Økonomi og næringsliv i Mosambik

Inngrodd fattigdom og liten økonomisk utvikling er påfallende trekk ved Mosambiks økonomi og næringsliv. Landet scorer dårlig på de fleste indikatorer for menneskelig utvikling, som utdanning, helse og bruttonasjonalprodukt per innbygger, og UNDP har lenge rangert Mosambik blant de ti minst utviklede landene i verden. Målt i bruttonasjonalprodukt var økonomien i 2018 omtrent halvparten av Islands, selv om Mosambik hadde åtti ganger så mange mennesker. Landets økonomi forstås best i sammenheng med utenverden, da det i de siste par hundre årene har vært en integrert del av det regionale og globale handelssystemet.

Bare de siste hundre årene har landet gjennomgått en rekke store politiske omveltninger og ustabilitet, og tilhørende politisk-ideologiske prosjekter som alle krevde plutselig økonomisk nyorientering. Likevel har landets økonomi og næringsliv falt tilbake til noen vedvarende kjennetegn og mønstre.

Store omveltninger og strukturelle svakheter

Det lille overskuddet fra jordbruk i småskala selges på lokale markedsplasser.

Markedsplassen i Monapo av . CC BY NC SA 3.0

Gjennom store deler av 1900-tallet fremmet den portugisiske kolonimakten i Mosambik en økonomisk utvikling som skulle tjene den hvite, portugisiske befolkningen og kapitaleiere i Europa. I denne perioden ble både menn og kvinner utsatt for kolonimaktens omfattende bruk av tvangsarbeid, kalt shibalo – en praksis som først tok slutt på 1960-tallet. Etter uavhengigheten i 1975 hadde regjeringen ambisjoner om rask økonomisk utvikling av både industri og primærnæringer med en statsstyrt modell (sosialistisk planøkonomi), men dette lyktes ikke. 1980-tallet brakte krig og økonomisk kollaps, etterfulgt av en periode på 1990-tallet med avhengighet av utenlandske bistandsgivere, hurtig privatisering og en økonomisk politikk styrt av ideologisk nyliberalisme. Selv den betydelige økonomiske veksten etter råvareboomen som på 2000-tallet skapte stor optimisme, måtte fra rundt 2015 vike for gjeldskrise og generell pessimisme.

På slutten av kolonitiden, på 1960-tallet, hadde Mosambik en av de mer industrialiserte økonomiene i det sørlige Afrika og strategisk transportinfrastruktur, som tre av Øst-Afrikas viktigste havner, 3100 km jernbane og et stort nettverk av flyplasser – og ikke minst, Afrikas nest største vannkraftverk, Cahora Bassa, var under oppføring. Store plantasjer og fiskerier produserte næringsmidler. På 1950- og 1960-tallet var også turisme en betydelig faktor.

Likevel, flertallet av mosambikere var og er lite direkte involvert i den industrielle økonomien. I følge landets statistikkbyrå hadde kun åtte prosent av arbeidsstokken formell ansettelse (2006), hvorav halvparten var i hovedstaden. Fremdeles driver den største delen av befolkningen, særlig kvinner, med jordbruk i småskala – gjerne bare noen jordflekker som er nok til å brødfø et lite antall familiemedlemmer, der jorden bearbeides med hakke. Andre, særlig menn, driver i tillegg med handel av et eventuelt jordbruksoverskudd, ispedd produktene fra litt jakt og fiske. Mange menn jobber også som arbeidsmigranter i Sør-Afrika, slik mosambikere har gjort i stor skala siden 1800-tallet. I byene driver flertallet med småhandel eller har svært dårlig betalte og usikre arbeidsplasser i handel og servicesektoren. En svært liten middelklasse i byene har jobber i offentlig sektor eller i service- og finanssektoren.

Den kanskje mest vedvarende og strukturelle svakheten i mosambikisk økonomi er at den overveiende største delen av landets moderne sektor har vært drevet av og for utenlandske interesser. Selv om nasjonaliteten til disse har endret seg gjennom tidene, blir resultatet lignende for den mosambikiske økonomien. Utenlandske kapitalinteresser har finansiert så godt som alle investeringer i foredlingsindustri, landbruksindustri, turisme og service, finanssektoren, transport og infrastruktur. Et annet mønster er at siden mosambikere flest er så fattige er det innenlandske markedet i Mosambik så lite at investeringene oftest retter seg mot produksjon for utenlandske behov. De få mosambikerne som fra 1990-tallet begynte å akkumulere kapital har vist liten vilje til investere i lokal utvikling, slik at alle store kapitalinvesteringer fortsatt må komme fra utenlandske krefter. Høy korrupsjon i stat og næringsliv har siden 1990-tallet trolig hindret økonomisk utvikling.

Arven fra kolonitiden og borgerkrigen

Grunnlaget for dette mønsteret ble lagt under kolonitiden, der det portugisiske kolonimyndighetene gjorde lite for å forankre den moderne økonomien i den lokale befolkningens kunnskaper og muligheter for eget erverv. Under kolonitidens settler-periode fra slutten av 1800-tallet til 1975 ble økonomien innrettet mot å tjene koloniherrenes interesser i Lisboa, London og Johannesburg, og for den lokale hvite eliten i Mosambiks byer.

Etter uavhengigheten i 1975 reiste over hundre tusen portugisere fra Mosambik og tok med seg kapital, teknisk kunnskap og markedsrelasjoner. Rett etter forsøkte Frelimo å slå inn på en sosialistisk kurs og gjennomføre en plutselig omveltning til en statlig dirigert økonomi, for eksempel nasjonalisering av all boligmasse, bankvesen, og industri, samt statlig organiserte innkjøpsmonopoler og samferdsel. Dette storstilte eksperimentet var lite vellykket. På 1970- og 1980-tallet raste den langvarige borgerkrigen som resulterte i ødeleggelser og mange tapte investeringer. Krigens herjinger ble forsterket av en langvarig tørkeperiode, noe som gjorde at leveforholdene i Mosambik ved fredsslutningen i 1991 var katastrofale: Folk flest var bokstavelig talt avmagret, industriproduksjonen hadde gått i stå, landbruket produserte ikke og de viktige transportårene var kuttet.

Fra bistandsavhengighet til råvareboom

Cahora Bassa-demningen, i elven Zambezi i det sentrale Mosambik, holder Afrikas største vannkraftreservoar. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Mosambik (Bergverk, energi) (Cahora Bassa-demningen) av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Etter fredsslutningen i 1992, strømmet antallet givere av utviklingsbistand og hjelpeorganisasjoner til Mosambik. Dette har preget økonomien, da bistand på 1990-tallet gjorde rundt 40 prosent av bruttonasjonalinntekt, og rundt 20 prosent i perioden etter (15 prosent i 2016). På 2000-tallet betalte bistanden over halvparten av den sentrale statens utgifter i nesten alle år, men dette falt til 36 prosent i 2015. Mosambik har derfor vært et av de mest bistandsavhengige landene i verden. Det svært høye antallet givere – fra store internasjonale fond (blant andre Bill Gates Foundation), såkalte multilaterale givere (Verdensbanken, Afrikabanken), bilaterale givere (der USA, Storbritannia, Sveits og Sverige har vært blant de største), til private hjelpeorganisasjoner – skapte utfordringer. Koordinering av så mange bistandsinitiativ, folk og penger, samt tusenvis av prosjekter, opptok en betydelig del av myndighetenes kapasiteter i etterkrigstiden. Uforutsette bieffekter av bistanden kan ha bidratt negativt i økonomisk utvikling, som svært lav skatteinngang og «hjerneflukt» av utdannede Mosambikere til bistandsorganisasjonene.

De siste årenes politiske krise, og manglende tillit mellom givere og regjeringen på grunn av flere store korrupsjonsskandaler, har ført til brå nedgang i bistanden. Omfattende narkotikasmugling er også et negativt trekk ved økonomien, og enkelte forskere hevder at eksport av heroin tilsvarte den nest største eksportinntekten til landet etter 2010.

Rundt 2000 ble det klart at Mosambik hadde store forekomster av naturressurser som kunne eksporteres som råvarer, spesielt innen naturgass, kull, tropisk trevirke, edelstener, gull, samt nyttige berg- og jordarter. Påfølgende investeringer fra multinasjonale selskap i utvinningsindustrien bidro kraftig til at Mosambiks økonomi hadde blant de raskeste vekstratene i verden i nesten to tiår – over syv prosent årlig i snitt fram til 2014. Blant de fremste eksempel på de massive investeringene i råvareeksport var det brasilianske selskapet Vales investeringer i kull i Tete-provinsen, med tilhørende utbygging av jernbane. I Inhambane-provinsen utvinnes gass på land, med eksport siden 2004, da en gassrørledning til Sør-Afrika stod ferdig. Mosambik har også store vannkraftressurser, fremfor alt den gigantiske Cahora-Bassa-dammen, der det meste av kraften eksporteres til Sør-Afrika.

Funnet av Afrikas største gassfelt offshore det nordlige Mosambik i 2010 påvirket Mosambik mer enn noen annen naturressurs. I noen år skapte det enorme forventninger om økonomisk vekst, blant annet da Det internasjonale pengefondet anslo at Mosambik kunne regne med investeringer fra gassindustrien i størrelsesorden USD 100 milliarder, og femdobbelt så høye inntekter i en 30-årsperiode.

Men i 2019 var produksjonen av gassen fortsatt ikke kommet i gang. Derimot hadde myndighetene – blant annet på grunn av forventninger om store inntekter – forgjeldet landet betydelig. Mosambik gikk fra å fått gjeldsslette under HIPC-initiativet i 2005 til å ha Afrikas høyeste gjeldsbyrde i forhold til bruttonasjonalprodukt ti år senere. Gassrikdommen har derfor enda til gode å føre til påtagelige fordeler for Mosambikere flest.

Norsk bistand til Mosambik

Fra starten i 1977 til i 2018 nådde Norges samlede bistand til Mosambik trolig opp i minst 15 milliarder kroner. I følge Norad lå årlig offisiell bistand fra Norge til Mosambik på 327 millioner kroner i året mellom 2012 og 2017, med vekt på økonomisk utvikling og handel, fulgt av miljø- og energi og bistand til styresett.

Jordbruk og primærnæringene

Mange av plantasjene ble nasjonalisert etter uavhengighet. Ofte falt produksjonen drastisk.
Palmeplantasjer i Zavala, Inhambane av . CC BY SA 3.0

Maisdyrking er sentralt i svært mange mosambikeres hushold - og er den mest dyrkede planten.

Maisåkre i Gorongosa av . CC BY NC SA 3.0

Opp mot 80 prosent av befolkningen har trolig jordbruket og hold av små husdyr (geiter, høns og svin) blant sine viktigste aktiviteter for livsopphold, og mange har det som den eneste. Fremfor alt mais, men også yucca, søtpoteter, ris, bønner og en mengde ulike grønnsaker utgjør basisen i familiesektorens produksjon. Kvegdrift har noe betydning i de sørlige delene av landet.

Det hender at «overbefolkning» får skylden for fattigdom i Afrika, men dette kan vanskelig sies å være tilfelle i Mosambik. Landet har betydelig uutnyttet jordbrukspotensiale: det har rundt 36 millioner hektar dyrkbart land, hvorav kun 5 millioner dyrkes, og av dette er kun rundt en tusendel irrigert. Det meste av irrigasjonen foregår på de relativt mange plantasjene i de sentrale og nordlige delene av landet.

Under kolonitiden inkluderte landbruket en kommersiell sektor med rundt 3000 storgårder og europeiskeide plantasjer med eksportrettet produksjon av blant annet sukker, bomull, kokos, cashew, tobakk, hamp, kaffe og te. En av de store plantasjeeierne i Mosambik var norske Christian Thams, grunnleggeren av Orkla.

Etter uavhengigheten ble plantasjene nasjonalisert og forsøkt videreført, men mye av den eksportrettede produksjonen gikk i stå, på grunn av krig, dårlig forvaltning og befolkningens motvilje. Senere private investeringer i plantasjesektoren har også møtt store utfordringer. Et eksempel er den gigantiske bananplantasjen Matanuska i Nampula-provinsen på 30 km2 hvor blant annet norske Norfund investerte 175 millioner kroner: Etter store investeringer og noen års drift ble hele produksjonen nedlagt på grunn av sykdomsutbrudd på bananplantene.

Derimot tok landbruksproduksjonen i familiesektoren fra 1990-tallet seg betydelig opp, og bidro til sterk økonomisk vekst på 2000-tallet. Mer jord kunne igjen dyrkes etterhvert som freden slo rot, hundretusenvis av flyktninger returnerte til sine jordlapper, miner ble ryddet og regnet returnerte etter tørkeperioden i tiåret før.

Noe skogbruket finnes rundt Beirakorridoren og i de nordlige provinsene. Det norske selskapet Green Resources har konsesjon i den 155 km2 skogen i den nordlige Niassa-provinsen. På 2000-tallet har det vært svært kontroversielle saker rundt ulovlig skogdrift. Særlig hevdes det at kinesiske operatører, trolig i samkvem med korrupte Mosambikiske politikere, har ført ut store mengder tropisk tømmer uten å betale skatt eller legge igjen andre verdier i Mosambik.

Fiskeriene har store ressurser langs den lange kysten, men fiskeriindustrien er forholdsvis lite utviklet. Svært mange kystfolk livnærer seg av småskalafiske med enkel teknologi og for salg på det lokale ferskvaremarkedet. Særlig landets kjempereker (gjerne 15-20 cm store) har vært viktige eksportartikler, og utgjorde på 1990-tallet halvparten av landets eksportverdi før mineralutvinningen tiltok på 2000-tallet. Rekene har også blitt berømte symbol på det mosambikiske kjøkken.

Samferdsel

Sykkel og moped, på sandvei, er samferdsel for folk flest.
På moped i Monapo, Nampula av . CC BY NC SA 3.0

Som mye annet i Mosambik, ble samferdselsnettet utbygget for å tilpasse koloniøkonomienes behov, og for å betjene handel til og fra nabolandene. Dette var alltid en viktig inntektskilde for Mosambik. Krigens ødeleggelser av det sentrale vei- og jernbanenettet har nå i stor grad blitt utbedret og videreutviklet, men mangel på gode lokale veier gjør at mange områder allikevel er vanskelig tilgjengelige.

Kun en hovedvei, ingen jernbane, binder det lange landet sammen mellom nord og sør. På samme måte som de øst-vestgående elvene utgjør hindringer for nord-sør samferdsel, er også jernbanelinjene bygd i øst-vestgående retning. Heller enn å binde økonomien sammen, skaper de derfor ulike soner. Økonomisk utvikling i Mosambik tenderer derfor fortsatt, som i kolonitiden, til å foregå i regionale soner eller «korridorer» langs jernbanene, som Beira-korridoren og Nacala-korridoren, oppkalt etter de respektive havnebyene.

Mosambiks flyselskap LAM har derimot, tross kronisk svak økonomi og driftsproblemer, klart å binde sammen landet gjennom dets 16 flyplasser, hvorav tre er internasjonale.

Mosambiks havner har, gitt den strategiske plasseringen i forhold til de kystløse nabolandene og deler av Sør-Afrika, alltid bidratt med inntekter til staten og noen hundre arbeidsplasser. Dypvannshavnen i Maputo, med et anneks i Matola, er blant Afrikas største. Andre viktige havner finnes i Beira, Nacala og Quelimane.

Industri

Økonomisk aktivitet

Mosambik, øk. kart av /Store norske leksikon ※. Gjengitt med tillatelse

Mosambik har lite utviklet industri. Det største industriforetaket er det store smelteverket Mozal utenfor Maputo, som åpnet i år 2000, og som produserer med en kapasitet på 250,000 tonn i året. Det eies og drives av utenlandske selskap. Modellen er basert på bruk av strøm fra Cahora Bassa, og benyttelse av havneanlegget i Maputo for import av bauxitt og eksport av aluminium. Allerede i 2003 stod eksporten fra Mozal for 55 % av landets samlede eksportverdi, men kritikere hevder at foruten noen hundre arbeidsplasser, gir smelteverket lite skatteinntekter og annen inntekt for Mosambik. Landet har også noe industri innen sement, bomull, og enkel matforedling.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg