Økonomi og næringsliv i Namibia

Økonomisk aktivitet

Av /Store norske leksikon ※.

Namibia har stadig verdens største urangruve, Rössing. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Den sørvestasiatiske karakulsauen ble innført til Namibia for pelsproduksjon av tyske koloniherrer i 1909. Den berømte persianerpelsen swakara har fått sitt navn fra forkortelsen av South West African Karakul. Lammene slaktes svært tidlig og har den karakteristiske småkrøllete pelsen. Fortsatt drives det produksjon av swakarapelsverk i Namibia. Bildet viser en del av prosessen der skinn av de unge lammene henges til tørk. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Artikkelstart

Namibia er rikt på naturressurser, fremfor alt mineraler, men er lite egnet for jordbruk. Landet har en sterkt ekstraktiv økonomi, hvor størstedelen av hva som produseres blir eksportert – og hvor mesteparten av hva som forbrukes blir importert. Om lag 80 prosent av Namibias produksjon, vesentlig mineraler og kjøtt, går til eksport, og cirka 70 prosent av landets forbruk består av importerte varer. Rundt halvparten av matvareforbruket blir også importert. Dette mønsteret ble etablert under tysk og sørafrikansk styre, og er vanskelig å endre, dels fordi namibisk økonomi er sterkt knyttet til den sørafrikanske, men også fordi landets naturgitte forutsetninger tilsier vesentlig produksjon av kjøtt innen landbruket, samt at det namibiske hjemmemarkedet er lite, og ikke inviterer til industriproduksjon. Under den sørafrikanske okkupasjonen, til selvstendigheten i 1990, ble Namibias naturressurser utnyttet i strid med FN-vedtak, og det ble søkt iverksatt forbrukerboikott særlig mot namibisk karakulpels.

Den økonomiske virksomheten og strukturen som utviklet seg til 1990, er i hovedsak videreført av den en gang sosialistisk orienterte SWAPO-regjeringen, som fører en liberal politikk mest etter skandinavisk sosialdemokratisk modell. Namibias økonomi er ansett som en av de mest åpne i Afrika, hvor forholdene er lagt til rette for utenlandske investorer, og landet har lykkes i å tiltrekke seg betydelige investeringer, mest fra Sør-Afrika. Namibia har ambisjoner om å etablere seg som et ledende offshore finanssenter i regionen. Siden selvstendigheten er namibisk økonomi blitt mer diversifisert, blant annet ved at regjeringen har lagt til rette for næringsvirksomhet, blant annet ved fordelaktige vilkår for private investeringer, blant annet i eksportrettede produksjonssoner. Samtidig har regjeringen prioritert offentlige investeringer innen helse og utdanning, som ble forsøkt i apartheid-tiden. Namibia kan derfor vise til sosiale forbedringer, men disse – og den økonomiske utviklingen – er truet av utbredelsen av hiv/aids.

Namibia et relativt rikt land også målt i bruttonasjonalinntekt per innbygger, som er en av de høyeste i Afrika. Statistikken tildekker at rikdommen er svært skjevt fordelt, både hva gjelder eierskap og inntekter; først og fremst mellom landets hvite og svarte innbyggere, hvor rundt 1/3 av innbyggerne, i realiteten alle svarte, lever i utstrakt fattigdom. Namibias økonomi er utpreget todelt. Den tradisjonelle sektoren omfatter den afrikanske befolkningens subsistenslandbruk, særlig i Ovamboland lengst nord i landet. Den moderne sektoren finnes i de hvites landbruk, i fiskeindustrien, gruvedriften og i tjenesteytende næringene i byene. Turisme er en betydelig sektor i vekst, basert på Namibias til dels unike natur.

Gjennom investeringer, infrastruktur og etablerte handelsforbindelser er Namibia fortsatt økonomisk tett knyttet til Sør-Afrika. Etter regimeskiftet i Sør-Afrika i 1994 har de to landene regjeringer med nokså lik bakgrunn og politisk innretting, som bidrar til forsterket samarbeid. En tid etter selvstendigheten ble sørafrikansk valuta fortsatt brukt, og den namibiske dollaren er knyttet til den sørafrikanske rand. Namibia er også knyttet til Sør-Afrika gjennom tollunionen SACU. Et nytt SACU-sekretariat åpnet i Windhoek i 2002. En kontrovers om namibisk gjeld til Sør-Afrika, fra tiden med sørafrikansk styre, ble løst i 1997, da Sør-Afrika godtok å avskrive gjelden fra før Namibias selvstendighet.

Landbruk

Den svært skjøre økologien gjør bare små deler av Namibia velegnet for jordbruk, og da mest for husdyrhold. De viktigste produktene fra denne sektoren er tradisjonelt storfekjøtt, pels fra karakulsauen og noe struts, samt – fra tidlig på 2000-tallet – druer produsert ved Oranjefloden i sør, vesentlig for eksport til EU. Ved siden av noen områder med kunstig vanning, skjer mesteparten av matproduksjonen hos de afrikanske småbøndene, og da vesentlig for eget konsum, blant annet mais, bønner og poteter. Jordbruket er tidvis rammet av tørke. Rundt 31 prosent av landets arbeidsstyrke er sysselsatt i jordbruket, som i 2016 sto for 6,7 prosent av BNP. Ved selvstendigheten eide cirka 4000 hvite storbønder 36,2 millioner hektar, mens småbønder disponerte 33,5 millioner hektar. En jordfordelingspolitikk førte i 1990-årene til noe omfordeling av jord, og et nytt program for jordfordeling – med ekspropriering av storgårder – ble startet i 2005.

Fiske og fangst

Den kalde Benguelastrømmen sørger for at namibiske farvann er blant verdens rikeste. Under sørafrikansk okkupasjon ble bestandene overbeskattet. Ved selvstendigheten ble det, blant annet med hjelp fra norsk bistand, iverksatt et nytt forvaltningsregime som har bidratt til at bestanden har gått opp, med muligheter for økt fiske – og for at den en gang omfattende foredlingsindustrien kan revitaliseres. Sektoren er todelt, og består dels av det kystnære fisket, dels av havfiske. Det er antatt at namibiske farvann på ny vil bli blant de fiskerikeste i verden og at fiskeriene vil kunne bli Namibias viktigste inntektskilde.

Bergverk og industri

Namibia er rikt på mineraler, og gruvedrift var gjennom mange år den verdimessig største sektoren, men med utvikling av andre deler av økonomien har dens relative betydning sunket, og sektorens andel av BNP var i 2002 bare cirka 14 prosent, mot cirka 50 prosent rundt 1980. Mineraler sto i 2002 for nær 70 prosent av den samlede eksportverdien. Særlig har utvinning av diamanter, kobber, sink og uran vært viktig, men Namibia har også stor produksjon av bly og kobber, samt betydelige forekomster av særlig tinn, litium og kadmium. Det er påvist forekomster av gass, og det antas at det finnes olje.

Diamanter alene står for rundt 40–50 prosent av eksportinntektene. Diamantutvinningen ved Oranjemund gjør Namibia til verdens største produsent av smykkediamanter, med cirka 30 prosent av verdens samlede produksjon av slike. Cirka 98 prosent av diamantene utvunnet i Namibia er av smykkekvalitet. Diamantforekomstene har vært synkende gjennom flere tiårs utvinning, og utvinningen er for en stor grad flyttet fra landområdene sør i landet til havbunnen utenfor kysten i det samme området. Namibia er det eneste landet som graver ut diamanter fra sjøbunnen.

Namibia har verdens største urangruve, Rössing, og er normalt verdens femte største produsent, men synkende etterspørsel og lave priser har minsket lønnsomheten. En ny urangruve ble påbegynt 2003, ved Langer Heinrich, sør for Rössing. Mens de store kobbergruvene ved Tsumeb er uttømt, og ble stengt i 1997, har sink blitt en vesentlig eksportartikkel, basert på utvinning fra Skorpion-gruven, som ble åpnet i 2000 og har en årlig kapasitet på 150 000 tonn. Namibia er Afrikas nest største produsent av sink, og er også regionens største produsent av salt.

Gjennom 1990-årene ble det drevet leting etter olje på landets kontinentalsokkel, hvor et konsortium av norske oljeselskaper (Norsk Hydro, Saga og Statoil) ble tildelt de første lisensene for prøveboring. Geologiske undersøkelser ga positive indikasjoner i alle de fire bassengene som ble undersøkt, men i 2005 var drivverdige forekomster ennå ikke påvist. Derimot er det drivverdige forekomster av gass funnet på Kudufeltet utenfor Lüderitz, og det sørafrikanske elektrisitetsselskapet Eskom la i 2004 fram planer om bygging av et gasskraftverk som vil gjøre Namibia selvforsynt med energi. Planer om utbygging av Epupafallene i Kuneneelven, på grensen mellom Namibia og Angola, er blitt møtt med internasjonale miljøvernprotester. Ikke minst himbafolket, som har sitt tilhold i dette området, har oppfordret til å skrinlegge planene.

Industri

Namibias industrisektor er liten, og består vesentlig av foredling av råvarer for eksport (mineraler, kjøtt og fisk), samt produksjon av forbruksvarer for hjemmemarkedet. Den pragmatiske økonomiske politikken med vekt på private investeringer, blant annet i såkalte eksportproduksjonssoner fra 1995, med den første i Walvis Bay, har bare i begrenset grad lykkes i å tiltrekke investorer. Malaysisk kapital har investert i tekstilproduksjon. Industriutvikling i Namibia hemmes av et lite hjemmemarkedet og sterk konkurranse fra en velutviklet industrisektor i Sør-Afrika.

Utenrikshandel

Namibias historiske tilknytning til Sør-Afrika er videreført etter selvstendigheten, og Sør-Afrika er landets langt viktigste handelspartner, særlig for import. Viktigste eksportprodukter er mineraler (først og fremst diamanter og sink) samt matvarer (hovedsakelig kjøtt og druer), og eksporten går særlig til USA, Japan og EU.

Samferdsel

Namibia har en godt utbygd samferdselssektor, med jernbane som knytter landet til Sør-Afrika, og et veinett med forbindelse både til Sør-Afrika i sør og Botswana, Zimbabwe og Zambia i øst. Walvis Bay er eneste større havn, og ble fra slutten av 1990-årene rehabilitert blant annet for å kunne ta imot større containerskip. Namibia har internasjonal lufthavn ved Windhoek.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg