake fra flere donorer, på grunn av politiske forhold.

Sudans viktigste eksportvarer er olje, bomull, peanøtter, gummi og levende dyr, samt huder. Importen omfatter blant annet maskiner, petroleum og petroleumsprodukter, kjemikalier og næringsmidler. Viktigste handelspartnere er Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, samt Kina – som er største avtaker av oljeproduksjonen, så vel som en kilde for import.

Samferdselsnettet er mangelfullt utbygd og representerer et alvorlig hinder både for økonomisk utvikling og for befordring av bistand under tørkeperiodene. Det finnes ca. 48 000 km veier, hvorav 3160 km regnes som hovedveier. Store deler av veiene er ubrukelige i regntiden. Atbara er knutepunkt for jernbaner fra havnebyen Port Sudan ved Rødehavet, fra Wadi Halfa ved Nassersjøen i nord og fra Khartoum og områdene lenger sør. Samlet sporlengde er 4784 km, samt 1400 km i al-Gezira, som betjener bomullsplantasjene. Nilen er en viktig forbindelseslinje mellom nord og sør, og det finnes sammenlagt ca. 4000 km seilbare elver, hvorav 1723 km egnet for helårstrafikk. Viktigste havnebyer er Port Sudan og Suakin. Khartoum har internasjonal lufthavn.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.