Skole og utdanning i Storbritannia

Utdanningssystemet i Storbritannia er todelt. Utdanningssystemet i England, Wales og Nord-Irland er stort sett sammenfallende, mens i Skottland er systemet forskjellig og har egne lover og tradisjoner.

I England og Wales spilte staten lenge en beskjeden rolle i utdanningssystemet. I 1833 begynte regjeringen å gi årlige bidrag til frivillige selskaper som organiserte skoler. I 1870 gjorde en skolelov det til en offentlig oppgave å drive primærskoler, og England og Wales ble inndelt i skoledistrikter med egne skolestyrer. Både offentlige og private skoler ble satt under statlig inspeksjon. Skoleplikt opp til 13 år ble vedtatt og iverksatt i 1880. I 1890 ble skolepenger opphevet ved offentlige primærskoler. Ved en lov i 1902 ble det offentlige ansvar utvidet til også å gjelde sekundærskoler. Skoleloven av 1918 (Fisher Act) hevet skoleplikten til 14 år.

Skoleloven av 1944 (Education Act) la grunnlaget for skolesystemet som i hovedtrekk gjelder i dag. Loven fastsatte at det offentlige utdanningssystemet skal organiseres i tre påfølgende trinn, primærtrinnet, sekundærtrinnet og høyere utdanning. Skoleplikten ble utvidet til å gjelde mellom 5 og 15 år, fra 1972 til 16 år. I skoleleoven av 2002 (Education Act) ble denne strukturen avløst av fire grunntrinn (key stages).

Tanken om allmennskole for alle oppstod tidligere i Skottland enn ellers i Storbritannia. Den går tilbake til 1560, og i 1696 vedtok parlamentet at det skulle være en skole med lærer i hvert sogn. Det tok imidlertid lang tid før kravet ble gjennomført, og da som en følge av omveltningene etter den industrielle revolusjon. Skoleloven av 1872 overførte ansvaret for skolen fra religiøse til verdslige myndigheter, og et skotsk undervisningsdepartement ble opprettet. Skoleloven av 1945 tilsvarer den engelske loven av 1944.

Det overordnede ansvaret for utdanning i Storbritannia og Nord-Irland ligger hos den britiske regjeringen. Men utdanningspolitikken og finansiering av utdanning kontrolleres i dag hovedsakelig av de regionale utdanningsmyndighetene: Department for Education and Skills (DfES) i England; Department for Education and Lifelong Learning i Wales; Scottish Executive Education Department (SEED) i Skottland og Department of Education for Northern Ireland (DENI) i Nord-Irland. Skottland og Nord-Irland har i tillegg egne utdanningslover. Offentlige skoler er i all hovedsak finansiert gjennom lokale utdanningsmyndigheter (LEAs), men noen offentlige skoler (grant maintained schools) finansieres direkte fra utdanningsdepartementene. Alle utdanningsinstitusjoner i Storbritannia og Nord-Irland har en høy grad av selvstyre.

I 1988 ble det i England og Wales vedtatt en skolereform som for første gang innførte nasjonale læreplaner og nasjonale tester for ulike aldersgrupper. Denne loven ble videreført i skoleloven av 1996. Et inspektørsystem skal ivareta kvaliteten i skolen.

De første seks skoleårene består av primary school med key stage I for 5–7 år og key stage II for 7–11 år. Ungdomsskolen (secondary school) består for det meste av sammenholdte skoler (comprehensive schools), som gir et bredt tilbud av videregående opplæring, og hvor alle kommer inn uansett faglige kvalifikasjoner. Noen steder finnes imidlertid fremdeles grammar schools, hvor elevene tas opp etter forutgående tester.

Ved siden av de offentlige skolene finnes et betydelig antall private skoler på alle trinn som utdanner vel 7 % av alle elever. De mottar ikke offentlig støtte, men er underlagt offentlig inspeksjon. De mest kjente privatskolene er de såkalte public schools.

Universitetstradisjonen var lenge dominert av Oxford og Cambridge fra henholdsvis 1100- og 1200-tallet, som hvert består av selvstyrte colleges. Med industrialiseringen på 1800-tallet ble universitetssektoren for øvrig bygd opp, spesielt i de store byene. I etterkrigstiden ble det et økt behov for høyere yrkesrettet utdanning, som førte til opprettelse av såkalte polytechnics for utdanning av bl.a. teknikere og lærere, men uten forskningsaktivitet. Disse fikk i 1992 universitetsstatus.

Høyere utdanning i Storbritannia og Nord-Irland tilbys nå av 90 universiteter og 60 andre institusjoner (2006). I en stilling for seg står Open University, etablert 1969, som gjennom fjernundervisning tilbyr universitetseksamener uten formelle inntakskrav.

Det er 14 universiteter i Skottland. De eldste er University of St. Andrews (grunnlagt 1410), University of Glasgow (1451) og University of Aberdeen (1494). Nord-Irland har to universiteter, Queen's University Belfast og University of Ulster, og i Wales er alle universitetene samlet i University of Wales med bl.a. avdelinger i Cardiff og Glamorgan.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.