Åse Ljones

Som hovedfagsoppgave forsket Åse Ljones på fiskeskinn. Hun oppsøkte gammel kunnskap og nedtegnelser. Etterpå fortsatte hun jobbe med fiskeskinn som materiale. Hun fikk mye oppmerksomhet for dette, spesielt da hun stilte ut Velstandslefser av fiskeskinn på oljefat. Et interessert publikum delte egne erfaringer med inspirasjon fra hennes arbeider.

Til UNESCOs utstilling Resirkulert materiale (1993) viste Ljones Selskapsveske for lukket selskap, laget av traktorhjulslange og barnesykkelhjul. I en overgangsperiode utførte hun en del arbeider i fiskeskinn og gummi, og så gikk hun videre til broderi på silke i kombinasjon med gummi. På Nordisk Textiltriennal i 1992–1993 viste hun Vägen til visdom är ändlös, et stort teppe, i overkant av seks kvadratmeter, i gummi og silke med broderte spiraler av gul tråd.

I 1990 døde faren, 82 ½ år gammel, og i sorgprosessen la Ljones fra seg alt annet arbeid. Med utgangspunkt i barndomsopplevelser begynte hun å arbeide med silke igjen. Som en hyllest til faren utførte hun Stillheita etterpå, et ni kvadratmeter stort teppe i gummi og silke med 82 ½ årringer i sting.

For arbeidet Snart nons ble Ljones tildelt Kunsthåndverkprisen 1992. I midten av 1990-årene begynte hun å klippe tynne spalter av gummi. Ved å henge dem dobbelt over hverandre oppsto en moaré-effekt da de kom i bevegelse.

Omkring 2005 arbeidet Ljones ofte med kvadratet som utgangspunkt, både som fysisk format for arbeidene, men også i komposisjonene. Dette ble tatt helt ut i arbeidet Odel (2007) der 100 små kvadrater er blitt montert til ett stort kvadrat.

Samtidig som Ljones' broderier er minimalistiske, har de en ekspressiv kraft. I 2010-årene er broderier med bølger som beveger seg over flaten et typisk motiv. De er ofte laget med fargesterk tråd på mørk bakgrunn. Fargebruken er unorsk og minner om sentralafrikanske brukstekstiler.

Verkene har også utviklet seg til tredimensjonale gjenstander, der lyset, skinnet og bevegelsene i broderiet danner en ny dimensjon i opplevelsen av kunsten. Det som kjennetegner Ljones måte å brodere på er at hun ofte dekker hele flatene med sting.

Ljones har en ubekymret innstilling til at hennes arbeider i gummi er forgjengelige og sier at «ein får glede seg over det medan det finst.»

• Kunstbanken, Hamar, 2020
• Risør kunstpark, 2017
• Vestlandske Kunstindustrimuseum, Bergen, 1999
• Galleri Ram, Oslo, 1996
• Kunstnerforbundet, Oslo, 1991

• Brown Grotta Arts, Connecticut, USA, 2017
• Nasjonalmuseet, Oslo, 2014
• «Essens», Kunstbanken, Hamar, 2010
• «Collect», Victoria and Albert Museum, London, 2008