Namibia er rikt på naturressurser, fremfor alt mineraler, men er lite egnet for jordbruk. Landet har en sterkt ekstraktiv økonomi, hvor størstedelen av hva som produseres blir eksportert – og hvor mesteparten av hva som forbrukes blir importert. Om lag 80 prosent av Namibias produksjon, vesentlig mineraler og kjøtt, går til eksport, og cirka 70 prosent av landets forbruk består av importerte varer. Rundt halvparten av matvareforbruket blir også importert. Dette mønsteret ble etablert under tysk og sørafrikansk styre, og er vanskelig å endre, dels fordi namibisk økonomi er sterkt knyttet til den sørafrikanske, men også fordi landets naturgitte forutsetninger tilsier vesentlig produksjon av kjøtt innen landbruket, samt at det namibiske hjemmemarkedet er lite, og ikke inviterer til industriproduksjon. Under den sørafrikanske okkupasjonen, til selvstendigheten i 1990, ble Namibias naturressurser utnyttet i strid med FN-vedtak, og det ble søkt iverksatt forbrukerboikott særlig mot namibisk karakulpels.
Den økonomiske virksomheten og strukturen som utviklet seg til 1990, er i hovedsak videreført av den en gang sosialistisk orienterte SWAPO-regjeringen, som fører en liberal politikk mest etter skandinavisk sosialdemokratisk modell. Namibias økonomi er ansett som en av de mest åpne i Afrika, hvor forholdene er lagt til rette for utenlandske investorer, og landet har lykkes i å tiltrekke seg betydelige investeringer, mest fra Sør-Afrika. Namibia har ambisjoner om å etablere seg som et ledende offshore finanssenter i regionen. Siden selvstendigheten er namibisk økonomi blitt mer diversifisert, blant annet ved at regjeringen har lagt til rette for næringsvirksomhet, blant annet ved fordelaktige vilkår for private investeringer, blant annet i eksportrettede produksjonssoner. Samtidig har regjeringen prioritert offentlige investeringer innen helse og utdanning, som ble forsøkt i apartheid-tiden. Namibia kan derfor vise til sosiale forbedringer, men disse – og den økonomiske utviklingen – er truet av utbredelsen av hiv/aids.
Namibia et relativt rikt land også målt i bruttonasjonalinntekt per innbygger, som er en av de høyeste i Afrika. Statistikken tildekker at rikdommen er svært skjevt fordelt, både hva gjelder eierskap og inntekter; først og fremst mellom landets hvite og svarte innbyggere, hvor rundt 1/3 av innbyggerne, i realiteten alle svarte, lever i utstrakt fattigdom. Namibias økonomi er utpreget todelt. Den tradisjonelle sektoren omfatter den afrikanske befolkningens subsistenslandbruk, særlig i Ovamboland lengst nord i landet. Den moderne sektoren finnes i de hvites landbruk, i fiskeindustrien, gruvedriften og i tjenesteytende næringene i byene. Turisme er en betydelig sektor i vekst, basert på Namibias til dels unike natur.
Gjennom investeringer, infrastruktur og etablerte handelsforbindelser er Namibia fortsatt økonomisk tett knyttet til Sør-Afrika. Etter regimeskiftet i Sør-Afrika i 1994 har de to landene regjeringer med nokså lik bakgrunn og politisk innretting, som bidrar til forsterket samarbeid. En tid etter selvstendigheten ble sørafrikansk valuta fortsatt brukt, og den namibiske dollaren er knyttet til den sørafrikanske rand. Namibia er også knyttet til Sør-Afrika gjennom tollunionen SACU. Et nytt SACU-sekretariat åpnet i Windhoek i 2002. En kontrovers om namibisk gjeld til Sør-Afrika, fra tiden med sørafrikansk styre, ble løst i 1997, da Sør-Afrika godtok å avskrive gjelden fra før Namibias selvstendighet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.