Økonomi og næringsliv i Namibia

Namibia er rikt på naturressurser, fremfor alt mineraler, men er lite egnet for jordbruk. Landet har en sterkt ekstraktiv økonomi, hvor størstedelen av hva som produseres blir eksportert – og hvor mesteparten av hva som forbrukes blir importert. Om lag 80 % av Namibias produksjon, vesentlig mineraler og kjøtt, går til eksport; ca. 70 % av landets forbruk består av importerte varer. Rundt halvparten av matvareforbruket blir også importert. Dette mønsteret ble etablert under tysk og sørafrikansk styre, og er vanskelig å endre, dels fordi namibisk økonomi er sterkt knyttet til den sørafrikanske, men også fordi landets naturgitte forutsetninger tilsier vesentlig produksjon av kjøtt innen landbruket, samt at det namibiske hjemmemarkedet er lite, og ikke inviterer til industriproduksjon. Under den sørafrikansk okkupasjonen, til selvstendigheten i 1990, ble Namibias naturressurser utnyttet i strid med FN-vedtak, og det ble søkt iverksatt forbrukerboikott særlig mot namibisk karakulpels.

Den økonomiske virksomhet og struktur som utviklet seg til 1990, er i hovedsak videreført av den en gang sosialistisk orienterte SWAPO-regjeringen, som fører en liberal politikk mest etter skandinavisk sosialdemokratisk modell. Namibias økonomi er ansett som en av de mest åpne i Afrika, hvor forholdene er lagt til rette for utenlandske investorer, og landet har lykkes i å tiltrekke seg betydelige investeringer, mest fra Sør-Afrika. Namibia har ambisjoner om å etablere seg som et ledende offshore finanssenter i regionen. Siden selvstendigheten er namibisk økonomi blitt mer diversifisert, bl.a. ved at regjeringen har lagt til rette for næringsvirksomhet, bl.a. ved fordelaktige vilkår for private investeringer, bl.a. i eksportrettede produksjonssoner. Samtidig har regjeringen prioritert offentlige investeringer innen helse og utdanning, som ble forsøkt i apartheid-tiden. Namibia kan derfor vise til sosiale forbedringer, men disse – og den økonomiske utviklingen – er truet av utbredelsen av hiv/aids.

Namibia et relativt rikt land også målt i brutto nasjonalinntekt per innbygger, som er en av de høyeste i Afrika. Statistikken tildekker at rikdommen er svært skjevt fordelt, både hva gjelder eierskap og inntekter; først og fremst mellom landets hvite og svarte innbyggere, hvor rundt 1/3 av innbyggerne, i realiteten alle svarte, lever i utstrakt fattigdom. Namibias økonomi er utpreget todelt. Den tradisjonelle sektor omfatter den afrikanske befolkningens subsistenslandbruk, særlig i Ovamboland lengst nord i landet. Den moderne sektor finnes i de hvites landbruk, i fiskeindustrien, gruvedrift og i tjenesteytende næringer i byene. Turisme er en betydelig sektor i vekst, basert på Namibias til dels unike natur.

Gjennom investeringer, infrastruktur og etablerte handelsforbindelser, er Namibia fortsatt økonomisk tett knyttet til Sør-Afrika. Etter regimeskiftet i Sør-Afrika 1994, har de to land regjeringer med nokså lik bakgrunn og politisk innretting, som bidrar til forsterket samarbeid. En tid etter selvstendigheten ble sørafrikansk valuta fortsatt brukt, og den namibiske dollar er knyttet til den sørafrikanske rand. Namibia er også knyttet til Sør-Afrika gjennom tollunionen SACU. Et nytt SACU-sekretariat åpnet i Windhoek, 2002. En kontrovers om namibisk gjeld til Sør-Afrika, fra tiden med sørafrikansk styre, ble løst i 1997, da Sør-Afrika godtok å avskrive gjelden fra før Namibias selvstendighet.

Den svært skjøre økologien gjør bare små deler av Namibia velegnet for jordbruk, og da mest for husdyrhold. De viktigste produkter fra denne sektoren er tradisjonelt storfekjøtt, pels fra karakulsauen og noe struts, samt – fra tidlig på 2000-tallet – druer produsert ved Oranjefloden i sør, vesentlig for eksport til EU. Ved siden av noen områder med kunstig vanning, skjer mesteparten av matproduksjonen hos de afrikanske småbøndene, og da vesentlig for eget konsum; bl.a. mais, bønner og poteter. Jordbruket er tidvis rammet av tørke. Rundt 35 % av landets arbeidsstyrke er sysselsatt i jordbruket, som i 2003 stod for vel 10 % av BNP. Ved selvstendigheten eide ca. 4000 hvite storbønder 36,2 mill. hektar, mens småbønder disponerte 33,5 mill. hektar. Et jordfordelingspolitikk førte på 1990-årene til noe omfordeling av jord, og et nytt program for jordfordeling – med ekspropriering av storgårder – ble startet 2005.

Den kalde Benguelastrømmen sørger for at namibiske farvann er blant verdens rikeste. Under sørafrikansk okkupasjon ble bestandene overbeskattet. Ved selvstendigheten ble det, bl.a. med hjelp fra norsk bistand, iverksatt et nytt forvaltningsregime som har bidratt til at bestanden har gått opp, med muligheter for økt fiske – og for at den en gang omfattende foredlingsindustrien kan revitaliseres. Sektoren er todelt, og består dels av det kystnære fisket, dels av havfiske. Det er antatt at namibiske farvann på ny vil bli blant de fiskerikeste i verden og at fiskeriene vil kunne bli Namibias viktigste inntektskilde.

Namibia er rikt på mineraler, og gruvedrift var gjennom mange år den verdimessige største sektor, men med utvikling av andre deler av økonomien har dens relative betydning sunket, og sektoren andel av BNP var 2002 bare ca. 14 %, mot ca. 50 % rundt 1980. Mineraler stod i 2002 for nær 70 % av samlet eksportverdi. Særlig har utvinning av diamanter, kobber, sink og uran vært viktig, men Namibia har også stor produksjon av bly og kobber, samt betydelige forekomster av særlig tinn, litium og kadmium. Det er påvist forekomster av gass, og det antas at det finnes olje.

Diamanter alene står for rundt 40–50 % av eksportinntektene. Diamantutvinningen ved Oranjemund gjør Namibia til verdens største produsent av smykkediamanter, med ca. 30 % av verdens samlede produksjon av slike. Ca. 98 % av diamantene utvunnet i Namibia er av smykkekvalitet. Diamantforekomstene har vært synkende gjennom flere tiårs utvinning, og utvinningen er for en stor grad flyttet fra landområdene sør i landet til havbunnen utenfor kysten i det samme området. Namibia er det eneste landet som graver ut diamanter fra sjøbunnen.

Namibia har verdens største urangruve, Rössing, og er normalt verdens femte største produsent, men synkende etterspørsel og lave priser har minsket lønnsomheten. En ny urangruve ble påbegynt 2003, ved Langer Heinrich, sør for Rössing. Mens de store kobbergruvene ved Tsumeb er uttømt, og ble stengt 1997, har sink blitt en vesentlig eksportartikkel, basert på utvinning fra Skorpion-gruven, åpnet 2000, med en årlig kapasitet på 150 000 tonn. Namibia er Afrikas nest største produsent av sink, og er også regionens største produsent av salt.

Gjennom 1990-årene ble det drevet leting etter olje på landets kontinentalsokkel, hvor et konsortium av norske oljeselskaper (Norsk Hydro, Saga og Statoil) ble tildelt de første lisenser for prøveboring. Geologiske undersøkelsene ga positive indikasjoner i alle fire bassenger undersøkt, men i 2005 var drivverdige forekomster ennå ikke påvist. Derimot er det drivverdige forekomster av gass funnet på Kudufeltet utenfor Lüdertiz, og det sørafrikanske elektrisitetsselskapet Eskom la 2004 fram planer om bygging av et gasskraftverk som vil gjøre Namibia selvforsynt med energi. Planer om utbygging av Epupafallene i Kuneneelven, på grensen mellom Namibia og Angola, er blitt møtt med internasjonale miljøvernprotester. Ikke minst himbafolket, som har sitt tilhold i dette området, har oppfordret til å skrinlegge planene.

Namibias industriesektor er liten, og består vesentlig av foredling av råvarer for eksport (mineraler, kjøtt og fisk), samt produksjon av forbruksvarer for hjemmemarkedet. Den pragmatiske økonomiske politikken med vekt på private investeringer, bl.a. i såkalte eksportproduksjonssoner fra 1995, med den første i Walvis Bay, har bare i begrenset grad lykkes i å tiltrekke investorer. Malaysisk kapital har investert i tekstilproduksjon. Industriutvikling i Namibia hemmes av et lite hjemmemarkedet og sterk konkurranse fra en velutviklet industrisektor i Sør-Afrika.

Namibias historiske tilknytning til Sør-Afrika er videreført etter selvstendigheten, og Sør-Afrika er landets langt viktigste handelspartner, særlig for import. Viktigste eksportprodukter er mineraler (først og fremst diamanter og sink) samt matvarer (hovedsakelig kjøtt og druer), og eksporten går særlig til USA, Japan og EU.

Namibia har en godt utbygd samferdselssektor, med jernbane som knytter landet til Sør-Afrika, og et veinett med forbindelse både til Sør-Afrika i sør og Botswana, Zimbabwe og Zambia i øst. Walvis Bay er eneste større havn, og ble fra slutten av 1990-årene rehabilitert bl.a. for å kunne ta imot større containerskip. Namibia har internasjonal lufthavn ved Windhoek.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.