Mosambiks samtidshistorie er landets historie etter 1990.

Ved inngangen til 1990-tallet var Mosambik styrt av partiet Frelimo og en krig mot opposisjonspartiet Renamo var nettopp over. Det var et av verdens fattigste land, størsteparten av befolkningen var avhengig av selvbergingsjordbruk og hadde svært mangelfull tilgang til utdanning og helsetjenester. Landet var avhengig av utenlandsk bistand, var tungt forgjeldet og plaget av korrupsjon.

Nesten tre tiår senere var disse trekkene fortsatt beskrivende. I mellomtiden hadde viktige erfaringer også forandret Mosambik: Gjentatte vellykkede valg har konsolidert ideen om et demokratisk styresett, freden har vært gjenopprettet to ganger og en ny middelklasse har fått erfaring med velstand og et kosmopolitisk levesett.

Frelimos dominans i stat og politikk har vedvart, men i 1999 var Renamos partileder Afonso Dhlakama svært nær ved å vinne presidentvalget.

Resultater ved presidentvalg i Mosambik av Aslak Orre. CC BY NC SA 3.0

I 1992 endte den nesten 16 år lange borgerkrigen mellom Frelimo-regjeringen og Renamo som hadde kostet hundretusener av menneskeliv, skapt stor nød og fattigdom og ødelagt landets infrastruktur. Fredsavtalen, undertegnet i oktober 1992 av president Joaquim Chissano og Renamos leder Afonso Dhlakama, la grunnlaget for en fredelig utvikling i to tiår. Avtalen innebar frie valg og desentralisering, mens Renamos soldater skulle integreres i det sivile liv. En klausul i avtalen skulle komme til å få stor betydning, nemlig at Dhlakama skulle få beholde en liten gruppe menn under våpen som en personlig «livgarde».

FN-styrken ONUMOZ overvåket fredsprosessen, og i perioden fra 1992 til 1994 var landet praktisk talt under FN-administrasjon. De første frie valgene til den lovgivende forsamling og republikkens president ble holdt uten utbrudd av vold i oktober 1994, og FN-styrkene forlot landet i 1995.

En tørkeperiode på 1980-tallet hadde forverret krigsnøden, og mange – trolig flertallet – var også underernært, syke og helt eller nesten uten skolegang. 1990-tallet ble et bedre tiår: Regnet kom tilbake og freden gjorde at folk kunne vende tilbake til sine jordbruksområder – selv om landminer fra både kolonikrig og borgerkrig fortsatte å skape problemer. Mens gamle sykdommer som malaria og kolera fortsatte å ta menneskeliv, bragte 1990-tallet en ny plage: HIV-epidemien rammet Mosambik med høye smittetall.

De fleste landdistriktene i Mosambik – der flertallet bor og driver småskalajordbruk – sto etter krigen omtrent helt uten offentlige velferdstjenester, og med kun en svært begrenset statsadministrasjon. I byene var mye av infrastrukturen nedslitt eller ødelagt, og landet var nesten uten industriproduksjon. Det var fred, men lite å bygge utviklingen på.

I denne situasjonen kom et massivt inntog av bistandsaktører: tallrike NGOer, store fond, stat-til-stat bistand, og såkalte multinasjonale organisasjoner. De store FN-organisasjonene, Verdensbanken og IMF ledet an. Bistanden preget mosambikisk samfunn og politikk i de neste 20 årene, både på lokalt plan, og i politiske forhandlinger med regjeringen. Regjeringen forhandlet med mylderet av givere, og sto i praksis like ansvarlig overfor giversammenslutningene som for sitt eget valgte parlament.

Gjennom hele 1990-tallet var IMF og Verdensbankens strukturtilpasningspolitikk toneangivende og fikk store konsekvenser i Mosambik. Disse ble etter hvert sentrale eksempler i debatten om strukturtilpasning, og selv IMF innrømte at de i stor grad slo feil.

På 2000-tallet kom rundt halvparten av offentlige utbetalinger i Mosambik fra bistand. I følge OECD mottok landet offisiell utenlandsk bistand verdt cirka 1,7 milliarder dollar i årlig gjennomsnitt det tiåret. Bistanden var fordelt mellom direkte budsjettstøtte, sektorstøtte (helse, utdanning, jordbruk), og mange tusen mindre prosjekter. Fram til 2014 økte årlig OECD-bistand til 2,1 milliarder dollar, for så å synke dramatisk (se avsnittet om «Nyusi-tiden»).

Mosambik har hele tiden vært blant de ti minst utviklede landene på FNs indeks over menneskelig utvikling. Den konsumbaserte fattigdomsraten falt fra 70 prosent til 53 prosent av befolkningen mellom 1996 og 2003, men deretter langt saktere til 46 prosent i 2014. På grunn av høy befolkningsvekst var det i 2014 like mange fattige i Mosambik som i 1996, tross den relative nedgangen. I byene etablerte det seg en middelklasse og noen svært rike, slik at økonomisk ulikhet har blitt et vesentlig utviklingstrekk.

Resultater ved parlamentsvalg i Mosambik av Aslak Orre. CC BY NC SA 3.0

Frelimos politiske elite ble kjernen i landets næringslivselite, særlig under privatiseringsprosessen på 1990-tallet. Lederne etablerte seg som forretningsfolk, blant dem presidentene Joaquim Chissano og Armando Guebuza. Flere skandaler i bankvesenet rundt 2000 – hvis avsløringer resulterte i mordene på den kjente journalisten Carlos Cardoso (gift med norske Nina Berg) og banksjef Siba-Siba Macuacua – viste at Frelimo-politikere fikk gunstige offentlige lån og statens verdier på billigsalg. Etter hvert ble medlemskap eller nærhet til partiledere veien til velstand.

Partiet Frelimo hadde etter uavhengigheten monopolisert statsapparatet. Men den nye liberale grunnloven gjorde Frelimo i stand til å beholde all utøvende makt også etter flerpartivalgene. Siden presidenten kan utpeke regjering, samt hele det sentrale og lokale statsapparatet, var det nok å vinne presidentvalgene – og Frelimo vant alle fem mellom 1994 og 2014. Opposisjonen fikk dermed ikke omsette det høye stemmetallet i parlamentsvalgene, i snitt en tredel, til noen form for utøvende makt. Frelimos partiorganisasjon ekskluderte effektivt opposisjon fra maktposisjoner. Slik ble Frelimos partistat videreført.

Unntaket der opposisjonen har sluppet til er byene der man fra 1997 innførte kommuner med en politisk ledelse valgt i lokalvalg. Flertallet av landets befolkning bor fortsatt i landdistrikt der det ikke avholdes lokalvalg, og der lokaladministrasjonen utpekes av Frelimos provinsguvernører.

Som landets president fra 1986 til 2004 var Joaquim Chissano respektert av «Vesten» for sin vilje til å slutte fred med Renamo og for sitt nære samarbeid med bistandssystemet. Mosambik ble kjent som «givernes yndling» og en av stjernene i fortellingene om «Afrika i vekst». Men Chissano sørget også for videre dominans for Frelimo og tillot stadig høyere nivå på offentlig korrupsjon.

Disse to utviklingstrekkene akselererte under den neste presidenten, Armando Guebuza. Han var en annen av Frelimos ledere fra frigjøringskrigen, og kjent som en av partiets «hauker» i forholdet til Renamo og opposisjonelle. Guebuza ble selv blant landets rikeste menn under presidentperioden og hadde interesser i mange firmaer og sektorer. Guebuza styrket partiets rolle i statsapparatet ytterligere, og brukte offentlige budsjetter til å favorisere Frelimos tilhengere i stort monn (ofte referert til som «systemisk klientellisme»).

Mosambik opplevde på 2000-tallet svært høy økonomisk vekst, i gjennomsnitt over 7 prosent årlig. Spesielt to forhold styrket Guebuzas stilling, og gjorde han relativt mindre avhengig av vestlige bistandsgivere enn sin forgjenger: Kinas økte tilstedeværelse i Afrika med tilbud om rimelige lån og rask utbygging av infrastruktur, og funnet av store naturressurser som kull, mineraler og store gassforekomster utenfor kysten av nord-Mosambik.

Mens reell industriutvikling lot vente på seg, økte forventninger om skyhøye inntekter fra utvinningen av naturressursene raskt. Dette satte i gang en boom i infrastruktur, finans, tjenester og eiendom, som til syvende og sist var lånefinansiert. Den økonomiske veksten og ressursoptimismen avtok brått da råvareprisene falt fra 2014. Etter å ha fått nesten hele statsgjelden slettet i 2005 (se HIPC-initiativet), var Mosambik i 2016 nok en gang blitt et av verdens mest forgjeldede land med en statsgjeld på mer enn 100 prosent av BNP.

Guebuzas autoritære lederstil og favorisering av Frelimo med statens ressurser ga økende indignasjon i brede lag. Etter kontroverser rundt valgavviklingen i 2009 tiltok Renamos frustrasjon over vedvarende eksklusjon. Fra 2013 blusset derfor krigen med Renamo opp igjen. Renamo erklærte fredsavtalen fra 1992 for ugyldig, og partilederen Afonso Dhlakama flyttet sitt hovedkvarter til «bushen» i Gorongosa, og sluttet seg til sine militære styrker («presidentens livgarde», fra fredsavtalen). Kamphandlingene var begrenset, men det førte til titusenvis av flyktninger og generell usikkerhet.

Da Filipe Nyusi tok over som president i 2015, etter nok en valgseier til Frelimo, arvet han store problemer. Krigen hadde blusset opp og økonomien var i krise.

Nyusi møtte det første problemet med en ny kurs: Han erstattet det åpne fiendskapet mellom Dhlakama og Guebuza med fredssamtaler. Der regjeringsstyrkene under Guebuza hadde forsøkt å drepe Dhlakama, reiste Nyusi til Gorongosa for å møte han. Den endelige fredsavtalen mellom de to ble aldri helt gjennomført før Dhlakama døde i 2018.

Det andre problemet var langt verre, og muligens var Nyusi selv med å skape det: I 2016 kom det for en dag at landets sikkerhetstjenester – under Nyusis tid som forsvarsminister – i hemmelighet hadde tatt opp lån i europeiske og russiske banker, til sammen over to milliarder dollar. Dette var klart i strid med avtaler med utenlandske givere og mosambikisk lov. Tillitskrisen som dette skapte førte til at mange av de utenlandske bistandsgiverne trakk ut mye av støtten, slik at total bistand falt med cirka 30 prosent fra 2014 til 2016. Det er ikke klart hva hele lånene ble brukt til men det mistenkes at det har gått til å finansiere krigen mot Renamo, men også til personlig berikelse for bakmennene. Ingen har blitt stilt til ansvar, og saken ble ikke skikkelig etterforsket.

Skandalen førte til at mosambikisk gjeld skjøt i været, og kredittverdighet ble blant de laveste i verden. I 2017 erklærte Mosambik seg offisielt for ute av stand til å betjene utenlandsgjelden. Ettervirkningene av denne skandalen har preget mosambikisk politikk siden 2016 der det sentrale spørsmålet har vært hvorvidt myndighetene vil holde bakmennene til ansvar, selv om de skulle vise seg å være sentrale ledere i Frelimo.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.