Vannprøven, eller vanntesten, på latin judicium aquae frigidae, var oppfattet som en gudsdom og er best kjent som et omstridt rettsmiddel i forbindelse med de europeiske hekseprosessene på 1500- og 1600-tallet, da vannprøven var kjente som heksesvømming eller heksebad. Vannet ble sammenlignet med Guds hellige dåpsvann. Det var renset og dermed uten demonisk innflytelse. Man mente derfor at det lå en slags guddommelig inngripen i prøven. Det hellige vannet tok til seg, eller skjøv den som ble utkastet fra seg. Prøven var ofte utslagsgivende både for tilståelse og dom. Gudsbevis var regnet som indisiebevis og anvendt i forbindelse med grove forbrytelser som var vanskelige å bevise på ordinær måte. Trolldomskriminalitet var en slik type forbrytelse.

Vannprøven gikk vanligvis ut på at bøddelen bandt et tau rundt livet på den mistenkte og kastet vedkommende på sjøen, elva eller vannet. Som så mange andre midler vi forbinder med hekseprosessene, fulgte vannprøven en slags nådeløs logikk. Hvis den mistenkte fløt, var det et sterkt indisium på skyld. Hvis han eller hun sank, var det tegn på uskyld. Det var ikke bøddelens hensikt å drukne den mistenkte - de aller fleste ble trukket opp av vannet før det gikk så langt. Fra norske trolldomssaker har vi imidlertid et eksempel fra Vestfold der vedkommende ser ut til å ha druknet som følge av vannprøven. Faren for at den mistenkte skulle synke og dermed vise seg uskyldig, var ikke stor. De aller fleste som måtte på vannet, besto ikke prøven. De fløt på vannet som "korker" eller "stokker", som det heter i norske justisprotokoller.

Etter middelalderen var vannprøven ikke hjemlet i noen europeisk lov, heller ikke i dansknorsk lovgivning. Det fjerde laterankonsilet, som var et sentralt kirkemøte i Roma 1215, la ned direkte forbud mot testen. Kirkemøtet argumenterte med at man fristet Gud på en utilbørlig måte og uttalte dessuten at testen var et upålitelig eksperiment. Det er en misforståelse å tro at vannprøven var hyppig i bruk ved de europeiske prosessene i tidlig nytid. Vi kjenner riktignok til metoden fra forfølgelsen i de fleste land. Med visse unntak fra noen prosessbølger i Tyskland og i England på 1640-tallet, var ikke vannprøven noe klart kjennetegn ved hekseforfølgelsen. Allerede tidlig på 1600-tallet var metoden generelt i vanry og på kraftig retur. I Frankrike kom det et eget forbud mot vannprøven allerede i 1601, etter at parlamentet i Paris hadde forsøkt å stoppe testen siden 1588.

Blant 1500- og 1600-tallets eksperter på hekseri, demonologer, var det flere som mente at framgangsmåten ved testen var usømmelig og uforsvarlig. Metoden hadde ikke belegg i Den hellige skrift, ble det argumentert, og rettsvesenet burde avstå fra vannprøven fordi djevelen lett kunne blande seg inn i forløpet. Demonologene fryktet med andre ord for diabolsk assistanse ved en slik prøve. Intellektuell skepsis mot å kaste mistenkte trollfolk på vannet kan dessuten ha sammenheng med prøvens tilknytning til hedensk folketro. Der kan se ut som om prøven hadde større tillit blant vanlige folk enn blant intellektuelle. Det finnes flere eksempler på at den tiltalte selv har blitt bedt om å bli prøvd på vannet for å bevise sin uskyld. Fra norske trolldomsprosesser mot slutten av 1600-tallet ser vi også at allmuen ber om at mistenkte blir kastet på sjøen, uten at rettsvesenet følger opp anmodningen.

Ser vi bort fra de brutale prosessene i Finnmark, er vannprøven kjent fra åtte norske trolldomsprosesser. Første registrerte tilfelle ser ut til å være fra en prosess mot ei Bergens-kvinne i 1606. I Finnmark ble vannprøven anvendt i stor målestokk både mot norske kvinner og samiske menn. Blant de litt over 90 menneskene som ble henrettet for trolldom i fylket i løpet av 1600-tallet, ble om lag en tredjedel utsatt for vannprøven. Ingen av disse besto testen og fikk dødsdom, vanligvis i form av brenning på bålet. Lokalmyndighetene i Finnmark viste til gammel sedvanerett for å legitimere metoden. Ei kvinne med navn Anne fra Honningsvåg fløt da hun ble ført på sjøen i juli 1610. I rettspapirene fra denne saken heter det at prøven er et sikkert tegn og vitnesbyrd fra Gud om slike folk. I Finnmark brukte man vannprøven både som et rettslig indisium og som et torturmiddel.

I de områdene der vannprøven ble tatt i bruk gikk den gjerne inn i et større demonologisk sammenheng. Trollfolk som skulle prøves på sjøen, kunne bli kledd nakne, barbert og kroppsvisitert før de ble kastet ut. Alt hår ble skåret av og kroppens hulrom ransaket for å se om de skjulte noen form for djevelskap. Poenget var å hindre at djevelen manipulerte utfallet. Denne logikken kom til anvendelse i saken mot Marthe Thomasdatter fra kystværet MakkaurVarangerhalvøya i Øst-Finnmark. Alle forhåndsregler ble tatt da hun skulle prøves på sjøen i april 1634. Overlatt til seg selv fløt den nakne kroppen på havet om en dupp. I rettssaken som fulgte tilsto hun at Satan forlot henne straks etter at bøddelen hadde klippet av hårene på hennes øyenbryn.

Botheim, Ragnhild: Trolldomsprosessane i Bergenhus Len 1566-1700, Historisk Institutt, Universitetet i Bergen 1999. Les i fulltekst

Dinzelbacker, Peter: "Swimming Test" i Encyclopedia of Witchcraft. The Western Tradition, Richard M. Golden, Editor, Volume IV, ABC-CLIO, Santa Barbara 2006: 1097-1099.

Hagen, Rune Blix: Hekser - fra forfølgelse til fortryllelse, Humanist forlag, Oslo 2010.

Knutsen, Gunnar W: Trolldomsprosessene på Østlandet. En kulturhistorisk undersøkelse, Tingbokprosjektet, Oslo 1998. Les i fulltekst

Lilienskiold, Hans H.: Trolldom og ugudelighet i 1600-tallets Finnmark, redigert og bearbeidet av Rune Blix Hagen og Per Einar Sparboe, Ravnetrykk, Tromsø 1998.

Hans Eyvind Næss: Trolldomsprosessene i Norge på 1500-1600-tallet, Universitetsforlaget, Oslo 1982.

Sunde, Jørn Øyrehagen: Speculum legale - rettsspegelen, Fagbokforlaget, Bergen 2005.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.