nasjonale prøver

Nasjonale prøver skal kartlegge grunnleggende ferdigheter i lesing, regning og engelsk i norsk grunnskole.

Prøvene gjennomføres på grunnskolens 5., 8. og 9. klassetrinn. Prøvene er laget med utgangspunkt i det elevene skal ha lært i henhold til kompetansemålene for 4. og 7. klasse i læreplanen. Det er de samme prøvene som gis på alle skoler i hele landet, og testingen foregår tidlig neste skoleår. 

• 5. klasse: lesing, regning og engelsk
• 8. klasse: lesing, regning og engelsk
• 9. klasse: lesing og regning

Elevene i 8. og 9. klasse får de samme prøvene slik at skolene kan sammenligne resultatene på trinnene. Prøvene i engelsk varer 60 minutter, mens prøvene i lesing og regning varer i 90 minutter. Prøvene gjennomføres elektronisk og består av flervalgsoppgaver og åpne spørsmål. Ingen hjelpemidler er tillatt.

Prøvene er obligatoriske, men elever som har har rett til spesialundervisning eller tilrettelagt norskundervisning kan få fritak. Det er også en del elever som av ulike grunner ikke deltar i testen. Det framgår av Utdanningdirektoratets årlige rapporter at andelen elever som ikke deltar i de nasjonale prøvene har øket betydelig over tid, og at det er store forskjeller mellom skoler, kommuner og fylker. 

Resultatene fra nasjonale prøver skal først og fremst brukes for å få en oversikt over nivå og variasjon i ferdigheter, både på tvers av skoler og over tid. De skal også danne grunnlag for skolens og lærerens underveisvurdering av elevene.

En generell trend for de tre årene som nå kan sammenliknes, er at endringene over tid er svært små. Jentene gjør det bedre enn guttene i lesing, mens guttene gjør det noe bedre enn jentene i matematikk. I engelsk er det ingen forskjeller mellom kjønnene.

Elevene plasseres på et mestringsnivå, der 1 er lavest og 5 er høyest. Resultatene, også på skolenivå, er tilgjengelige via nettsiden Skoleporten. 

Prøvene skal først og fremst teste de grunnleggende ferdighetene, og i hvilken grad elevene har nådd læreplanenes kompetansemål etter 4. og 7. trinn.  

Det er Utdanningsdirektoratet som er faglig ansvarlig for de nasjonale prøvene. Oppgavene utvikles av forskjellige fagmiljøer: Leseprøvene utvikles av Institutt for lærerutdanning og skoleforskning (UiO), regneprøvene utvikles av Matematikksenteret (NTNU),  og engelskprøvene utvikles av Universitetet i Bergen.  

Det var det regjeringsoppnevnte Kvalitetsutvalget (Søgnen-utvalget) som i sin i delinnstilling «Førsteklasses fra første klasse – om kvalitetsvurdering og kvalitetsutvikling i grunnopplæringen» (NOU: 2002: 10) foreslo innføring av nasjonale prøver, noe som til da ikke eksisterte i Norge. Bakgrunnen for dette forslaget var det som ble omtalt som PISA-sjokket i 2001. 

Nasjonale prøver ble innført da Kristin Clemet (H) var Utdannings- og forskningsminister, men fikk bred støtte også fra andre partier. De ble videreført i en noe modifisert form av den påfølgende rød-grønne regjeringen som del av skolereformen Kunnskapsløftet.  

I 2004 og 2005 ble nasjonale prøver gjennomført for første gang. Det ble betydelig offentlig kritikk av disse prøvene, og de ble derfor stilt i bero for å gjennomføre en evaluering. Denne evalueringen pekte på betydelige svakheter. Arbeid med forbedring ble satt i gang, og i 2007 startet prøvene opp i ny og forbedret form. Siden da har de vært gjennomført hvert år.

En åpenbar svakhet ved prøvene var at det ikke var mulig å si noe om utviklingen fra år til år ut fra en fast skala. Fra 2014 har Utdanningsdirektoratet derfor laget et nytt design som muliggjør såkalte trendmålinger, altså utvikling av resultatene over tid. Det oppnås ved at en del oppgaver, såkalte ankeroppgaver, beholdes fra ett år til det neste, slik at nivået for disse direkte kan sammenliknes. Prøveresultatene omregnes til en fast skala, der det nasjonale snittet for det første året ble satt til 50, og spredningen, standardavviket, ble satt til 10. Dette er den samme type skala og metode som brukes for å angi resultatene fra de internasjonale studiene, som PISA. Fra 2014 startet denne prøveformen for de nasjonale prøvene i regning og engelsk. For leseprøven startet denne trend-målingen i 2016.

Testing i skolen er et område der det er kontroverser og uenigheter både av faglig, pedagogisk og politisk karakter. Det gjelder både for de nasjonale prøvene og de internasjonale testene, som for eksempel PISA, TIMSS og PIRLS.

Da nasjonale prøver ble innført, var det betydelig motstand, til dels også boikottaksjoner fra elevorganisasjoner, og også lærernes organisasjoner har fremmet betydelig kritikk.

Den største lærerorganisasjonen i Norge, Utdanningsforbundet, aksepterer myndighetenes behov for informasjon om skolenes måloppnåelse, men mener at dette i like stor grad kan oppnås ved utvalgsprøver. Utvalgsprøver vil si at man tester et representativt utvalg og ikke alle elever. Utdanningsforbundet kritiserer også måten resultater på skolenivå gjøres åpent tilgjengelige, slik at skoler og kommuner kan rangeres. 

Kritikere peker også på at offentliggjøring av skolenes resultater ofte fører til at skolene vektlegger de fagområder som er gjenstand for måling, slik at andre fag og andre ikke målbare sider ved skolens mandat kan komme i skyggen av testresultater.

Det forskes på de effektene de nasjonale prøvene har for skolens arbeid og prioriteringer og på elevenes arbeid og mentale helse. Et hundretalls masteroppgaver og PhD-avhandlinger omhandler ulike sider ved nasjonale prøver. 

• Kunnskapsløftet

• Utdanningsdirektoratets side om nasjonale prøver.
• Utdanningsdirektoratet: Analyse av nasjonale prøver 2016 (5. trinn).
• Utdanningsdirektoratet: Analyse av nasjonale prøver 2016 (8. og 9. trinn).
• Utdanningsdirektoratet: Eksempeloppgaver i nasjonale prøver. 
• Utdanningsdirektoratet: Metodegrunnlag for nasjonale prøver fra 2014. 
• NIFU: Evaluering av nasjonale prøver som system (NIFU Rapport 4/2013) 
• Utdanningsdirektoratet: Skoleporten.
• Utdanningsforbundets politikk for nasjonale prøver og utvalgsprøver.
• Utdanningsspeilet: Tall og analyse av barnehager og grunnopplæringen i Norge.