Økonomi og næringsliv i Mosambik

Mosambik er primært et jordbruksland som i kolonitiden dels bestod av en betydelig plantasjesektor og for øvrig småbruk. Sektoren har tradisjonelt stått for den overveiende del av eksporten, til et aluminiumsverk stod ferdig 2000, med produksjon for eksport. Før det, oversteg eksporten av reker verdien av den samlede jordbrukseksporten; også hummer er en betydelig eksportartikkel. Under krigen som fulgte selvstendigheten var det lav jordbruksproduksjon og mangel på mat, samtidig som landet i flere perioder ble rammet av tørke.

Mosambik har betydelige mineralforekomster, men utvinningen har vært svært begrenset blant annet av krigen. Størst omfang har utvinningen av kull, og det utvinnes videre blant annet jernmalm og bauxitt, samt naturgass. Mosambik har Afrikas største vannkraftverk, Cahora Bassa-anlegget, som ble rehabilitert sist i 1990-årene.

Mosambiks økonomi var i mange år sterkt preget av den permanente krigstilstanden fra frigjøringskrigen startet i 1964, gjennom sørafrikansk destabilisering og borgerkrig fra midten av 1970-årene, til fredsavtalen ble inngått 1992 og frie valg ble avholdt 1994. Dette, kombinert med strukturer lagt under kolonistyret forut for selvstendigheten 1975 og politikken det første tiåret etter denne, førte til at Mosambik på 1980-årene ble rangert som verdens fattigste land, med en gjennomsnittlig inntekt per innbygger på under 100 USD og med meget dårlige resultater på en rekke både økonomiske og sosiale områder. Med fredsslutningen kunne den økonomiske gjenoppbygging etter krigen begynne, og to tapte tiår i samfunnsutviklingen ta til, støttet av økt bistand og med gjeldslette fra de vestlige land. Fra slutten av 1990-årene hadde Mosambik en av de høyeste økonomiske vekstrater i Afrika, og kunne samtidig vise til betydelige fremskritt innen flere sektorer, blant annet utdanning og helse. En stor del av det tidligere statsdominerte næringslivet ble privatisert fra slutten av 1980-årene, og utenlandske interesser – ikke minst sørafrikanske – har investert i både infrastruktur og industri.

Mosambiks økonomi er fortsatt preget av kolonibakgrunnen, hvor det portugisiske kolonistyret ikke la til rette for at det afrikanske folkeflertallet skulle overta makten i settlerkolonien – og at det store flertall av folk med utdanning, det vil si portugisere, forlot landet i 1974–75, og til dels saboterte økonomien før de reiste. Dette vanskelige utgangspunktet ble ytterligere forverret ved rhodesisk, og så sørafrikansk, destabilisering, og av krigen. Mosambiks beslutning om å etterleve FNs økonomiske sanksjoner mot Rhodesia i andre halvdel av 1970-årene påførte også landet store økonomiske tap. Særlig krigføringen i 1980-årene førte til store materielle ødeleggelser, fremfor alt på landsbygda og landets infrastruktur, og til at store ressurser måtte avsettes til forsvarsformål. Krigen drev ca. 4 mill. mennesker på flukt og gjorde store deler av landsbygda utilgjengelig, og til at matproduksjonen sank – og at mat vanskelig kunne bringes inn til byene. Dette, sammen med flere tørkeperioder, skapte store vansker for landbruket og gjorde at landet ble avhengig av matvarebistand. Krigen førte også til at inntektene fra transitthandelen – særlig fra Malawi, Sør-Afrika og Zimbabwe – ble sterkt redusert. Krigens kostnader var både økonomiske og menneskelige – det siste i form av minst en million drepte og enda flere lemlestede. Et svært alvorlig problem er en stor mengde miner, som Norsk Folkehjelp tidlig ble engasjert i arbeidet med å lokalisere og rydde. Den meget omfattende flommen vinteren 2000, rammet rundt 2 millioner mennesker, og forårsaket betydelige tap.

Mosambik har i flere år vært et av verdens mest bistandsavhengige land, og fikk økte overføringer – samt gjeldslette – etter at et økonomisk restruktureringsprogram ble iverksatt i midten av 1980-årene. Norge har gjennom mange år ytt bistand til Mosambik; før selvstendigheten til frigjøringskampen, deretter på statlig nivå. Det statlige bistandssamarbeidet startet 1977, og etter fredsavtalen 1992 fikk Mosambik status som hovedsamarbeidsland for norsk utviklingshjelp, og har i flere år vært en av de største enkeltmottakerne av norsk bistand; overføringene i 2005 var på ca. 400 mill. NOK. Etter krigen ble bistanden dreid i retning av langsiktig sosial og økonomisk utvikling, samt menneskerettigheter, demokrati og godt styresett. Norge har også bidratt med makroøkonomisk støtte, derunder budsjettstøtte og gjeldslette. Norge har også bistått Mosambik på energisektoren, som er av stor betydning for landets utvikling, samt fiskerisektoren, som også har et betydelig potensial. Også turisme har et stort potensial i Mosambik, og er et satsingsområde etter at krigen er over og infrastrukturen er forbedret. Turismen er særlig knyttet til kysten, med blant annet havfiske, og det viktigste markedet er Sør-Afrika.

Mosambik er primært et jordbruksland, og vel 80 % av den yrkesaktive befolkningen er sysselsatt i landbruket (inkl. fiske). Fra kolonitiden bestod landbruket dels av en kommersiell sektor, med store europeiskeide plantasjer, og en tradisjonell sektor med afrikanske småbønder. Det var ca. 3000 plantasjer og storgårder, som beslagla ca. 1,6 millioner hektar; ca. 2,8 millioner hektar var satt av til småbøndene. Etter selvstendigheten ble plantasjene nasjonalisert, og under den påfølgende krigen, til 1992, led jordbruket både under mangel på innsatsmidler og transport for avsetning av produktene – samt av det store antall mennesker som ble fordrevet fra sine hjem. I tillegg kom en økonomisk politikk som gav bøndene lave priser, samtidig som det var få varer å få kjøpt på landsbygda. Dels førte dette til lavere produksjon, dels til at færre jordbruksvarer fant veien til det åpne markedet – som igjen medførte at det oppstod en bytteøkonomi. Et betydelig problem for landbruket etter krigen er også det store antall miner som ligger igjen. I flere perioder har Mosambik også blitt rammet av tørke og matunderskudd; i 2000 av flom. Landbruket er vesentlig rehabilitert etter krigen, med økning i produksjon – og største bidragsyter til eksporten inntil 2000. Kommersielle farmere fra Sør-Afrika og Zimbabwe er invitert til Mosambik for å ta over storbruk, og bidra til økning i produksjonen.

Landbruk og fiske stod i 2002 for ca. 22 % av BNP. Ca. 5 % av potensielt dyrkbart areal er kultivert, og det dyrkes blant annet mais, ris, maniok, søtpoteter og bønner til eget forbruk. Ved kysten dyrkes sisal, kokosnøtter (vesentlig nord for Zambezi) og cashewnøtter (acajounøtter). På de tidligere europeiske plantasjene, som hovedsakelig lå i elvedalene eller på platåene, dyrkes det ved irrigasjon bomull, sukkerrør, kaffe, tobakk og te. Kvegholdet betyr lite på grunn av tsetsefluas utbredelse. Bomull og cashewnøtter er viktige eksportprodukter, men på grunn av liberalisering av økonomien, ble Mosambiks cashewnøtter på 1990-årene langt på vei utkonkurrert på pris. Bomull dyrkes særlige nord i Mosambik, i all hovedsak av småbønder. Produksjon av sukker har økt sterkt etter fredsavtalen, og kapitalinteresser fra blant annet Mauritius har investert i nye sukkerraffinerier, hvoretter Mosambik ble en netto eksportør i 2002. Te dyrkes i høytliggende strøk nær Malawi. Kopra dyrkes mest på store plantasjer langs kysten

Skogbruket er lite utviklet, og er konsentrert langs Beirakorridoren og i Zambeziaprovinsen; eukalyptusplantasjer er etablert sør i landet. Noe tømmer eksporteres til Sør-Afrika.

Utenfor kysten finnes betydelige fiskeforekomster som lenge ble hardt beskattet av utenlandske trålere, blant annet sovjetiske. Disse er senere erstattet av europeiske, innenfor rammen av avtaleverk med EU. Mosambiks egen fiskerinæring er forholdsvis lite utviklet, men er av stor økonomisk betydning. I midten av 1990-årene stod eksport av reker for vel halvparten av landets samlede eksportverdi, men denne har sunket relativt sett, som følge av økt eksport fra industrisektoren. Mosambik er ikke selvforsynt med fisk, men fangstene har økt fra 1980-årene.

Mosambik har betydelige mineralressurser, men utvinningen har vært begrenset, særlig på grunn av krigen og medfølgende transportproblemer. Følgelig stod sektoren i 2002 for bare 0,3 % av BNP. Forekomstene består av blant annet jernmalm, kobber, nikkel, krom, mangan og kull i Zambezidalen, samt naturgass utenfor Beira. Utvinningen domineres av kull fra Moatize-gruvene i Tete-provinsen, samt gassforekomstene. Utvinningen av jernmalm stanset helt under krigen, men er gjenopptatt. Det foregår utvinning i mindre skala av blant annet bauxitt, marmor, gull og edelstener. Det er betydelige forekomster av tantalitt, og mindre kvanta utvinnes for eksport; det er også kjente forekomster av ilmenitt, titan, mangan, grafitt, platina, nikkel, uran, asbest og andre mineraler. Titanfunn i provinsen Gaza 1999 er anslått til verdens største; ca. 100 millioner tonn.

Mosambik importerer all petroleum, som er en betydelig utgiftspost. Det har vært lett etter olje både offshore og på land, men kun gassforekomster er påvist. Drivverdige forekomster av gass er funnet på Pande- og Temane-feltene, og eksporten begynte i 2004, da en gassrørledning til Sør-Afrika stod ferdig.

Mosambik har et stort energipotensial i utbygging av vannkraft, og Cahora Bassa-kraftverket ved Zambezi, i drift fra 1978, er det største kraftanlegget i Afrika (3600 MW installert kapasitet). Dette ble bygd med portugisisk kapital for eksport til Sør-Afrika, men produksjonen var lenge svært lav på grunn av sabotasje mot overføringsledningene under krigen. Etter krigen er ledningsnettet utbedret og nye linjer er strukket til Zimbabwe, delvis finansiert med norsk bistand. Avtaler er også inngått med Malawi og Swaziland for eksport dit. Andre kraftstasjoner finnes på elven Revue, vest for Beira; ved Maputo er det et kullfyrt varmekraftverk. Et nytt, stort kraftverk bygges ut ved Zambezi, nedenfor Cahora Bassa, med planlagt kapasitet på inntil 2500 MW. Utbygging av damanlegg for kraftproduksjon og irrigasjon er også planlagt i Komatibassenget, i samarbeid med Sør-Afrika og Swaziland.

Mosambik har lite industri, og mye av den ble avviklet under krigen, mens annen småindustri – blant annet den tidligere viktige foredlingen av cashewnøtter – er blitt offer for den økonomiske liberaliseringen. Mosambik har hatt et lite, og lite kjøpekraftig, lokalt marked for å støtte nasjonal industri, som for en stor del har bestått av forbruksartikler og tekstiler, og finnes særlig ved Maputo og Beira. Konkurransen fra den velutviklede sørafrikanske industrien er også en begrensning for industrireising. Sementproduksjonen, ved Maputo, ble rehabilitert etter krigen, og et ammoniakkanlegg i Sofala åpnet produksjon 1997. Basert på utvinningen av naturgass, startet byggingen av et smelteanlegg for aluminium, Mozal, ved Maputo 1998. Produksjon for eksport tok til 2000. Med dobling av initiell kapasitet på 250 000 tonn per år i 2003, er anlegget et av verdens største, og har stor økonomisk betydning for Mosambik. Allerede i 2003 stod eksporten fra Mozal for 55 % av landets samlede eksportverdi. Det er planer om et smelteverk for jern, basert på jernmalm fra Sør-Afrika, for ytterligere utnytting av gassforekomstene, samt smelteverk for titan i Nacala.

Mosambik har tradisjonelt et betydelig underskudd i utenrikshandelen, og samlet eksport sank under krigen, samtidig som gjelden økte. Mosambik er helt avhengig av økonomisk og teknisk bistand fra utlandet, blant annet fra Norge, og har vært et av verdens mest bistandsavhengige land. Eksporten domineres av aluminium, skalldyr (reker) og jordbruksprodukter som cashewnøtter, sukker, bomull og kopra. Importen består mest av matvarer, ferdigvarer, drivstoff og transportutstyr. Viktigste handelspartner er Sør-Afrika.

Mosambiks økonomiske utvikling avhenger av utbedring av samferdselsnettet, som i utgangspunktet ble tilpasset koloniøkonomiens behov, og for å betjene transitthandel til og fra nabolandene som var en viktig inntektskilde for Mosambik. Både vei- og jernbanenett ble ødelagt under krigen, og havnene forfalt som følge av økonomisk krise. Mosambiks jernbanenett er bedre utbygd enn i de fleste land i Afrika, og har som hovedoppgave å forbinde havnene i Maputo, Beira og Nacala med nabolandene som ikke selv har adgang til havet, først og fremst Zimbabwe, Zambia og Malawi, og i mindre grad Kongo (Kinshasa), Swaziland samt Gauteng-provinsen i Sør-Afrika. Jernbanene er imidlertid uten innbyrdes forbindelse, og det finnes ingen nord–sørgående bane. Det samme gjelder hovedveiene fra Beira til Zimbabwe (Beirakorridoren) samt fra Maputo og Sør-Afrika (Maputokorridoren). Disse korridorene er av stor økonomisk betydning for Mosambik, og særlig Beirakorridoren – med hovedvei, jernbane og oljeledning – ble gitt stor økonomisk støtte fra det internasjonale samfunn under krigen, deriblant fra Norge. Et tilsvarende prosjekt, Maputo Development Corridor, ble lansert i samarbeid mellom Mosambik og Sør-Afrika, 1996. Veinettet for øvrig er oftest av dårlig kvalitet, med ufarbare strekninger i regntiden.

Kysttrafikken fikk økt betydning under krigen, og er også støttet av norsk bistand. Flere av Mosambiks havner og jernbanelinjer er rehabilitert fra 1990-årene, med hjelp fra blant annet SADC. Dypvannshavnen i Maputo, med et anneks i Matola, er Afrikas nest største; andre viktige havner finnes i Beira, Nacala og Quelimane. Mosambik har 16 flyplasser, hvorav tre internasjonale.

Mosambik har lite industri, og mye av den ble avviklet under krigen, mens annen småindustri – blant annet den tidligere viktige foredlingen av cashewnøtter – er blitt offer for den økonomiske liberaliseringen. Mosambik har hatt et lite, og lite kjøpekraftig, lokalt marked for å støtte nasjonal industri, som for en stor del har bestått av forbruksartikler og tekstiler, og finnes særlig ved Maputo og Beira. Konkurransen fra en velutviklede sørafrikanske industri er også en begrensning for industrireising. Sementproduksjonen, ved Maputo, ble rehabilitert etter krigen, og et ammoniakkanlegg i Sofala åpnet produksjon 1997. Basert på utvinningen av naturgass, startet byggingen av et smelteanlegg for aluminium, Mozal, ved Maputo 1998. Produksjon for eksport tok til 2000. Med dobling av initiell kapasitet på 250 000 tonn per år i 2003, er anlegget et av verdens største, og har stor økonomisk betydning for Mosambik. Allerede i 2003 stod eksporten fra Mozal for 55 % av landets samlede eksportverdi. Det er planer for et smelteverk for jern, basert på jernmalm fra Sør-Afrika, for ytterligere utnytting av gassforekomstene, samt smelteverk for titan i Nacala.

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.