En djevel av . CC BY 4.0
Augustin og djevelen (1471-1475) av . Falt i det fri (Public domain)

Djevelen spiller en sentral rolle i den tyske legenden om Faust.

Faust og djevelen av . CC BY 4.0

Djevelen frister Jesus. Tresnitt fra Christiern Pedersens bok Om vor Herres Død og Pine, Antwerpen 1531

av . Begrenset gjenbruk

Djevel, en ond ånd. Djevelen, i bestemt form, er særlig i kristendommen (Satan) og islam (Iblis) herskeren over de onde makter eller selve det onde personifisert. I disse religionene tenkes djevelen å være guds motstander og menneskenes fiende.

Faktaboks

Etymologi
av gresk diabolos ‘anklager, bakvasker’

En djevel har i disse religionene spilt en rolle i forbindelse med forsøk på å løse ondskapens, lidelsens og dødens problem. Disse er gjerne av to slag: Enten tenkes det å eksistere kun én gud, som har skapt alt, også djevelen, men som tillater djevelen å true menneskenes liv, eller gud og djevelen tenkes å eksistere side om side fra begynnelsen av. Djevelen får da karakter av en ond skapergud.

Jødedom

I jødedommen har forstillingen om Satan ikke fått samme betydning som i kristendommen og islam. I Den hebraiske bibelen opptrer Satan bare tre ganger som en personifisert skikkelse, men også her er han underlagt guddommen. Først i de apokryfe og apokalyptiske tekstene fra tiden rundt vår tidsregnings begynnelse, fikk Satan en mer selvstendig stilling. I folkereligionen og fortellertradisjonen, aggada, opptrer både onde og fiendtlige skikkelser under forskjellige navn og med ulike roller, men den rabbinske jødedommen har aldri utviklet en lære om en mektig Satan som opptrer som Guds motpart i verden.

Kristendom

I kristendommen er djevelen hersker over de onde makter eller selve det onde personifisert. Ordet djevel kommer fra det greske ordet diabolos, men det opprinnelige uttrykket for den samme, var det hebraiske Satan. Noen få steder i Det gamle testamentet omtales djevelen (Satan). En av Bibelens tidligste henvisning til Guds åndelige motstander og/eller hans allierte, er slangen i første Mosebok (kapittel 3, vers 1). Slangen ble brukt av djevelen (fristeren), talte av og for den onde, og fristet Eva til å spise frukt av treet til kunnskap om godt og ondt. Man finner også Satan nevnt flere ganger i Jobs bok. En særegen versjon er forestillingen om Lucifer ('lysbæreren'), som var skapt som en lysets engel, men som var falt i synd, ble styrtet fra himmelen og ble mørkets fyrste.

I Det nye testamentet reflekteres jødiske forestillinger i Jesu samtid. Djevelen omtales her under mange navn: djevel, Satan, motstanderen, den onde, fristeren, Beelzebub, Belial, denne verdens fyrste osv. Djevelen tegnes som en frister, løgner og listig forfører. Han hersker over demonene og de falne engler, over mørkets hær som fremkaller skade, sykdom og død. Kristi gjerning er å beseire de onde makter ved å hevde Gudsrikets krefter og verdier. Den endelige seier over djevelen er knyttet til forestillingen om Kristi gjenkomst, og vil først skje ved tidens slutt.

Det har alltid vært en utfordring for kristen teologi å forklare djevelens opphav og rolle på en måte som kan forenes med Guds allmektighet; dette kalles «det ondes problem». Først og fremst bidrar forestillingen om djevelen til å fastholde at livet og historien er en kamp mellom godt og ondt, samtidig som man fastholder troen på at den gode Gud til slutt vil seire. At mennesker er onde, er innenfor bibelsk kristendom sett på som et resultat av djevelens og onde ånders påvirkning. Til tross for dette har mennesket egenvilje.

Den katolske kirkelæren om djevelen ble endelig fastslått på Lateran-konsilet i 1215. I Luthers tankeverden spiller djevelen en stor rolle, og hans forestillinger om djevelen er realistiske; mennesket er alltid behersket enten av Gud eller av djevelen, historien er den store kamp mellom Kristus og djevelen, der Kristus seirer.

I folkefromheten spilte djevelen og de mange demoner eller smådjevler en stor rolle, både i billedkunst (jfr. kalkmaleriene i Sauherad kirke), fortellertradisjoner, sed og skikk – ofte med fantastiske og burleske trekk, i tillegg til de skremmende. Man regnet med muligheten av å inngå pakt med djevelen (Faust-sagnet). Kirken utviklet tidlig ritualer for djevleutdrivelse (eksorsisme), noe hekseprosessene var en del av.

Både i middelalderen og senere under reformasjonen kunne man latterliggjøre djevelen og tale om ham med humor. Dette betyr ikke at forestillingen om ham mistet realitetskarakter; man tok djevelen alvorlig, men ikke høytidelig. Senere har opplysningstiden og det moderne verdensbildet ført til en avdemonisert virkelighetsforståelse. Man henviser f.eks. til Kants idé om «det radikalt onde» og uttrykker ondskapens makt og realitet uten å ty til personifiserte djevleforestillinger.

Islam

Framstilling av djevelen i en illustrasjon til det persiske verket Shâhnâme, Kongeboken, av Ferdousi fra 1010. Illustrasjonen er fra en utgave fra 1500-tallet.

av . Falt i det fri (Public domain)

I islamsk tradisjon har djevelen flere navn. Det arabiske djevelnavnet Iblis stammer trolig fra det greske diabolos. Djevelen kalles også al-shaytan (Satan). Djevelen er nevnt i en rekke surer, det vil si kapitler, i Koranen. Det er en teologisk debatt om hvorvidt Iblis er en fallen engel eller en jinn (ånd), slik det antydes i vers 48 i sure 18.

HOVEDMOTIVER I KORANEN

Koranen gir mange detaljer i beretningen om den hovmodige engelen som nekter å ære Guds skapning, mennesket; for eksempel i sure 2,32: «Engang sa Vi (Gud) til englene, 'Fall ned for Adam!' De gjorde det alle, unntatt Iblis. Han nektet og var hovmodig, og var en gudsfornekter.» Iblis' hovmod står som negasjonen av islam, som betyr underkastelse og akseptasjon av Guds vilje.

Det andre hovedmotivet i Koranen er at djevelen fristet Adam og Eva i Paradiset og forårsaker deres fall. Ifølge Koranen har Gud tillatt djevelen å forsøke å forlede menneskene helt frem til Dommens dag, deretter skal han kastes i helvetes ild med hele sitt følge av djevler og syndere. I islamsk tradisjon er djevelen en sentral skikkelse som også spiller en rolle i den islamske mystikken, sufismen.

Zoroastrismen

I iransk religion, blant annet i zoroastrismen, finnes en mer konsekvent lære om to motstridende krefter i tilværelsen (dualisme) enn i islam og kristendommen. Både gud (Ahura Mazda 'lysets hersker') og den onde skikkelsen (Angra Mainyu 'mørkets fyrste') eksisterer fra evigheten av. Først når djevelen går til angrep på lysets rike, blir verden skapt av gud som et mottrekk i en langvarig kosmisk strid. Djevelen klarer imidlertid å forderve deler av skaperverket. Ved tidens slutt skal lysverdenen gjenopprettes og djevelen definitivt støtes bort. Dette kosmiske drama ligger også til grunn for manikeismens dualistiske verdenssyn. Iranske forestillinger har trolig gitt støtet til utformingen av Satan-skikkelsen i noen jødiske grupper i tiden rundt vår tidsregnings begynnelse.

Buddhismen

I buddhismen finnes en djevelskikkelse, Mara ('Den som slår' eller 'Den som dreper'), som er knyttet til seksualitet og til døden (som en følge av forplantning). Mara er fremfor alt en skikkelse som hjemsøker munkene og forstyrrer dem i meditasjonen for å hindre at de blir befridd fra gjendøden. Særlig kjent er hans forsøk på å hindre Buddha i å nå Oppvåkning.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg