Kristin Halvorsen

Kristin Halvorsen vokste opp sammen med tre yngre søsken i en trygg og debattglad familie i Porsgrunn, der faren var direktør ved Hydros anlegg på Rafnes. «Jeg har fått med meg en sterk rettferdighetssans hjemmefra og særlig fra min mor,» har Halvorsen sagt. Tre år i Qatar, fra hun var 11 til hun var 14, gjorde et varig inntrykk på den unge jenta, som fikk et skarpt øye for klassesamfunnets urettferdighet. Hun meldte seg inn i Sosialistisk Ungdom (SU) som 17-åring.

Etter videregående skole i Skien (samfunnsfaglig linje) studerte Kristin Halvorsen sosialpedagogikk og kriminologi ved Universitetet i Oslo før hun ble organisasjonssekretær i Sosialistisk Ungdom i 1982. To år senere giftet hun seg med Charlo Halvorsen, og de fikk etter hvert to barn.

Bortsett fra et års tid som sekretær på et advokatkontor (1984–85) har Halvorsens yrkesliv vært knyttet til politikk. Under nominasjonsprosessen i Oslo SV i 1984 feide den relativt ukjente 24-åringen Kristin Halvorsen partiveteranen Finn Gustavsen av banen i kampvoteringen om andreplassen på partiets stortingsvalgliste. Etter valget i 1985 møtte hun flere ganger som vararepresentant og markerte seg raskt som en lovende politiker.

Halvorsen var kvinnepolitisk sekretær i SV 1985–89 og kvinnepolitisk leder 1995–97. Fra 1989 hadde hun fast sete på Stortinget som SVs andre representant fra Oslo – i 1993 kom hun inn på utjevningsmandat, og 1997 overtok hun førsteplassen på SV-listen i Oslo. Hun satt åtte år i finanskomiteen og deretter i kontroll- og konstitusjonskomiteen 1997–2001.

Halvorsen var den første kvinne som fungerte som et partis hovedtalsperson i den mannsdominerte finanskomiteen. Erik Solheim innrømmet at «SV tok en råsjanse da vi plasserte Kristin i finanskomiteen. Vi hadde ikke drømt om at det skulle gå så bra. Hun er et funn for SV». Mange var enige i at her hadde partiet «ei Hanna [Kvanmo] in spe», og da Solheim gikk av som partileder 1997, fremstod Kristin Halvorsen for de fleste som hans naturlige etterfølger. Arbeidet med modernisering av partiet fortsatte. «Vi skal ha et romsligere, rausere parti med større livslyst,» erklærte den nyvalgte lederen.

Veien oppover hadde likevel ikke vært uten hindringer. «Jeg kunne godt tenke meg å være på Stortinget i to perioder, men så får det være slutt», sa Kristin Halvorsen til en reporter i 1990. Men det var med et nødskrik hun ble gjenvalgt i 1993. «Alt vi har kunnet gjøre galt, har vi gjort galt,» erklærte hun i et intervju i Dagbladet. Først etter noen ulidelig nervepirrende dager med fintelling kunne Halvorsen gjeninnta sin plass på Stortinget med en margin på 161 stemmer.

Til stortingsvalget 2001 gjorde de alt riktig. «Alt Kristin Halvorsen har tatt i i denne valgkampen har blitt til gull og myrra», skrev en kommentator. SV-lederen forklarte selv fremgangen med at partiet hadde fått enorm troverdighet på grunn av konsekvent satsing gjennom mange år på barn, unge, miljø og velferd. Et samlet parti var også viktig. Indre stridigheter mellom ulike fløyer i partiet – blant annet om utenriks- og sikkerhetspolitikken, særlig i forbindelse med Norges deltakelse i NATO-aksjonene mot Jugoslavia i 1999, og om partiets ideologiske profil – så en tid ut til å skulle skape problemer for partiledelsen. Etter landsmøtet i 2001 ble imidlertid opposisjonen fra det såkalte «Nettverket» avviklet.

Halvorsen sto som partiets ubestridte og samlende leder i den påfølgende valgkampen, og hennes innsats og ikke minst hennes suverene mestring av mediene bidro sterkt til SVs imponerende valgresultat. Partiet gikk frem fra 6,0 til 12,5 prosent i oppslutning og fikk 23 representanter på Stortinget, mot 9 i foregående periode.

Under Kristin Halvorsens ledelse har SV arbeidet aktivt for å bygge en regjeringsdyktig allianse mellom SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Til tross for at partiet ved stortingsvalget 2005 gikk tilbake i oppslutning til 8,8 prosent og 15 mandater, gikk SV likevel med i Jens Stoltenbergs rødgrønne regjering, der partiet fikk fem statsråder. Kristin Halvorsen ble selv finansminister og samtidig statsministerens stedfortreder.

Halvorsen var finansminister frem til 2009 og kunnskapsminister fra 2009 til 2012. Fra 2012 til 2013 hadde hun ansvaret for hele Kunnskapsdepartementet, inkludert forskning og høyere utdanning.

Etter SVs elendige valgresultat ved lokalvalgene i 2011 kunngjorde Kristin Halvorsen at hun ville trekke seg som partileder. Da hun gikk av i 2012, var hun den partilederen i SV som hadde sittet lengst.

Halvorsen utga i 2004 boken Rett fra hjertet. I 2012 kom memoarboken Gjennomslag (sammen med Lilla Sølhusvik).

Fra 2014 til 2019 var Kristin Halvorsen leder av Bioteknologirådet. Fra 2022 er hun styreleder i Forskningsrådet.

• Sosialistisk Venstreparti
• Regjeringen Stoltenberg II
• sosialisme

• Ingunn Norderval: Norsk biografisk leksikon 2
• N. C. Geelmuyden: «Kristin Rikmannsdatter», i d.s.: Tidens guder. Ledere på nært hold, 1992 (oppr. trykt i Kapital nr. 4/1992)
• Stortinget i navn og tall 1997–2001, 1998
• Politisk årbok 2001, 2001