Trolldomsprosessen i Salem

Maleriet «Forhør av en heks» fra 1853 forestiller trolldomsprosessen i Salem.
Av .
Tegning fra 1876 som forestiller en av rettssakene under Trolldomsprosessen i Salem. Jenta som ligger på gulvet skal trolig forestille Mary Walcott, et av de sentrale vitnene.
Av /William A. Crafts.

Artikkelstart

Trolldomsprosessen i den engelske kolonien Salem (nå en by i USA) er en av de mest kjente og omdiskuterte trolldomsprosessene fra tidlig nytid. I 1692 ble 144 mennesker formelt anklaget for hekseri. 19 personer ble henrettet, fem personer døde som en følge av harde fengselsopphold og én person ble presset til døde av steiner fordi han nektet å erklære seg verken skyldig eller uskyldig.

Faktaboks

Også kjent som
Hekseprosessen i Salem engelsk Salem witch trials

Det som gjør trolldomsprosessen i Salem så kjent, er det store saksomfanget som fant sted i løpet av kort tid og anklagernes panikkfylte oppførsel og anfall.

Før begivenhetene i Salem

Før trolldomsprosessen i Salem er det registrert flere heksesaker i New England. Fra 1647 til 1692 finnes det 83 rettssaker, med 22 dødsdommer til følge.

Hendelsesforløp

Det hele startet i januar 1692, hjemme hos den puritanske presten Samuel Parris (1653–1720). Hans ni år gamle datter, Elisabeth, og hans elleve år gamle niese, Abigail, ble alvorlig syke. Jentene fikk krampelignende anfall, med ukontrollerte kroppsbevegelser, skrik, hallusinasjoner og til tider besvimelse. Landsbylegen ble tilkalt, og etter flere undersøkelser ble det fastslått at de måtte være forhekset.

Jentene ble oppfordret til å peke ut heksene som plaget dem, og den rettslige prosessen var dermed i gang. Snart begynte en rekke andre personer å klage på lignende symptomer. Til sammen sto omtrent 30 personer frem og påsto at de ble hjemsøkt av hekser i Salem og omkringliggende områder. Sammen med Elisabeth og Abigail skulle fem andre jenter i alderen 12–20 år utgjøre kjernen av anklagere; Ann Putnam Jr., Elizabeth Hubbard, Mercy Lewis, Mary Walcott og Mary Warren.

I mai ankom en spesialjury til Salem, ledet av guvernøren William Phips (1651–1695). Ingen av dommerne eller jurymedlemmene reiste tvil om jentenes tilstand og anklager, og tvilsomme metoder ble brukt for å bevise de mistenktes skyld eller uskyld. Anklagernes fortellinger om usynlige hekser som fløy rundt i rettslokalet og skadet dem ble blant annet godtatt som gyldig bevis. Dette kalte man «spectral evidence», eller «åndelige bevis».

Ingen var trygge fra jentenes anklager – både unge og gamle, menn og kvinner, fattige og respektable personer ble utpekt som hekser. Samtidig ble jentenes anfall stadig mer dramatiske; noen kunne vise frem blåmerker og sår i retten, og under forhørene kunne de ha krampaktige anfall, midlertidig tap av hørsel, syn og stemme, ha vanskeligheter med å puste og i noen tilfeller besvime.

De første dødsdommene falt i juni og juli 1692. Resten kom i august og september. Blant de henrettede var det 14 kvinner og fem menn.

Den rettslige prosessen ble i praksis opphevet mot slutten av året, da Phips avsatte den spesialutnevnte juryen og benådet mange av dem som fortsatt satt i fengsel. Bruken av «spectral evidence» som gyldig bevisførsel ble samtidig forbudt. Rettssakene fortsatte utover våren 1693, men det hele endte med at alle de resterende mistenkte og dømte ble benådet og løslatt samme år.

Etter begivenhetene i Salem

I 1693 skrev presten Increase Mather (1639–1723) i sitt skrift Cases of Conscience Concerning Evil Spirits Personating Men at det var bedre at ti mistenkte hekser ble frikjent, enn at én uskyldig person ble dømt. Guvernør Phips utstedte et generelt amnesti samme år, og året etter sto Samuel Parris frem foran lokalsamfunnet og beklaget seg over den rollen han hadde hatt i prosessen. I 1706 stod også en av hovedanklagerne, Ann Putnam, frem med en offentlig beklagelse. Denne selvransakelsen og innrømmelsen av feil i ettertid kan sies å være et spesielt trekk ved trolldomsprosessen i Salem.

Etter begivenhetene i Salem har det kun blitt registrert én annen heksesak i New England, i 1697. Denne saken endte med frifinnelse.

Ulike forklaringer

Det har ikke manglet på forklaringer om hva som skjedde i Salem. Både historikere, psykologer, sosiologer, jurister og leger har engasjert seg i diskusjonen og presentert ulike teorier.

Noen mener at matforgiftning kan være en mulig årsak til Salem-jentenes anfall. Forgiftning fra en type sopp, ergot, som vokser på brødkorn, kan ha forårsaket panikkfylte utbrudd, psykose og epileptiske anfall samt symptomer som svimmelhet, hallusinasjoner og smertefulle muskelsammentrekninger. Denne teorien har blitt brukt for å forklare noen saker i Finnmarks-prosessene også (se trolldomsprosessene i Norge). Andre har foreslått «arktisk hysteri» som en mulig forklaring, da 1690-årene blir betegnet som en liten istid. Epidemiske sykdommer har også blitt foreslått. Den amerikanske forfatteren Laurie Winn Carlson påstod i 1999 at sykdommen Encephalitis lethargica kunne være årsaken til ungjentenes adferd. Slike teorier er imidlertid omdiskutert og har ikke fått mye støtte.

Blant forklaringer som har fått mer støtte i forskningsmiljøet, er teorien om skuespill. Flere forskere mener at Salem-jentene kan ha blitt utsatt for manipulasjon fra voksne personer, eller at de fant på løgnene på egen hånd som en følge av personlig motivasjon og gruppepress. Teorien om indre og ytre spenningsforhold har imidlertid fått størst støtte. Både amerikanske urfolk og krigende franskmenn utgjorde en stor trussel. Traumatiske opplevelser og konstant frykt kan ha kommet til overflaten i form av anfall, og under rettssakene ble ofte djevelen beskrevet som en indianer. Noen har også argumentert for at urfolkskvinnen Tituba, en av de første personene som ble anklaget, spilte en viktig rolle med sin oppsiktsvekkende tilståelse. Hun fremsto som selve symboluttrykket for de farlige «indianerne», og fortalte at hun hadde jevnlig kontakt med djevelen og at hun hadde lært Elisabeth og Abigail spådomskunst.

I tillegg til ytre trusler var det spenninger innad i samfunnet. Religiøse konflikter og puritanernes strenge religion har ofte blitt understreket som en viktig faktor, da det kan argumenteres for at puritanerne var ekstra på vakt for djevelen og i større grad var opptatt av å rense samfunnet for synd. Det var i tillegg et vesentlig spenningsforhold mellom Salem landsby i vest, karakterisert av tradisjonelle bønder, og Salem by i øst, karakterisert av et nytt handelsborgerskap med andre verdier og økonomisk framgang. Noen har dermed argumentert for at det ikke er tilfeldig at de fleste anklagerne befant seg i vest, og at de fleste anklagede befant seg i øst. Noen har også argumentert for at det ikke er tilfeldig at flere av de anklagede var enker og ugifte kvinner med egen eiendom. Uavhengige kvinner kunne virke provoserende på det sterkt patriarkalske husholdsmønsteret, og puritanernes ideelle kvinne var oppofrende, omsorgsfull og lydig.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Boyer, Stephen og Nissenbaum, Paul. Salem Possessed: The Social Origins of Witchcraft. Massachusetts, 1974.
  • Breslaw, Elaine G. Tituba, Reluctant Witch of Salem. Devilish Indians and Puritan Fantasies. New York, 1996.
  • Caporael, Linnda. «Ergotism: The Satan Loosed in Salem?», i Science, New Series, vol. 192, nr. 4234, 1976.
  • Carlson, Laurie Winn. A Fever in Salem: A New Interpretation of the New England Witch Trials. Chicago, 1999.
  • Clark, Stuart. Thinking with Demons: The Idea of Witchcraft in Early Modern Europe. Oxford, 1997.
  • Demon, John. The Enemy Within: 2,000 years of witch-hunting in the Western World. New York, 2008.
  • Games, Alison. Witchcraft in Early North America. Rowman & Littlefield Publishers, 2010.
  • Hagen, Rune Blix. «Salem 1692: världens mest kända häxjakt. Historiografisk kommentar till nyare forskning», i Häften för Kritiska Studier, nr. 4, 1998.
  • Hagen, Rune Blix. «Da Satan Var Løs i Massachusetts», i Humanistisk Tidsskrift – tidsskrift for livssynsdebatt. Kjønn og Spiritualitet, nr. 1, 1999.
  • Hagen, Rune Blix. Dei europeiske trolldomsprosessane. Oslo, 2007.
  • Hoffer, Peter Charles. The Devil's Disciples: Makers of the Salem Witchcraft Trials. Baltimore, 1996.
  • Hoffer, Peter Charles. The Salem Witch Trials: A Legal History. Kansas, 1997.
  • Karlsen, Carol F. The Devil in the Shape of a Woman: Witchcraft in Colonial New England. New York, 1987.
  • Le Beau, Bryan F. The Story of the Salem witch trials. Prentice Hall, 1998.
  • Norton, Mary Beth. In the Devil's Snare: The Salem Witchcraft Crisis of 1692. New York, 2002.
  • Reise, Elizabeth. Damned Women: Sinners and Witches in Puritan New England. Ithaca, 1997.
  • Sebald, Hans. Witch-Children: From Salem Witch-hunts to Modern Courtrooms. New York, 1995.
  • Zeller, Anne C. «Arctic Hysteria in Salem?» i Anthropologica vol. 32, no. 2/1990.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg