En såkalt vannprøve, der kvinner mistenkt for å være heks ble bundet på hender og føtter og kastet i vannet. Fløt de, ble det tatt som bevis på at de var hekser, sank de (nederst til høyre), beviste det deres uskyld. Tresnitt fra 1500-tallet.

Fri. fri

Bildet er fra Amsterdam i 1571, da kvinnen Anne Hendricks ble brent som heks. Kobberstikk av Jan Luyken.

Fri. fri

Heksesteinen, støtte på Nordnes i Bergen, reist til minne om "de 350 ofre for justismord". Her ble blant andre Anne Pedersdotter brent.

Lars Mæhlum. begrenset

Heks, trollkjerring. I dagligtale brukt som nedsettende beskrivelse av ei uskikkelig kvinne, som hurpe.

Heks og hekseri kommer fra de tyske ordene «hexe» og «hexerye». Begrepene kan rettslig sett spores tilbake til en sak mot en mann fra Luzern i det sentrale Sveits i 1419, men betydningen av dem er uklar. Noen mener at heks er betegnelsen på en slu, utspekulert og listig person. I urgammel folketradisjon fra Mellom-Europa betegner heks en person som benytter overnaturlige krefter for å gjøre skade på naboens avlinger. I denne tradisjonen synes ordet å være et hunkjønnsord.

I Norge ble de språklige paraplybetegnelsene «heks» og «hekseri» først tatt i bruk mot slutten av 1600-tallet og utover 1700-tallet, «trolldom» og «trollfolk» var de brukte betegnelsene i lovgivning og på folkemunne. Spredningen av de tyske ordene skjedde blant annet gjennom de populære essayene til Ludvig Holberg hvor han skriver om «hexer». At Martin Luther benyttet heksebegrepet var selvsagt av stor betydning for spredningen av begrepet.

I tyske trolldomssaker er det vanlig å bruke «hexe» som betegnelse, og den omfattende forfølgelsen av hekser i tyskspråklige områder på 1500- og 1600-tallet er kjent som hekseprosessen (Hexenprozesse, Hexenverfolgung). I Norge er den vanlige betegnelsen trolldomsprosessene. I andre land skiller man mellom eldre og nyere former for magi, for eksempel i England der begrepet «sorcery» svarer til mer arkaiske former for trolldom, mens «witchcraft» beskriver den nye diabolske forbrytelsen som ble avdekket på 1400-tallet, og som vi i dag forbinder med de historiske hekseprosessene.

«Hekseri» har aldri vært offisiell betegnelse på en kriminalitetsform i Norge. Derfor er det historisk og juridisk korrekt å snakke om trolldomsprosesser og ikke om hekseprosesser i Skandinavia. I lover og rettsprotokoller fra 1600-tallet anvendte man i hele Skandinavia begrepet trolldom som betegnelse på forbrytelsen og trollkvinne eller trollmann, i flertall: trollfolk, på de som hadde forbrutt seg mot trolldomslovgivningen.

Både småkårsfolk og embetsmenn i Norge kjente nok til at den tyske samlebetegnelsen «hexe» beskrev onde folk, fortrinnsvis kvinner, i nabolaget, men betegnelsen framsto som fremmedartet i forhold til det innarbeidede trolldomsbegrepet. Trolldomsbegrepet har norrønt opphav og var brukt gjennom generasjoner og finnes i eldre norsk lovgivning.

I norske rettsprotokoller blir kriminalitetsformen vanligvis beskrevet som trolldom, men noen ganger med det nordtyske begrepet «tøveri», og forbryteren som «tøverske». Vi bruker fortsatt denne betegnelsen, men i en litt mer uskyldig sammenheng når vi sier «tøv». I de gamle rettspapirene kan norske trollfolk gjerne bli omtalt som trolldjevler, men vanligvis har man i norsk sammenheng gjennom hele historien fram til 1700-tallet holdt seg til trolldomsbegrepet.

Først mot slutten av 1600-tallet begynte man så smått å bruke den tyske samlebetegnelsen hekseri for alle typer magi i Norge. Vi kjenner begrepet heks fra blant annet rettsprotokoller på Vestlandet i 1690, og en fogd fra Østfold brukte i 1672 uttrykket «hexerj». Forfattere, som for eksempel amtmann i Finnmark Hans H. Lilienskiold (1650–1703) og sognepresten Petter Dass (1647–1707), som skriver på slutten av 1600–tallet, bruker begge begrepene, trolldom og hekseri, om hverandre. Først under romantikkens tidsalder tidlig på 1800-tallet begynte «heks» å bli et vanlig brukt ord i norsk dagligtale.

Ikke minst gjennom de norske folkeeventyrene utover 1800-tallet ble heksefiguren gjort til en sentral del av norsk folketro. Og fram til i dag har «heks» vært anvendt som en av de mest populære underholdningsfigurene. Hekseskikkelsen opptrer ofte på film og på teaterscenen. Barne- og ungdomslitteratur er rik på hekser, det samme gjelder underholdningslitteratur. I tillegg er heksefiguren framtredende i sagn og tegneserier, og brukt i nyere tradisjoner knyttet til masker og utkledning, eksempelvis halloweenfeiringen.

Det tidlig moderne trolldomsbegrepet forstått som en alvorlig kriminalitetstype består ideelt sett av følgende fire elementer: Djevlepakt, skademagi, hemmelige fellesmøter (heksesabbat) og nattlig luftferd på sopelimer, geitebukker eller andre framkomstmidler. Når disse momentene falt sammen i enkelte av de store kjedeprosessene, nådde forbrytelsen sin verste form som en undergravende, organisert kriminalitetstype. Det som i virkeligheten oftest bestemte forbrytelsens karakter stort sett over hele Europa er konsentrasjonen rundt beskyldninger om skademagi – den onde, kranglevorne naboheksa er den vanligste personen når det gjelder trolldomskriminalitet.

Siden trolldom var en forbrytelse, henter vi opplysningene om hekseri fortrinnsvis fra gamle justisprotokoller, i Norge kalt tingbøker. Protokollene inneholder informasjon om anklager, tilståelser, domspremisser og domsslutninger – altså det vi vanligvis finner i enhver kriminalsak. Rettsprotokollene finnes i arkivene etter landets sorenskrivere. I tidens løp er mange av disse 300 til 400 år gamle arkivsakene blitt borte. Derfor vil vår viten om trolldomsprosessene alltid være mangelfull.

I Norge var trolldomsprosesser en relativt hyppig foreteelse, både kvinner og menn ble dømt og henrettet. Særlig kjent er prosessen mot Anne Pedersdotter, dømt og brent i Bergen 1590. Den første prosessen og den eneste man kjenner til fra middelalderen i Norge var i 1325 mot Ragnhild Tregagås. Som i de fleste land ble trollfolk i Norge dømt ved de ordinære domstolene og ikke ved spesielle heksedomstoler. Den siste som ble brent for trolldom i Norge var Johanne Nielsdatter i Kvæfjord, Troms, i 1695. Det ble ført flere saker utover på 1700-tallet som ikke endte i dødsdom, og trolldomslovene ble formelt opphevet først i 1842.

Det ser ut til å ha vært noe over 850 trolldomssaker i Norge, med vel 250 dødsdommer over kvinner og om lag 50 over menn. I Nord-Norge utgjør samer ca. 1/5 av de anklagede. Samene fikk amnesti fra trolldomsloven fra 1720-årene slik at de fritt kunne fortelle om sine «hedenske ritualer», slik samemisjonærene oppfattet det.

Vanligvis har anvendelse av ordet «heks» hatt en negativ og nedsettende klangbunn. Forestillingen om den onde heksa har vært brukt mot kvinner, og ordet knyttes til klisjeer som gammel, stygg, illeluktende og enslig kone med lang kroket nese og ei svart katt som lusker mistenkelig omkring.

Men ordet brukes også i positiv betydning. I dag finner vi flere kultiske miljøer som har adoptert heksefiguren og bygd sine egne forestillinger rundt den. Flere ser på seg selv som etterkommere av de historiske heksene. Man forestiller seg da heksene som sterke individer med flere positive egenskaper, slik som visdom og klokskap. «Heks» blir dermed brukt som en hedersbetegnelse.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

4. oktober 2015 skrev Erik Sørensen

Jeg lurer litt på denne setningen fra Hekser i Europa: "De smurte seg med heksesalve, som visstnok inneholdt narkotika som gav seksuelle opplevelser og følelse av å fly." Hva menes med "visstnok" her? Hvem påstår dette og hvorfor? Er heksesalve noe som fantes på ordentlig? Forsøker man å gi en biokjemisk begrunnelse for ideene om hekseflukt og sabbatsorgier? Det virker rart med denne typen rasjonalisering blant romslige formuleringer som, "Det mest brukte rideredskap var sopelimen,..."
Takknemlig for en avklaring!

Erik Sørensen

6. oktober 2015 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei Erik,
Takk for gode innspill til artikkelen. Dette er en av våre eldre artikler som fagansvarlig Rune Blix Hagen ikke har sett på enda. Tanken bak tekstbiten var nok å fortelle hva som var en del om folketroen om hekser (og altså ikke om ting som fantes eller skjedde på ordentlig). Dette kommer ikke tydelig fram i setningene, men framgår av avsnittet de sto i. Vi har ikke noen spesifikk kildehenvisning til hvor denne folketroen er beskrevet, men det finnes en lengre litteraturliste til artikkelen. Når det gjelder de konkrete setningene du viser til så har vi fjernet disse etter innspill fra Blix Hagen. Han ser også flere svakheter ved artikkelen og håper å få til en større bearbeidelse av teksten etter hvert. Med vennlig hilsen Marte Ericsson Ryste, redaksjonen

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.