Forholdsvis lite er kjent om Namibias eldste historie, men funn av mer enn 25 000 år gamle hulemalerier peker i retning av at san-folket var landets tidligste innbyggere. Sanfolket holdt i eldre tid til i hele det sørlige Afrika, men ble fortrengt nordover etter europeernes etablering i den sørlige delen av kontinentet på 1600-tallet.

Jakt og sanking var livsgrunnlaget for det omstreifende sanfolket, som gradvis ble fortrengt av andre innvandrende folkeslag. Først av disse var det nomadiske kvegfolket nama, dernest damara, som drev både kveghold og jakt, samt kobbersmelting. Også hereroene, som slo seg til i de nordøstre og sentrale deler av landet, holdt kveg og utviklet en nasjon med sentral ledelse under en høvding.

I nord dannet ovamboene flere statsdannelser, på begge sider av Kunene-elven, og drev jordbruk. I nordøst etablerte det beslektede kavango-folket statsdannelser.

Europeiske stater viste senere interesse for Namibia enn for de fleste andre territorier i Afrika, til tross for at portugisiske sjøfarere gikk i land på Namibia-kysten allerede i 1486 uten å etablere verken handelsstasjoner eller besfestninger.

På 1670-tallet utforsket afrikaanere (boere) fra Sør-Afrika deler av Namibia, og fra rundt 1790 kom afrikaanske handelsmenn og bosettere til landet, opp til Etosha Pan og ovambo-kongedømmene. Tidlig på 1800-tallet innvandret oorlam-nama-kvegrøvere fra Kappkolonien og etablerte en statsdannelse rundt Windhoek, ledet av høvding Jonker Afrikaner. Noe senere slo en gruppe fra Kapp seg ned sør for Windhoek, senere kjent som Rehoboth Basters. Bevegelse av namaer nordover og hereroer sørover forårsaket væpnet konflikt i sentrale deler av landet.

På 1800-tallet etablerte europeiske misjonsselskaper seg i det senere Namibia; britiske og tyske i sør, finske i nord. De tyske misjonærene agiterte for anneksjon. Europeiske handelsmenn og jegere drev virksomhet i området, og norske hvalfangere brukte handelsstasjonen Walvis Bay, som i 1876 ble lagt inn under den britiske krone som protektorat, fra 1884 administrert som en del av Kappkolonien. Dette medførte en antagelse om at Storbritannia ville legge under seg hele Namibia, som en forlengelse av Kappkolonien, men britisk nøling åpnet for at Tyskland så muligheten til å ta kontrollen over territoriet.

Deretter ble Namibia tysk innflytelsessfære, det tyske flagg ble reist i bosettingene langs kysten fra Oranje-elva i sør til Kunene-elven i nord, unntatt Walvis Bay. Området ble erklært tysk protektorat og ble anerkjent som tysk koloni under navnet Sørvest-Afrika på Berlinkonferansen 1884–85. Fra 1885 etablerte Tyskland en koloniadministrasjon og inngikk avtaler med lokale ledere. I 1891 ble fortet Alte Feste bygd i Windhoek, som deretter ble sete for tysk kolonistyre, og senere landets hovedstad.

Det tyske styret i Sørvest-Afrika var et av de mest hensynsløse i kolonihistorien. Fra flere grupper kom det til væpnet motstand mot den tyske koloniseringen, men opprørene ble slått ned med overlegen våpenmakt. Tiltagende innvandring av tyskere og afrikaanere og fordeling av jord til bosetterne fordrev til dels de afrikanske folkene fra deres områder. Særlig hererofolket ble fratatt kveg og beiteområder.

Namafolket, under ledelse av Hendrik Witbooi, ville ikke underkaste seg og ble angrepet av en tysk styrke i 1893–94. Dette førte til at namaene ble tyskernes allierte i en tysk splitt- og hersk-politikk. I 1904 gikk hereroene, ledet av Samuel Maherero, på ny til opprør, og sjefen for de tyske styrkene, general Lothar von Trotha, beordret total utryddelse av hererofolket, som ble slått under slaget ved Waterberg. De som ikke ble drept, ble drevet ut i Kalahariørkenen, hvor mange tusen omkom. Bare et fåtall overlevde ordren om folkemord (Vernichtungsbefehl), som reduserte hererobefolkningen i territoriet med om lag 80–90 prosent.

Også namafolket sluttet seg til opprøret, og ca. 3/4 av namabefolkningen ble drept. Namalandsbyer ble brent, mange namaer forvist til andre tyske kolonier, før opprøret var slått ned i 1905. Hedrik Witbooi ble drept 1907. Dermed var motstanden mot det tyske styret i realiteten også slått ned, men sporadisk geriljaaktivitet holdt frem til 1909.

Sør-Afrikaunionen gikk med på britisk side i den første verdenskrig og erobret Sørvest-Afrika i 1914. Da kong Mandume av Oukwanyama i Ovamboland ble slått i en militær kampanje 1917, kom også den nordligste del av territoriet under sentral kontroll – et område tyskerne ikke klarte å ta kontrollen over. Landet ble holdt okkupert av sørafrikanske styrker etter krigen, og styrt etter militær lov til det ble gjort til et mandatområde under Folkeforbundet i 1920. Området var styrt av Sør-Afrikaunionen på vegne av den britiske krone.

I praksis ble Sørvest-Afrika innlemmet i unionen, sørafrikansk lovgivning innført – og mye av det tyske koloniregimets praksis videreført. Blant annet innebar det at afrikanerne bare kunne bo i spesielt avsatte reservater og fortsatt tjene som billig arbeidskraft for det europeiske jordbruket og for gruveselskapene, i tråd med kolonitidens ordning om kontraktsarbeid. Motstand fra flere afrikanske grupper ble, som før, slått ned. Om lag halvparten av den tyske befolkningen ble deportert eller dro frivillig. Innvandring av hvite fra Sør-Afrika ble oppmuntret, og i 1925 gav den sørafrikanske regjering territoriets hvite innbyggere begrenset selvstyre. I 1949 fikk disse representasjon i den sørafrikanske nasjonalforsamling.

I 1933 ba den sørafrikanske regjering Folkeforbundet om tillatelse til å innlemme Sørvest-Afrika i Sør-Afrikaunionen, men anmodningen ble avvist. Etter at FN erstattet Folkeforbundet ble henvendelsen gjentatt (1946), men FN gjorde i stedet landet til et «tilsynsområde», en forordning Sør-Afrika nektet å godta. I 1950 fastslo den internasjonale domstolen at Sør-Afrika ikke var skikket til å styre Sørvest-Afrika som et tilsynsområde, men Sør-Afrika ville ikke oppgi sin kontroll over territoriet.

I 1966 vedtok FNs hovedforsamling å ende mandatet, slik at Sør-Afrikarepublikken ikke lenger hadde rett til å administrere landet. Året etter oppnevnte FN et råd som skulle styre landet, som fikk liten praktisk rolle idet Sør-Afrika nektet å overdra kontrollen over territoriet, som fra 1967 fikk navnet Namibia. Sør-Afrika holdt fast på området, også etter at Den internasjonale domstolen på ny (1971) erklærte at det sørafrikanske styret var ulovlig. Sør-Afrika annekterte i 1977 Walvis Bay og Penguinøyene, som så ble administrert som en del av Kapp-provinsen.

Sørafrikansk apartheid-politikk ble langt på vei innført også i Namibia, blant annet gjennom opprettelsen av bantustan. Selv om Sør-Afrika oppgav å innlemme Namibia, ble Namibia i stadig større grad også økonomisk integrert med Sør-Afrika.

Organisert motstand mot det sørafrikanske styret vokste frem i 1950-årene. I 1957 ble Ovamboland People's Congress dannet, forløperen for South West Africa People's Organisation (SWAPO), som ble stiftet i 1960. I 1966 startet SWAPO en væpnet frigjøringskrig i Namibia, med sin militære gren, People's Liberation Army of Namibia (PLAN), som opererte fra baser i Angola. SWAPOs ledelse opprettet etter Angolas selvstendighet hovedsenter i Luanda, men det var også en lovlig gren av SWAPO i Namibia. SWAPO ble av FN i 1973 anerkjent som det namibiske folkets eneste og rettmessige representant.

Den sørafrikanske okkupasjonen av Namibia økte i omfang fra midten av 1970-årene, da baser i Namibia ble brukt som springbrett for invasjonene av Angola. Midt i 1980-årene var det anslagsvis 100 000 sørafrikanske soldater i Namibia, samtidig som en namibisk militærstyrke ble bygd opp (South West African Territory Force, SWATF). PLAN gjennomførte en rekke mindre militære aksjoner fra 1966, men kunne aldri true den sørafrikanske militærmakten, som også opptrådte med stor brutalitet.

Ved et sørafrikanske angrep mot flyktningleiren Cassinga i det sørlige Angola i mai 1978 ble 600–700 namibiere drept.

Da FNs Namibia-råd ble opprettet i 1966, ble 1968 satt som mål for landets selvstendighet. I 1974 satte Sikkerhetsrådet påfølgende år som frist for sørafrikansk tilbaketrekning, men Sør-Afrika bøyde ikke av for det tiltagende internasjonale presset, og søkte nye måter å sikre fortsatt kontroll på. I 1975 stod Sør-Afrika bak en grunnlovskonferanse, Turnhalle-konferansen, som var basert på etnisk deltakelse og gikk inn for å inndele Namibia langs etniske skillelinjer, etter sørafrikansk mønster. Turnhalle-konferansen ble fordømt av FN.

FN la frem en fredsplan i 1978, som gikk inn for våpenhvile og tilbaketrekning av de militære styrker, og valg på en grunnlovgivende forsamling under FN-overvåkning. Sør-Afrika var med på å utarbeide planen, men gikk ikke med på å oppfylle den. I stedet søkte Sør-Afrika å finne en intern løsning på Namibia-spørsmålet, og i desember 1978 ble det avholdt valg, vunnet av Democratic Turnhalle Alliance (DTA). SWAPO boikottet valget. Den valgte grunnlovgivende forsamling fikk status som nasjonalforsamling i 1979, men ble ikke internasjonalt anerkjent. Sør-Afrika fortsatte forsøkene på å finne en indre løsning, som kunne føre frem til namibisk selvstendighet uten SWAPO-deltakelse.

I 1983 kom etterfølgeren til Turnhalle-konferansen sammen i Multi-Party Conference (MPC). Også denne ble boikottet av SWAPO. Verken regjeringen eller nasjonalforsamlingen var folkevalgt, og den namibiske nasjonalforsamling hadde ikke anledning til å treffe beslutninger om Namibias fremtidige status.

I 1977 holdt en vestlig kontaktgruppe sine første samtaler med Sør-Afrikas regjering og SWAPO. Samme år oppnevnte Sør-Afrika en generaladministrator for Namibia, og territoriets representasjon i det sørafrikanske parlament tok slutt. En internasjonal FN-konferanse i 1981 om Namibias selvstendighet, med deltakelse av blant andre DTA, SWAPO og Sør-Afrika, førte ikke frem. I 1985 innsatte Sør-Afrika en overgangsregjering – Transitional Government of National Unity (TGNU). Det første direkte møte mellom SWAPO og Sør-Afrika ble avholdt på Kapp Verde 1984, også dette uten resultater.

I 1981 introduserte USA tanken om å koble spørsmålet om kubansk tilbaketrekning fra Angola med implementeringen av FN-resolusjonen for Namibia. Dette ble også Sør-Afrikas posisjon. Forhandlingene om Namibias selvstendighet i 1980-årene ble derfor nært knyttet til utviklingen i Angola, og et gjennombrudd kom først etter at tilnærmingen mellom Sovjetunionen og USA kom i stand som følge av den sovjetiske glasnost. I mars 1988 led også Sør-Afrika sitt største militære nederlag ved Cuito Cuanavale i Angola. Etter forhandlinger ble den såkalte Brazzaville-avtalen mellom Angola, Cuba og Sør-Afrika vedtatt 22. desember 1988. Denne åpnet for fullstendig kubansk tilbaketrekning fra Angola og fjernet Sør-Afrikas vesentligste innvending mot å gå med på iverksettelsen av FN-resolusjonen.

Fredsplanen for Angola ble aktivisert i april 1989, og samtidig ble FN-resolusjonen satt ut i livet i Namibia. Denne innebar at det ble satt inn en sivil/militær FN-styrke, United Nations Transition Assistance Group (UNTAG), som bestod av 4650 soldater, 500 politifolk og om lag 1000 sivile observatører; Norge deltok med politifolk og valgobservatører. Sør-Afrika begynte deretter å trekke ut sine soldater. Langs grensen til Angola og Zambia ble en demilitarisert sone på 50 kilometers bredde opprettet under FN-kontroll. Samtidig begynte hjemvendingen av namibiske flyktninger fra utlandet, herunder SWAPOs eksil-ledelse. Størstedelen av de om lag 80 000 flyktningene returnerte til Namibia sommeren 1989.

TGNU ble oppløst 1. mars 1989 og generaladministrator Louis Pienaar tok alene over styringen av Namibia, fra 1. april i konsultasjon med FNs spesialutsending, Finlands senere president Martti Ahtisaari. Forflytning av PLAN-soldater fra Angola inn i Nord-Namibia 1. april førte til sammenstøt med sørafrikanske styrker og skapte en midlertidig krise i gjennomføringen av fredsplanen. Over 300 PLAN-soldater ble rapportert drept i kampene.

Valget til lovgivende forsamling ble avviklet under oppsyn av UNTAG i november 1989, og ble vunnet med klar margin av SWAPO, som fikk 57,3 prosent av stemmene og rent flertall med 41 av 72 representanter i forsamlingen. DTA, med 28,6 prosent av stemmene og 21 representanter, ble det viktigste opposisjonspartiet. De resterende ti mandater gikk til fem småpartier. SWAPOs leder Sam Nujoma ble av nasjonalforsamlingen valgt til Namibias første president. Den 21. mars 1990 ble Namibia selvstendig republikk.

SWAPO forsterket sin posisjon ved de påfølgende parlamentsvalg og fikk i 1994 2/3 flertall. Nujoma ble gjenvalgt 1994, og parlamentet endret 1998 grunnloven, slik at han kunne bli gjenvalgt for en 3. periode, 1999. Dette førte til at SWAPO-veteranen og fagforeningslederen Ben Ulenga gikk ut og dannet Congress of Democrats (COD), som ble største opposisjonsparti. COD svekket ikke SWAPO, men splittet opposisjonen ytterligere.

Ved valget 2004, som også ble vunnet med klar margin av SWAPO, trådte landsfaderen Nujoma 2005 tilbake og ble etterfulgt av en annen veteran fra frigjøringskampen, Hifikepunye Pohamba, som oppnådde 75,4 prosent av stemmene. Han ledet SWAPO til ny valgseier i november 2009, med en utbrytergruppe fra regjeringspartiet, Rally for Democracy and Progress (RDP), som nest største parti; opposisjonen bestred resultatet. Pohamba vant det parallelle presidentvalget foran Hidipo Hamutenya fra RDP. Grunnloven som ble vedtatt etter selvstendigheten anses for å være en av de mest liberale i Afrika.

SWAPO har som regjeringsparti ført en moderat, sosialdemokratisk politikk med blandingsøkonomi, men uten å gjennomføre de store endringene, slik frigjøringsbevegelsen agiterte for. De nære økonomiske båndene til Sør-Afrika ble ytterligere styrket etter regimeskiftet der i 1994. Det er ikke gjennomført grunnleggende endringer i den koloniale bosetterøkonomien, selv om det i 1995 ble vedtatt en jordreform, som gradvis ble iverksatt. I 2005 ble de første ekspropriasjoner av storgårder (eid av hvite) gjennomført – for fordeling av jord til (svarte) småbønder. Målsettingen er å gi jord til om lag 250 000 jordløse.

Med sin dominerende størrelse har SWAPO hatt kontroll med utviklingen i Namibia uten å måtte ty til direkte politisk undertrykking. Like fullt er partiet beskyldt for maktarroganse, med et styresett som minnet om ettpartistyre. Partiet er blant annet blitt beskyldt for misbruk av statsapparatet i valgkamper, og det er blitt stilt spørsmålstegn ved rettsapparatets uavhengighet. Misnøye i Caprivi-stripen førte i 1999 til et mislykket væpnet opprør der, iverksatt av Caprivi Liberation Front (CLF). I 2007 ble ti menn dømt for landsforræderi for å ha stått bak opprøret i Caprivi.

Namibias grunnlov tar ikke spesifikt hensyn til den opprinnelige befolkningen og har ikke undertegnet internasjonale konvensjoner; san-folket opplever diskriminering – selv om grunnloven forbyr etnisk diskriminering. Et grunnlag for politikken etter selvstendigheten har vært nasjonal forsoning, men san blir i noen grad uglesett fordi mange ble vervet av apartheid-regimets militære enheter. San er en liten og sårbar folkegruppe (ca. 35 000); det samme er himba-folket ved Kunene-elven, som teller rundt 15 000.

Et særlig sårbart tema er interne forhold i SWAPO under frigjøringskrigen, da det ble drevet klappjakt på påståtte agenter for fienden. Mange ble internert og torturert, først i Tanzania og Zambia, deretter i SWAPOs baseområde i Angola; 700 skal også ha forsvunnet. Organisasjonen Breaking the Wall of Silence (BWS) har gått i bresjen for å få avdekket hva som skjedde, men regjeringen har ikke ønsket noen gransking etter sørafrikansk mønster, med en sannhets- og forsoningskommisjon. Regjeringen står fast på at ikke noe galt ble gjort. I 2007 ba menneskerettighetsgrupper Den internasjonale straffedomstolen om å etterforske forhenværende president Nujoma angående flere tusen drepte i frigjøringskampen.

Forholdet til Sør-Afrika har vært dominerende i Namibias utenrikspolitikk, og var til dels problematisk forut for maktskiftet i Sør-Afrika i 1994. Apartheid-staten holdt ved Namibias selvstendighet tilbake Walvis Bay-enklaven og Penguinøyene – til tross for namibiske og internasjonale protester. Som landets eneste dypvannshavn er Walvis Bay av særlig betydning for Namibia, og den sørafrikanske regjering gikk i 1993 med på å overdra området og øyene til Namibia; overdragelsen fant sted 1. mars 1994. En territorial uoverensstemmelse med Sør-Afrika har også vært knyttet til Oranjeelven, som i sør danner grensen mellom de to landene. Etter demokratiseringen i Sør-Afrika er de politiske bånd mellom de to land styrket.

Det historisk gode forholdet mellom SWAPO og MPLA-regjeringen i Angola har ført til at relasjonene til nabolandet i nord har vært bra. I 1994–95 kom det til en konflikt med Botswana over grensedragningen i Chobeelven, og saken ble i 1995 overført til Den internasjonale domstolen. Denne gav Botswana medhold i 1999, som begge land aksepterte, og en endelig grensedragning mellom de to land ble påbegynt ved en felles kommisjon. Andre uavklarte grenser lang elvene Chobe, Kwando og Linyati ble avklart 2003. I 1996 uttrykte Botswana stor bekymring over namibiske planer om å føre vann fra Okavango ned til hovedstaden Windhoek gjennom en rørledning. Mangel på vann er et hovedproblem for Namibia.

I 1998 engasjerte Namibia seg militært i konflikten i Den demokratiske republikken Kongo, sammen med Angola og Zimbabwe – i regi av den regionale samarbeidsorganisasjonen Samarbeidsorganisasjonen for det sørlige Afrika (SADC), som Namibia ble medlem av ved selvstendigheten. Om lag 2000 namibiske soldater ble sendt til Kongo for å kjempe på president Laurent Kabilas side i borgerkrigen. Namibia ble også trukket inn i borgerkrigen i Angola, og gav angolanske regjeringsstyrker anledning til å operere fra namibisk side av grensen i kamper mot opprørsbevegelsen UNITA. Dette medførte at UNITA 1999–2000 rettet angrep mot mål i Nord-Namibia, blant annet med raketter.

Etter UNITA-lederen Jonas Savimbis død i 2002, og påfølgende fred i Angola, ble situasjonen i Nordøst-Namibia roligere, med økt handel over grensen. Namibia deltok med soldater til FN-styrken i Liberia (UNMIL) fra 2003. Kinas president Hu Jintao besøkte Namibia i 2007, og undertegnet avtaler om bistand og økonomisk samarbeid.

Fra frigjøringskampens dager hadde SWAPO et nært forhold til både de østeuropeiske og skandinaviske land, og alle de nordiske land har støttet Namibia med utviklingsbistand; Norge gjorde i 1990 Namibia til et av sine prioriterte samarbeidsland for bistand, men bistanden ble siden trappet ned, og Namibia opphørte 1998 å ha slik status. Fortsatt mottar Namibia norsk bistand, men utviklingssamarbeidet har antatt nye former, hvor den direkte statlige bistanden i enda større utstrekning kanaliseres gjennom norske organisasjoner og institusjoner. Samarbeidet har vært konsentrert om de to hovedsektorene fiskeri og energi.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

31. juli 2009 skrev Jan Alfred Lüders

Dag Leraand`s artikkel om Namibia er interesant nok. men det er enkelte ting å utsette på objektiviteten om kolonitiden. Jeg har arbiedet og bodd i landet i ca 10 år. I denne tiden har jeg i perioder hatt muligheter til å lese og erfare alt om Namibia fra mennesker (både svarte og hvite) som har vært rene skattkammerat av historier. Særlig bibliotekene i Walvis Bay og Windhoek har vært gode å ha. Jeg har en mengde med fotokopier fra kolonitidens historie. Særlig den tyske kolonitiden er som vanlig svært farvet av gamle fordommer.
Med hensyn til opprøret mot de tyske styrker, så var dette en heller mangfoldig affære.
Tyskerne hadde faktisk en meget god dialog med de innfødte. De forskjellige folkeslagene i Namibia var derimot i stadig konflikt med hverandre. I 1904 kom det første opprøret da en Nama stamme kom i konflikt med den tyske lederen i Warmbad området. Dette utartet seg til et mindre slag. Major von Leutwein og en mindre styrke opprettet fred, og et det endte faktisk med en lengre fredsperiode mellom Namaene og Tyskerne. Noe senere gikk Hereroene til angrep på en tysk bosetning. 123 tyskere ble myrdet. Captain Victor Franke og en styrke fra Swakokmund
slo ned opprøret ved Omaruru. Både von Leutwein og Franke oppførte seg meget bra, og var langtfra noen slaktere. De to hadde også en meget stor stjerne hos både Namaer og Hereroer.
Etter disse to kom så "den stereotypiske tyske militærtypen" inn, nemlig General von Trotha.
Han sto bak angrepet ved Waterberg. Det var immidlertid ingen lett oppgave han hadde. De tyske styrker telte 3000 mann, mens Hereroene stilte opp med 60000 (inkludert kvinner og barn9. De overlevende Hereroene klarte å unnslippe og dro østover mot Omaheke og derfra inn i Botswana.
Etter von Trotha overtok igjen en mer menneskelig type; Friederich von Lindequist. Han behandlet de gjenværende Hereroene med menneskelighet og respekt, og prøvde så godt han kunne å gjøre livet levelig for dem.
Hereroene og Namaene var folkegruppene som stort sett var i konflikt med de tyske styrkene.
I Nord regjerte nærmest Ovamboene uforstyrret, men også her var det noen småslag.
Særlig et slag ved Etosha er verdt å nevne. 500 Ovamboer gikk til angrep mot 7 tyske soldater.
Disse 7 soldatene var i kamp til de ikke hadde mer ammunisjon. I ly av natten klarte alle syv å snike seg forbi Ovamboene.
Disse historiene er bare en brøkdel av hva jeg sitter inne med. Om det er noen som vil vite mer, kan jeg alltids sende kopier. Alt er på engelsk. Jeg har også ganske mye fra den nyere historien, og heller ikke her stemmer det offisielle bildet helt med virkeligheten. Etter ca 25 år fra Angola, Namibia, Syd Afrika og Mozambik mener jeg selv at jeg har ganske bra kunnskaper om forholdene.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.