glassforming

Glass. Glassblåsing har vært den vanligste måten å forme glass på helt siden vår tidsregnings begynnelse. Glassblåseren arbeider vanligvis ikke alene, men deltar i et arbeidslag som kan bestå av fra tre til ti–tolv personer, hver med sin bestemte oppgave å utføre. – Til venstre: Interiør fra en fransk glasshytte på 1700-tallet.

Av /KF-arkiv ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Glassblåser i arbeid ved Magnor Glassverk. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Glassforming utføres på en rekke måter. I eldre tid ble alt glass formet håndverksmessig av glassblåsere. De samme metoder brukes med visse modifikasjoner stadig ved fremstilling av finere glassvarer, som vinglass og kunstglass og ved mindre produksjonsserier av teknisk glass. I løpet av 1800- og 1900-tallet ble nye fremstillingsmåter tatt i bruk, som pressglass og valset glass. I løpet av århundrene har ingrediensene i glassmassen blitt forandret for å tilpasses nye produksjonsmåter.

Glassblåsing

Glassblåseren anvender en blåsepipe av jern med et lite treskaft. Han samler glass på spissen av røret ved å dyppe det i glassmelten. Ved å blåse, rotere og svinge på røret, kan han kontrollere formgivningen, men oftest blåses glasset ned i en form som gir produktet den ønskede utforming. Ved fremstilling av for eksempel vinglass, sprenges den øvre del av glassblæren av ved rissing med diamant og en skarp gassflamme som også varmer kanten til mykning, slik at overflatespenningen får den til å bli glatt og avrundet. Stetten lages for seg og settes på mens glasset ennå er klebrig. Ellers kan varmt glass håndformes på mange måter, for eksempel med klyper og tenger, klippes med saks og så videre.

Ved halvmanuell produksjon skjer pressing eller blåsing med trykkluft i en manuelt betjent maskin. Tilføring av glass skjer da manuelt ved at glasset fiskes ut av smelten med en stang. Billigere glassartikler, skåler, drikkeglass, fat og lignende, fremstilles ved at en avpasset glassmengde presses i en delt form. Også støping og sentrifugalstøping anvendes, likeså utvalsing av tykke plater. Med dette kan man oppnå mønstring av overflaten.

Maskinell produksjon

Vindu med kronglass. Kronglass har en sirkelform midt på glasset etter blåsepipen. Denne glasstypen ble oftest brukt hos allmuen eller i loftsvinduer der de var lite synlige. På Stortorvets Gjæstgiveri i Oslo er det fortsatt originale kronglass i loftsvinduet vis a vis Glasmagasinet.

Flasker, emballasjeglass, lyspærer og billige, masseproduserte glassvarer fremstilles i helautomatiske maskiner. En saks klipper av passe store glassklumper ved utløpet av glasswannen. På sin vandring gjennom maskinen presses og blåses glasset til riktig form før det rekker å bli kaldt, men når det forlater maskinen er det likevel så avkjølt at produktet beholder formen.

Felles for alle formingsprosesser er at glass vil sprekke, eller bli meget svakt på grunn av indre spenninger, dersom det kjøles for brått. Nedkjøling og fjerning av indre spenninger skjer derfor i en kjølekanal hvor glasset først gjenoppvarmes til ca. 540 °C og så kjøles ned i løpet av noen timer.

Plateglass, det vil si vindusglass og lignende, ble opprinnelig fremstilt ved at man blåste opp glasskuler. Den ble åpnet opp i ene enden og deretter drevet ut til en plan flate. Metoden ga et vindusglass som ble kalt kronglass. Det kjennetegnes av en noe buet form. Neste skritt i utviklingen var sylindermetoden. Store glassylindere ble blåst opp. Etterpå ble de klippet opp og glasset ble flatet ut. Sistnevnte metode ble brukt på Drammens Glassverk til 1928. Moderne plateglass, maskinglass, produseres ved å trekke smeltet glass vinkelrett opp ved hjelp av valser, som først berører glasset når det er stivt. En annen metode går ut på å la det forvalsede, men ennå myke glass flyte ut på et bad av en smeltet metallegering (floatglass). Glasset får på denne måten bedre overflate enn ved trekking, men prosessen forutsetter meget store produksjonsenheter. Speilglass er et plateglass som er slipt og polert for å bli så plant at man ikke får uregelmessige reflekser eller brytning av lysstrålene.

Isolerglass er plateglass i to eller flere lag, med tørr luft eller gassblanding imellom, montert sammen i en lufttett ramme av stål eller lettmetall. Glasset kan være utstyrt med spesialbelegg som ytterligere reduserer solinnstråling, støy eller varmetap, se også energiglass.

I Norge foregår det ikke lenger industriproduksjon av plateglass, flasker eller annen glassemballasje, men Hadeland Glassverk og Magnor Glassverk produserer finere husholdningsglass og glasskunst.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Hansen, Bjørn Glenn & Per Arne Steffensen (1998). Ordbok for glassbransjen, Norsk kompetanseforlag
  • Helseth, Helle (red.) (2001). Glass, Gyldendal yrkesopplæring

Kommentarer (2)

skrev Lars Mæhlum

Her savner jeg et avsnitt om hvordan glassformingskunsten har utviklet seg historisk fra Egypt via Fønikia til Europa. Kina?

svarte Guro Djupvik

Hei Lars, Takk for nyttige innspill. Vi har dessverre ingen fagansvarlig for glassproduksjon per i dag, men du har rett i at denne artikkelen bør prioriteres når vi får en person på plass. Jeg lar kommentartråden stå som en påminnelse. Vennlig hilsen Guro i redaksjonen

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg