Kvinnebunad fra Gudbrandsdalen

Broderiet er kopiert fra en stakk fra Lom. Originalen er i dag i Norsk Folkemuseums samlinger.

Kvinnebunad fra Gudbrandsdalen
Av /Norsk bunadleksikon.

Kvinnebunad fra Gudbrandsdalen er en bunad utviklet på begynnelsen av 1950-tallet av Den Norske Husflidsforening i Oslo. Den har utgangspunkt i en brodert stakk fra Gudbrandsdalen, som nå er ved Norsk Folkemuseum. Stakkebroderiet er nøyaktig kopiert, og ellers er bunaden utformet etter 1950-tallets stilidealer for hvordan en slik bunad skulle se ut.

Faktaboks

Den broderte stakken var en del av den såkalte Heftye-samlinga som kom til Norsk Folkemusum i 1921. Samlinga besto av gjenstander samlet fra et stort område gjennom lang tid. Det er ikke kjent hvor i Gudbrandsdalen stakken kommer fra. Den er av blått ullstoff, overbrodert med mangefarget ullgarn og metalltråd. Stakken er lagt i folder med en midtfold foran, mens resten av vidda er fordelt bakover, slik at foldene møtes midt bak. Den er sydd fast til et liv i ulldamask. Denne stakken dannet først grunnlag for Gudbrandsdalens festbunad, som Anna og Aksel Waldemar Johannesen skapte i 1922. Den gang var det om å gjøre å videreføre broderiet i ny form, og kunstnerne omskapte det til bunadbruken. På 1950-tallet var det andre idealer som rådde for bunadskaping, og nå ville en i større grad forsøke å gjenskape den lokale folkedraktskikken gjennom bunadene. Husfliden i Oslo var blant de ledende på gamle sømteknikker og mønsteravtak på den tida og bidro til mange bunadprosjekter omkring i landet. I tillegg utviklet de egne bunader.

Kvinnebunad fra Gudbrandsdalen har utgangspunkt i den broderte stakken slik den er bevart ved Norsk Folkemuseum. Opprinnelig hører slike broderte stakker til i den rokokkopregede draktskikken på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. På den tida ble de brukt med løst skjøteliv eller trøye over. Rundt 1830 kom livkjolen i bruk i Nord-Gudbrandsdalen, og mange eldre plagg ble sydd om til livkjoler. En vet ikke om denne stakken ble sydd om på det tidspunktet eller seinere. Men slik originalplaggene framstår i dag, er de representanter for 1800-tallets omsøm av 1700-tallets klær.

Draktdeler

Kvinnebunad fra Gudbrandsdalen

Lua er ei såkalt botthuve i småmønstret silke. Trøya lages i samme stoff som stakken og har utgangspunkt i trøyene til de tradisjonelle livkjolene i Gudbrandsdalen.

Kvinnebunad fra Gudbrandsdalen
Av /Norsk bunadleksikon.

Livkjole

Stakken er i blått ullstoff med synlig rød skoning nederst. Den er foldelagt med brei midtfold foran og resten av vidda fordelt bakover. Åpningen i stakken er på venstre side og skjuler en stikklomme. Hele stakken er brodert med ullgarn i mange farger og to tjukkelser. Motivene er stiliserte blomstermotiver. Stakken er sydd fast til livet.

Livet ble opprinnelig sydd i rød, håndvevd lindamask, men i dag brukes det såkalte fugletøyet, et mønstervevd ullstoff. Det har fasong som de tradisjonelle livkjolelivene i Gudbrandsdalen: djup halsringing og smale seler, og firedelt rygg sydd sammen med spilesøm. Foran lukkes livet med skjulte hekter.

Skjorte

De bevarte skjortene fra Gudbrandsdalen varierer noe i materialer og dekor. En regner med at de eldste skjortene er i lin med ståkrage og hvitsøm. De yngre er som oftest i bomull, med enklere hvitsøm eller nuperellekant. Denne skjorta har enkel hvitsøm og tagger på den nedbrettede kragen og håndlinningene. Skjortekragen brettes ned, slik det var vanlig på de seinere livkjolene, men en antar at den rokokkopregede draktskikken hadde skjorte med ståkrage i dette området.

Hodeplagg

Det er lagd ei lue til bunaden, med utgangspunkt i de såkalte botthuvene fra Gudbrandsdalen. En regner med at denne luetypen ble brukt til både den rokokkopregede draktskikken og i den første tida etter at livkjolen kom i bruk. Lua lages i blå eller svart silke, med småblomstret mønster innvevd i stoffet. Lua er rynket i nakken, og den nærmest sirkelrunde pullen er sydd glatt til pannestykket foran. Pannestykket er lagt med små legg mot framkanten og er vattert slik at det står opp fra hodet. Pannestykket er kantet med et rødt silkeband og en hvit blonde. Lua har knyteband til å feste under haka.

Ytterplagg

Nærbilde av broderi. Kvinnebunad fra Gudbrandsdalen

Som ytterplagg er det lagd ei trøye i samme stoff som stakken. Den har utgangspunkt i samme trøyetype som ble brukt til alle de tradisjonelle livkjolene i Gudbrandsdalen, men har fått ei noe friere utforming. Trøya sitter tett etter i bolen, er lukket med skjulte hekter foran og har ei linning i halsen. Ermene er vide og foldelagt til skuldrene og håndlinningene.

Understakk og strømper

Det er ikke bestemt noe om understakk, men det anbefales å bruke en i et stødig materiale som gir stakken vidde. Det brukes tette, svarte strømper.

Metall

Det er ikke bestemt noe om sølvet til bunaden, men Gudbrandsdalen er rik på sølvtradisjoner, og en bruker gjerne kopier av det lokale sølvet. Det brukes som oftest en såkalt dingsilknapp, en halsknapp med mange filigransheng, og eventuelt ei sølje til i skjorta. Mansjettknapper i sølv brukes også.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg