skole og utdanning i Storbritannia

Storbritannia og Nord-Irland, Eton College

Eton College er en av Englands høyest ansette public schools, grunnlagt av Henrik 6 allerede i 1440. Skolen har rundt 1300 elever som bor på skoleinternatet. Skolen er åpen bare for gutter i alderen 13–18 år. Bildet viser en av de ærverdige skolebygningene.

Storbritannia og Nord-Irland, Eton College
Av /KF-arkiv ※.
Lisens: Begrenset gjenbruk
Cambridge

Cambridge University.

Cambridge
Av .
Lisens: Public domain
Auchmuty High School i Glenrothes, Fife
Elever ved Auchmuty High School i Glenrothes, Fife, mottar nasjonale eksamensresultater i august 2022.
Auchmuty High School i Glenrothes, Fife
Av /Pa Photos/NTB.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Utdanningssystemet i det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland er firedelt. Utdanningssystemene i England, Wales og Nord-Irland er mer eller mindre sammenfallende, mens systemet er forskjellig i Skottland og har egne lover og tradisjoner. Det britiske utdanningssystemet, særlig dets engelske versjon, har vært et av verdens mest innflytelsesrike utdanningssystemer på grunn av landets kolonihistorie.

Utdanningssystemene i England og Wales følger et 6-3-4(2+2)-løp, bestående av seks år barneskole, tre år ungdomsskole og fire år videregående opplæring, som er delt opp i to deler på to år.

I Nord-Irland begynner barna ett år tidligere i skolen slik at de tilbringer sju år i barneskolen for å så fortsette på en treårig ungdomsskole og på en fireårig (2+2 år) videregående skole, altså et 7-3-4(2+2)-system.

Utdanningssystemet i Skottland følger et 7-3-3-løp.

Utdanning er gratis og obligatorisk for barn fra de fyller fem år (fire år i Nord-Irland) til de er 16 år (18 år i England).

Skoleåret varer fra august/september til juni/juli og deles i tre deler (terms). Det forente kongeriket bruker 5,2 prosent av landets BNP på utdanning (2019).

Organisasjon

Utdanningspolitikken og finansiering av utdanning kontrolleres i Storbritannia og Nord-Irland av de regionale utdanningsmyndighetene:

  • Department for Education (DfE) i England
  • Department for Education and Skills i Wales
  • Education Scotland i Skottland
  • Department of Education (DE) i Nord-Irland

Disse er også ansvarlige for de ulike læreplanene. Ansvaret ble utskilt i henholdsvis 1973 (Nord-Irland) og 1998 (Skottland og Wales).

Alle utdanningsinstitusjoner i Storbritannia og Nord-Irland har en høy grad av selvstyre. Offentlige skoler er finansiert gjennom lokale utdanningsmyndigheter (LEAs) eller mottar direkte midler fra regjeringen. I England er de mest vanlige skoletypene

  • community schools, som drives av lokale utdanningsmyndigheter, er upåvirket av næringslivet og religiøse grupper og følger den nasjonale læreplanen,
  • foundation schools og voluntary schools, som finansieres av de lokale myndighetene, men har større friheter og blir av og til støttet av representanter for religiøse grupperinger,
  • academies og free schools, som drives av nonprofit academy trusts uavhengig fra de lokale utdanningsmyndighetene med større friheter og muligens andre læreplaner og
  • grammar schools, som kan drives av de lokale utdanningsmyndighetene, av en foundation trust eller en academy trust og velger elevene sine med utgangspunkt i deres akademiske ferdigheter etter opptakseksamen.

I tillegg kommer special schools for barn med spesielle utfordringer.

Skoletypene i Wales og Nord-Irland ligner mer eller mindre på de engelske skoletypene. I Skottland er de offentlige skolene enten vanlige local schools eller denominational schools med religiøs tilknytning, deltakelse i gudstjenester og en ubetalt religiøs tilsynsperson som informerer utdanningsmyndighetene om religionsundervisningen ved skolen.

Ved siden av de offentlige skolene finnes et antall private skoler på alle trinn. De mottar ikke offentlig støtte, men er underlagt offentlig inspeksjon. De mest kjente privatskolene eller independent schools er de såkalte public schools som Eton and Harrow.

Det er forholdsvis få barn som går på privatskoler: 6,4 prosent av barna i England, 4 prosent av barna i Skottland, 2 prosent i Wales og 1 prosent i Nord-Irland (2021). Tidligere elever fra private skoler er tydelig overrepresentert blant studentene ved universitetene i Oxford og Cambridge der bar om lag to tredjedeler av studentene kommer fra statlige skoler.

Det er dessuten tillatt å undervise elevene hjemme. The Association of Directors of Children’s Services (ADCS) estimerte at 81 200 barn ble undervist hjemme i England i oktober 2021. Tallene for Wales, Skottland og Nord-Irland er henholdsvis 4 681 barn, 1 924 barn og 796 barn (2021/2022).

Førskole

Praktisk talt alle barn i Storbritannia mellom tre og fire år går i barnehage (nursery school/pre-school). Siden september 2010 har barna i England krav på 15 timer gratis barnehage i 38 uker per år. Også i Wales tilbys det gratis deltidstilbud for barna fra treårsalderen; foreldre kan søke barnehagetilbud opp til 30 timer per uke i 48 uker per år. De trenger allikevel å betale for for eksempel mat. I Skottland har barna krav på 1 140 gratis timer per år (omtrent 30 timer per arbeidsuke) når de er tre og fire år gamle. I Nord-Irland finnes det planer om å tilby 22,5 timer barnepass/barnehage per uke til alle barn fra treårsalderen, men tilbudet varierer så langt mellom 12,5 timer og 22,5 timer (2022).

Delvis gjelder disse reglene også for barn fra toårsalderen. Men generelt sett er barnepass for barn mellom null og to år dyrt i Storbritannia og Nord-Irland og koster nesten to tredjedeler av en foreldres inntekt (2022). Lokale myndigheter måler dessuten heller sjelden om foreldre har tilgang til barnepass eller barnehage i den grad det egentlig er behov for det (2023).

Grunnskole

De første seks skoleårene består i England av primary school med key stage I for fem til sju år gamle barn og key stage II for sju til elleve år gamle barn. Begge faser avsluttes med eksamen i engelsk og matematikk. Andre obligatoriske fag i barneskolen er naturfag, design og teknologi, historie, geografi, kunst og design, musikk, kroppsøving inklusive svømming, datafag og et antikt eller moderne fremmedspråk. I tillegg skal skolene tilby relationships and health education samt ikke-obligatorisk religionsundervisning.

Siden 2014 må engelske elever lære et fremmedspråk fra key stage II. De mest vanlige fremmedspråkene er fransk, spansk og tysk, men regjeringen reklamerer ikke for undervisning i bestemte fremmedspråk, og det finnes en rekke språk som undervises i mindre grad i landet. I Wales er walisisk obligatorisk ved siden av engelsk fra femårsalderen til barna er 16 år gamle. I tillegg skal alle elever ha mulighet til å lære et annet internasjonalt språk som fransk, spansk og tysk, men kun 41 prosent av de walisiske barneskolene underviste i fremmedspråk i 2021/2022.

De mest populære fremmedspråkene i Nord-Irland er spansk og fransk; noen færre elever lærer irsk og tysk. Tallene her ta utgangspunkt i antall elever som avlegger GCSE-eksamen i de forskjellige språkene siden fremmedspråkundervisning er ikke-obligatorisk i de nord-irske barneskolene, kun i ungdomsskolen. Dette er den korteste obligatoriske undervisningsperioden i europeisk målestokk. I Skottland lærer barna derimot et fremmedspråk fra første trinn. Det tilbys (med lokale variasjoner) fransk, tysk spansk, gælisk (som fremmedspråk), urdu, mandarin og kantonesisk. Fra vanligvis femte trinn begynner barna med det andre fremmedspråket. I tillegg oppfordres det til bruk av skotsk ved anledning.

Så å si alle barn fullfører barneskolen og fortsetter i ungdomsskolen. Barna begynner i ungdomsskolen (lower secondary school) når de er henholdsvis 11 år (England, Wales og Nord-Irland) og 12 år (Skottland) gamle. Ungdomsskolen består for det meste av sammenholdte skoler (comprehensive schools), som gir et bredt tilbud av videregående opplæring, og hvor alle kommer inn uansett faglige kvalifikasjoner. Distansen mellom hjemmet og skolen er ofte viktigste kriteriet med tanke på hvilken skole elevene går på. Alternativet er besøket av en grammar school. Ungdomsskoleårene utgjør key stage III.

Videregående Opplæring

Når elevene er 14 år gamle (15 år gamle i Skottland), begynner de på upper secondary school. Målsetningen her er å jobbe i de første to årene (key stage IV) mot GSCE (General Certificate of Secondary Education)-eksamen. Elever tar GSCE-eksamen i omtrent ni til ti fag som de har valgt i 9. klasse. Selv om få fag som matematikk og engelsk offisielt er obligatoriske, kan skolene kreve at elevene tar minst åtte eller ni fag for å sikre at de har realistiske utdanningsmuligheter senere i livet. På slutten av 11. klasse, når elevene er 16 år gamle, avlegger de GCSE-eksamenene.

I Skottland er senior phase i secondary school ikke delt; elevene jobber først og fremst mot et godt vitnemål, Scottish Qualifications Certificate, og tar for å vanligvis mellom seks og åtte fag som de leser i mellom ett og to år og avslutter med eksamen. Denne eksamenen kalles for National 5 (N5). Igjen bestemmer skolene hvor mange fag en elev omtrent skal ta, Scottish Qualification Authority (SQA) blander seg ikke inn i dette.

PISA

15-åringer i Storbritannia og Nord-Irland klarte seg over gjennomsnittlig godt under PISA-skoleprøven i 2018. De skårte henholdsvis 504 poeng (leseferdigheter, mot OECD-gjennomsnitt 487 poeng), 502 poeng (matematikk, mot OECD-gjennomsnitt 489 poeng) og 505 poeng (naturvitenskap, mot OECD-gjennomsnitt 489 poeng). Mens jenter har vesentlig bedre leseferdigheter enn gutter (20 poeng, mot OECD-gjennomsnitt 30 poeng), klarer guttene seg vesentlig bedre i matematikk (12 poeng, mot OECD-gjennomsnitt 5 poeng).

Sosioøkonomiske forskjeller spiller en litt mindre rolle enn i andre OECD-land og står for 9 prosent av forskjellene med tanke på leseferdighetene (OECD-gjennomsnitt 12 prosent). Gjennomsnittlig leser elever med en fordelaktig bakgrunn 80 poeng bedre enn elever med en ugunstig bakgrunn (OECD-gjennomsnitt: 89 poeng). Nesten alle elever (95,5 prosent, plass 4 av 78 deltakerland) har dessuten tilgang til et rom der de kan gjøre lekser.

Likevel skårer elevene lavt på trivsel. Elevene i Storbritannia og Nord-Irland skårer lavt på spørsmål om de er fornøyde med livet (plass 67 av 70 deltakerland), og de skårer lavt på positive følelser (plass 67 av 69 deltakerland). Dette ses i sammenheng med at elevene rapporterer lav følelse av tilhørighet til skolen og at skoleklimaet er preget av konkurranse og frykt for å mislykkes. 66,3 prosent av elevene mener for eksempel at skoleklimaet er preget av konkurranse i stor eller veldig stor grad (OECD-gjennomsnitt: 49,1 prosent). 27 prosent av elevene rapporterer også at de mobbes flere ganger i løpet av en måned (OECD-gjennomsnitt: 22,7 prosent).

Koronapandemien har forverret situasjonen. Ifølge National Health Service (NHS) hadde en av ni elever en sannsynlig psykisk lidelse før pandemien. I desember 2022 hadde andelen økt til hver sjette elev. Disse elevene hadde også større sannsynlighet for å være utsatt for finansielle problemer i hjemmet, for eksempel i form av at foreldre ikke kunne betale for mat, husleie eller oppvarming.

A-levels / Scottish Highers

Hvis elevene i England, Wales og Nord-Irland fortsetter på en videregående skole i ytterlige to år (key stage V), jobber de mot å ta A-levels (Advanced Levels) i tre til fire fag som bestemmer hva slags fag eleven kan studere ved universitetet senere. Jo flere A-levels en elev tar, jo flere blir valgmulighetene. For å ta A-levels må elevene ha bestått minst fem GCSE-eksamener.

Skotske elever tar etter N5-eksamen fire til fem ettårige Scottish Highers, som tilsvarer omtrent til A-levels, eventuelt i siste året også Advanced Highers, som tilsvarer førsteårsstoffet på universitetsnivå i faget. Det er også mulig å bruke tiden på å forbedre resultatene fra Highers/N5.

Yrkesfaglig utdanning

Yrkesfaglig utdanning kalles i Storbritannia og Nord-Irland for further education (FE) eller vocational upper secondary education. Det finnes både yrkesfaglige grader og hybride grader som kombinerer yrkesfaglig utdanning med mer akademisk utdanning. Elevene går for eksempel på en further education college, sixth form college, tertiary college eller land based college. I Nord-Irland finnes det colleges som tilbyr både høyere utdanning og yrkesfaglige utdanning.

Omtrent 40 prosent av elevene, og omtrent like mange jenter som gutter, velger yrkesfaglig utdanning i løpet av videregående opplæring (2020). Elevene begynner med yrkesfaglige programmer gjerne i 12. trinn i England og Wales (13. trinn i Nord-Irland) når de er 16 år gamle. De avlegger etter to år vanligvis BTEC (Business and Technology Education Council) Level 3 Diploma som tilsvarer A-levels i den akademiske utdanningen før de eventuelt fortsetter med høyere yrkesfaglige utdanning. Totalt har yrkesfaglig (og all annen) utdanning i England, Wales og Nord-Irland ni forskjellige nivåer.

I Skottland går elevene i en lære eller praksis hos en bedrift, på et college eller en skole for å oppnå en av over 500 Scottish Vocational Qualifications (SVQs), og de kan begynne som femtenåringer i 11. trinn. Varighetene av programmene kan være kort og er gjennomsnittlig bare seks til åtte måneder. De korte modulene skal gjøre det mulig å finne fleksible løsninger i et skiftende arbeidsmarked. Samtidig kan elevene oppnå grader som National Certificate og Higher National Certificate ved å kombinere flere moduler. Mens en skotsk kokk for eksempel har forskjellige utdanningsalternativer for å få jobb i yrket, må en skotsk rørlegger gå først på et college i tre år, mottar SVQ Level 3-bevis, for å så fortsette i ett år som lærling i en bedrift for å fullføre utdannelsen sin. Scottish Credit and Qualifications Framework (SCQF) har 12 nivåer.

Høyere utdanning

Etter videregående skole må elevene søke UCAS (Universities and Colleges Admissions Service) for å bli tatt opp til universitetsstudier. 37,5 prosent av de britiske 18-åringene studerte i 2022, vesentlig flere kvinner (43 prosent) enn menn (32 prosent). Mens 767 000 elever søkte opptak, fikk kun 563 000 faktisk studieplass. De fleste bachelorutdannelsene er treårige, men det finnes også fireårige grader; mastergrader er enten ett- eller toårige. Profesjonsstudier har vanligvis en varighet på fem eller seks år.

En særegenhet ved universitetssystemet er at ikke alle høyere utdanningsinstitusjoner har mulighet til å utstede grader. Det finnes colleges og andre institusjoner som tilbyr kurs som leder til godkjenning, uten at disse selv utsteder graden. Dette bidrar til å gjøre det britiske universitetslandskapet ganske uoversiktlig. På departementenes hjemmesider finnes det lister over såkalte recognised bodies som kan utstede grader.

Ifølge HESA (Higher Education Statistics Agency) tilbys høyere utdanning av 285 i hvert fall delvis offentlig finansierte høyere utdanningsinstitusjoner i Storbritannia og Nord-Irland, dessuten av en rekke Alternative Providers (2021/2022). Ifølge UCAS tilbys høyere utdanning i Storbritannia og Nord-Irland ved 393 institusjoner, derav 353 i England (2023). I en stilling for seg står Open University, etablert 1969, som gjennom fjernundervisning tilbyr universitetseksamener uten formelle inntakskrav og er særlig populært blant deltidsstudenter.

2 182 560 studenter studerer i landet (2020/2021). Det store flertallet av disse studerer på bachelornivå (1 734 805 studenter). Studentene bidrar i vesentlig grad til finansieringen av universitetssektoren; av sektorens totale inntekter på 43,9 milliarder britiske pund stammer 23,5 milliarder pund fra studiegebyrer og utdanningskontrakter (2020/2021).

Kjente universiteter

Universitetstradisjonen var i England lenge dominert av Oxford og Cambridge, fra henholdsvis 1100- og 1200-tallet, som hver består av selvstyrte colleges. Med industrialiseringen på 1800-tallet ble universitetssektoren for øvrig bygd opp, spesielt i de store byene. I Manchester (1824), London (University College of London, 1826) og Durham (1832) åpnet de neste engelske universitetene. I etterkrigstiden ble det et økt behov for høyere yrkesrettet utdanning, som førte til opprettelse av såkalte polytechnics for utdanning av blant annet teknikere og lærere, men uten forskningsaktivitet. Disse fikk i 1992 universitetsstatus.

Det er 19 universiteter og colleges i Skottland. De eldste er University of St. Andrews (grunnlagt 1413), University of Glasgow (1451), University of Aberdeen (1495) og University of Edinburgh (1582), som var lenge de eneste universitetene i det forente kongeriket sammen med Oxford og Cambridge. Nord-Irland har fire høyere utdanningsinstitusjoner, blant annet Queen's University Belfast (eldst, grunnlagt i 1845) og University of Ulster (grunnlagt som Magee College i 1865). I Wales finnes 17 universiteter og colleges, blant annet University of Wales (1893) i Cardiff. Wales' første universitet ble grunnlagt i Aberystwyth i 1872.

I internasjonale universitetsrankinger klarer britiske universiteter seg ekstremt godt. Ifølge TIMES Higher Education Ranking er ti universiteter i Storbritannia og Nord-Irland blant de 100 beste universiteter i verden, hos QS World University Rankings er hele 17 britiske universiteter blant verdens 100 beste universiteter (2023). Felles for begge rankinger er at de har universitetene i Oxford og Cambridge og Imperial College London blant verdens ti beste universiteter.

Studentmobilitet

Med utgangspunkt i de britiske universitetenes gode rykte og rangering er det ikke overraskende at Storbritannia er en av verdens mest populære studiedestinasjoner, og et økende antall internasjonale studenter søker høyere utdanning i landet.

I 2021/2022 studerte 680 000 utenlandske studenter, mer enn 12 prosent opp fra året før, i landet. Veksten skyldes studenter fra land utenfor EU. Landene som sender flest studenter er: Kina (151 690 studenter), India (126 535 studenter), Nigeria (44 195 studenter), Pakistan (23 075 studenter) og USA (22 990 studenter).

Samme år (2021/2022) falt antallet studenter fra EU med mer enn 21 prosent; blant førsteårsstudenter var nedgangen 53 prosent. Skoleåret 2021/2022 var det første året etter Brexit at studenter fra EU måtte betale like høye studiegebyrer som alle andre internasjonale studenter. EU-landene som sender flest studenter er Frankrike (11 870 studenter), Italia (11 320 studenter), Spania (10 330 studenter), Tyskland (9 915 studenter) og Irland (9 855 studenter).

På grunn av Brexit deltar britiske studenter ikke lenger i det europeiske Erasmus-programmet. Dette erstattet den britiske regjeringen med Turing Scheme fra 2021/2022. Programmets finansiering er sikret fram til 2024/2025. Den walisiske regjeringen har innført et eget utvekslingsprogram, Taith. I 2020/2021, et skoleår som var sterkt preget av koronapandemien, studerte 14 000 britiske studenter i utlandet. De mest populære studiedestinasjonene var Frankrike, Spania, Tyskland og Kina.

Dessuten spiller transnasjonale studenter en stor rolle i det britiske utdanningssystemet. En transnasjonal student studerer i et annet land enn universitetet, som utsteder graden, befinner seg i. Dette skjer ved hjelp av for eksempel fjernundervisning, duale grader, kortere opphold av universitetspersonal i mållandet og universiteter med internasjonale filialer. I 2020/2021 underviste 162 britiske universiteter 510 835 studenter i 228 land og territorier. De fleste av disse studentene befant seg i Kina (61 495 studenter), Malaysia (48 460 studenter), Sri Lanka (37 175 studenter), Singapore (27 875 studenter) og Egypt (23 805 studenter).

Historikk

Tanken om en allmennskole for alle oppstod tidligere i Skottland enn ellers i Storbritannia. Den går tilbake til 1560, og i 1696 vedtok parlamentet at det skulle være en skole med lærer i hvert sogn. Det tok imidlertid lang tid før kravet ble gjennomført, og da som en følge av omveltningene etter den industrielle revolusjon. Skoleloven av 1872 overførte ansvaret for skolen fra religiøse til verdslige myndigheter, og et skotsk undervisningsdepartement ble opprettet.

I England og Wales spilte staten lenge en beskjeden rolle i utdanningssystemet. I 1833 begynte regjeringen å gi årlige bidrag til frivillige selskaper som organiserte skoler. I 1870 gjorde en skolelov det til en offentlig oppgave å drive primærskoler, og England og Wales ble inndelt i skoledistrikter med egne skolestyrer. Både offentlige og private skoler ble satt under statlig inspeksjon. Skoleplikt opp til 13 år ble vedtatt og iverksatt i 1880. I 1890 ble skolepenger opphevet ved offentlige primærskoler. Ved en lov i 1902 ble skolestyrene avskaffet og erstattet av lokale utdanningsmydigheter (LEAs). Det offentlige ansvar ble utvidet til også å gjelde videregående skoler. Skoleloven av 1918 (Fisher Act) hevet skoleplikten til 14 år.

Skoleloven av 1944 (Education Act) la grunnlaget for skolesystemet som i hovedtrekk gjelder i dag. Loven fastsatte at det offentlige utdanningssystemet skal organiseres i tre påfølgende trinn, primærtrinnet, sekundærtrinnet og høyere utdanning. Skoleplikten ble utvidet til å gjelde mellom 5 og 15 år, fra 1972 til 16 år. Den skotske skoleloven av 1945 tilsvarer den engelske loven av 1944. I skoleleoven av 2002 (Education Act) ble strukturen avløst av en ny med fire grunntrinn (key stages). I dag regner man med fem grunntrinn i skolen, i tillegg til et barnehagetrinn (barn mellom tre til fire år).

I 1988 ble det i England og Wales vedtatt en skolereform som for første gang innførte nasjonale læreplaner og nasjonale tester for ulike aldersgrupper. I Wales ble walisisk innført i læreplanen. GSCE-eksamener erstattet de tidligere O-levels og CSE-eksamener i England, Wales og Nord-Irland. Denne loven ble videreført i skoleloven av 1996 som blant annet gjorde undervisningen i hjemmet mulig. Et inspektørsystem skal ivareta kvaliteten i skolen.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Balfour, Graham (1903): The Educational Systems of Great Britain and Ireland. Oxford : Clarendon Press. Les boka i Internet Archive.
  • Bell, Robert; Fowler, Gerald og Little, Ken; redaktører (1973): Education in Great Britain and Ireland: A Source Book. London, Boston: Routledge & Kegan Paul in Association with Open University Press. Les boka i Internet Archive.
  • Central Office for Information (1974): Education in Britain. London: H.M. Stationery Office. Les boka i Internet Archive.
  • Curtis, S. J. (1967): History of Education in Great Britain. Sjuende utgave. Foxton, Cambridgeshire: University Tutorial Press Ltd. Les boka i Internet Archive.
  • Gearom, Liam; redaktør (2001): Education in the United Kingdom. London : David Fulton. Les boka i Internet Archive.
  • Jones, Ken (2016): Education in Britain: 1944 to the Present. Cambridge; Malden, MA: Polity Press. Les boka i Internet Archive.
  • National Commission on Education (1995): Learning to Succeed: The Way Ahead. London: National Commission on Education. Les boka i Internet Archive.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Vi mangler fagansvarlig for Utdanning i Europa

Vil du bli fagansvarlig? Ta kontakt