Et ion er et atom eller en gruppe atomer som har tatt opp eller avgitt ett eller flere elektroner.

Ioner med negativ elektrisk ladning, som har opptatt elektroner, kalles anioner. Positivt ladete ioner, som har avgitt elektroner, kalles kationer.  

Et ion kan være ett ladet atom, men kan også bestå av flere atomer som sulfat-, karbonat- og nitrationer. Et kompleksion består av et ladet sentralatom omgitt av molekyler eller ioner (ligander), som oftest fire eller seks. Det finnes også kompleksioner med flere sentralatomer.

Michael Faraday innførte begrepet ion i 1834 da han studerte elektrolyse (også et ord laget av Faraday). Faraday brukte ordet som navn på de partiklene som førte elektrisk ladning fra den ene elektroden til den andre i en elektrolytt. Begrepet ioner blir nå brukt om tilsvarende partikler selv om de ikke befinner seg i en elektrolytt. 

Faraday kalte positive ioner, kationer fordi de ble utladet ved katoden, og negative ioner, anioner fordi de ble utladet ved anoden. Han mente ionene ble skapt ved elektrodene. 

Svante August Arrhenius hevdet 50 år senere at ionene oppsto ved spaltning av salter når saltene ble løst i vann (hans dissosiasjonsteori).

William Lawrence Bragg viste i 1914, da han bestemte krystallstrukturen av noen enkle salter, at saltene besto av ioner, ikke molekyler. Vanlig salt, natriumklorid NaCl, besto ikke av NaCl-molekyler, men av natriumioner Na+ og klorioner Cl. Og hvert natriumion var omgitt av seks klorioner og hvert klorion var omgitt av seks natriumioner. Det tok tid før dette slo igjennom blant kjemikere. 

Først da den moderne atomteori ble formulert i 1920-årene var ioner til å forstå. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.