Trolldomsprosessene i Sverige

Før 1650 var det trolig litt under 100 personer som hadde blitt henrettet for trolldom i Sverige, men flere rettsprotokoller har gått tapt fra den tidlige perioden. Beviselig ond magi eller et åpenbart frafall fra Gud var i teorien nødvendig for å avsi dødsdom, og før blåkullaprosessene var det heller ikke normalt med store kjedeprosesser.

I 1614 ble Svea hovrätt opprettet i Stockholm, og fungerte som en slags mellominstans hvor alvorlige saker, som draps- og trolldomssaker, skulle bli avgjort før endelig dom ble avsagt i underrettene. Hovrätten skulle altså kontrollere underrettenes rettspraksis.

Det hele startet i Älvdalen i 1667. En liten gutt fortalte at han hadde sett elleve år gamle Gertrud Svensdotter gå oppå vannet da de hadde passet på noen geiter sammen. Han mente også at han hadde blitt syk etter å ha spist et stykke brød hun hadde gitt ham. Gertrud ble brakt inn til forhør av sognepresten flere ganger, og tilsto etter hvert anklagene. Hun tilsto også å ha vært på Blåkulla, og fortalte at hun hadde ført med seg flere av lokalsamfunnets unge dit. Hun fortalte deretter hvem som hadde lært henne trolldom og hvilke andre personer som hadde vært på Blåkulla.

I den påfølgende tiden ble omtrent 80 personer anklaget og stilt for retten i Älvdalen. 18 personer be dødsdømt, hvorav flere av disse var barn og ungdom. Hovrätten godkjente syv av dødsdommene, og dermed var blåkullaprosessene for alvor i gang. En panikk spredte seg over store deler av landet, og flere lokalsamfunn opplevde samme prosesser som Älvdalen. I sentrum av de fleste anklagene stod tusenvis av barn og ungdom, som alle påstod at de hadde blitt bortført til Blåkulla.

Rettssaken i Mora i 1669 er spesielt kjent for ettertiden, fordi sognepresten Elof Skragge skrev en detaljert redegjørelse om hendelsene som fant sted her og forestillingene rundt Blåkulla. Regjeringen sendte også en spesielt utnevnt trolldomskommisjon til Mora for å løse problemene. Slike kommisjoner ble senere brukt under de fleste andre blåkullaprosessene frem til 1676. Rundt 230 barn og ungdommer stod frem og påstod at de hadde blitt bortført til Blåkulla, og omtrent 70 personer ble anklaget. Resultatet ble at 15 personer ble henrettet.

Et annet område som opplevde intense rettssaker, var Ångermanland. I løpet av ett år ble omtrent 400 mistenkte samt tusenvis av barn forhørt, og 48 personer ble henrettet. Innen 1675 hadde minst 100 personer blitt henrettet i landsdelen Norrland.

Da panikken spredte seg til Uppland og Stockholm, ble flere dødsdommer erklært og fullbyrdet. Da en kvinne plutselig ble brent levende på bålet – som var et unntak fra svensk rettspraksis i trolldomssaker – begynte imidlertid flere av barna å bekjenne at anklagene deres var falske. Den siste trolldomskommisjonen i Stockholm kom endelig til den konklusjonen at det var umulig å bevise om de anklagede, eller anklagerne, faktisk hadde vært på Blåkulla. De siste anklagede og dømte ble dermed løslatt i 1676, og rettssaker ble heller innledet mot de mest aktive anklagerne og vitnene.

Blåkulla begynner å dukke opp som tema i svenske trolldomssaker på slutten av 1500-tallet, men var ikke et vanlig tema da og ble ofte møtt med skepsis av rettsmyndighetene. Under de store svenske trolldomsprosessene fikk imidlertid myten om Blåkulla et langt mer farlig uttrykk.

Fortellingen om heksesabbaten på Blåkulla kunne endres underveis i rettssakene, men fulgte som regel samme hovedmønster. De viktigste elementene i fortellingene var beskrivelsen av selve ferden dit og heksesabbaten som fant sted, trollfolkenes bortføring av barn, djevelen som person og den seksuelle omgangen med ham. Heksesabbaten ble ofte beskrevet som en stor, umoralsk fest mellom djevelen, hans demoner og trollfolkene. Det var imidlertid den påståtte bortføringen av barna som skapte størst uro i lokalsamfunnene. På Blåkulla trodde man nemlig at barna lærte seg å forbanne Gud og forkaste de ti bud.

I Elof Skragges relation fra 1670 (se Kröningssvärd 1972) er det mulig å lese detaljerte beskrivelser om hva barna og trollfolkene fortalte under forhør. Hvor mye av dette som har rot i lokalsamfunnets trolldomstro, og hvor mye av dette som er et resultat av ledende spørsmål fra geistlige og verdslige myndigheter, er uvisst.

Kidnapping av barn til Blåkulla dukket også opp som et sentralt tema under trolldomsprosessen i Rendalen (1670–1674) i Norge.

Tortur skulle normalt sett ikke anvendes i svensk rettspraksis på 1600-tallet, men ble gjerne brukt i forbindelse med unntaksforbrytelser, som forræderi. Trolldom falt ofte uoffisielt under denne kategorien. Bruken av tortur og andre pressmidler forekom konsekvent under blåkullaprosessene.

Tortur var ofte selve grunnlaget for at en trolldomssak kunne utvikle seg til en stor kjedeprosess, ettersom det fikk flere til å tilstå og angi medsammensvorne.

I tiden etter de store blåkullaprosessene ble det sendt inn flere trolldomssaker fra underrettene til hovrättene rundt omkring i landet. Allmuen og lokale myndigheter var fortsatt engasjert i trolldomsforfølgelsen. Kun et lite antall dødsdommer ble imidlertid fastslått av hovrättene. De svenske trolldomsprosessene fortsatte også et stykke inn på 1700-tallet, men bare et par av sakene førte til henrettelser. Dødsstraff for trolldom ble fjernet fra svensk lovgivning i 1779.

Så sent som i 1858 stod 130 barn frem i Gagnef sogn og fortalte at de hadde vært på Blåkulla, men dette førte ikke til rettssaker.

• Blokksberg
• Blåkulla
• trolldomsprosessene
• trolldomsprosessene i Norge

• trolldomsprocesser.se
• Trolldom, hekser og hekseprosesser – internettressurser
• Den europeiske hekseforfølgelsen

• Ankarloo, Bengt: Trolldomsprocesserna i Sverige. Bind 17, Nordiska bokhandeln. Stockholm, 1971.
• Ankarloo, Bengt: «Sverige: det stora oväsendet 1668–76», i Ankarloo & Henningsen (red.) Häxornas Europa 1400–1700. Lund, 1987.
• Ankarloo, Bengt med flere: Witchcraft and magic in Europe. The period of the witch trials. University of Pennsylvania Press, 2002.
• Ankarloo, Bengt: Satans raseri. En sannfärdig berättelse om det stora häxoväsendet i Sverige och omgivande länder. Stockholm, 2007.
• Kröningssvärd, Carl Gustaf: Blåkullafärderna eller Handlingar om trolldomsväsendet i Dalarne, åren 1668–1673. Ny och tillökad upplag 1972.
• Lagerlöf-Génetay, Birgitta: De svenska häxprocessernas utbrottsskede 1668–1671: bakgrund i Övre Dalarna: social och ecklesiastik kontext. Almqvist & Wiksell. Stockholm, 1990.
• Lennersand, Marie og Oja, Linda: «När djävulen vandrade genom landet. Krishantering under häxhysterin i Dalarna 1667–1671», i Karolinska Förbundets Årsbok, 2001.
• Lennersand, Marie og Oja, Linda: Livet går vidare. Älvdalen och Rättvik efter de stora häxprocesserna 1668–1671.Gidlunds förlag, 2006.
• Malmstedt, Göran: En förtrollad värld. Förmoderna föreställningar och bohuslänska trolldomsprocesser 1669–1672. Nordic Academic Press, 2018.
• Oja, Linda (red.): Vägen till Blåkulla, Nye perspektiv på de stora svenska häxprocesserna. Uppsala, 1997.
• Oja, Linda: Varken Gud eller natur. Synen på magi i 1600- och 1700-talets Sverige. Symposion, 1999.
• Skaar, Anne-Sofie Schjøtner: En rettshistorisk komparasjon av trolldomsprosessene i Mora (1669) og Rendalen (1670–1674). Masteravhandling i historie, Universitetet i Oslo, 2019.
• Sörlin, Per: Trolldoms- och vidskepelseprocesserna i Göta hovrätt 1635 - 1754. Stockholm, 1993.
• Sörlin, Per: «The Blåkulla Story: Absurdity and Rationality», i ARV Nordic Yearbook of Folklore 52, 1997.
• Sörlin, Per: «Djävulens barn: de nordsvenska och baskiska häxprocesserna under 1600-talet», i Andreas Östborn (red.), Dalarnas Häxprocesser, Uppsala 2000.
• Sörlin, Per: «Mora Witches» i Richard M. Golden (red.) Encyclopedia of Witchcraft, the Western Tradition. Volume 3. Santa Barbra, Denver og Oxford, 2006 (side 783–785).
• Sörlin, Per: «Child-Witches and the Construction of the Witches ́Sabbath: The Swedish Blåkulla Story», i Gábor Klaniczay og Éva Pócs (red.), Witchcraft Mythologies and Persecutions, Volume 3, Central European University Press, 2008.
• Östling, Per-Anders: Blåkulla, magi och trolldomsprocesser: en folkloristisk studie av folkliga trosföreställningar och av trolldomsprocesserna inom Svea Hovrätts jurisdiktion 1597–1720. Etnologiska avdelningen, Uppsala universitet 2002.
• Östling, Per-Anders: «Blåkulla Journeys in Swedish Folklore», ARV Nordic Yearbook of Folklore 62, 2006.