Christiane von Goethe

Christiane von Goethe, født Christiane Vulpius, var først Johann Wolfgang von Goethes samboer, senere hans hustru.

Christiane Vulpius ble født i enkle kår i Weimar. Da Goethe kom tilbake til Weimar etter sitt lange opphold i Italia (1786–1788), ble de to kjent og inngikk et kjærlighetsforhold. Allerede i 1788 flyttet Christiane Vulpius inn hos Goethe. De giftet seg i 1806.

På grunn av sin bakgrunn og sin manglende utdannelse var det få i Weimars sosietet og ved hoffet som anerkjente Christiane Vulpius, selv etter at hun ble Christiane von Goethe. Ett unntak var Johanna Schopenhauer (1776–1838), moren til Arthur Schopenhauer, som sa at når Goethe kan gi henne sitt navn, kan vi by henne på en kopp te. Også Goethes mor, Catharina Elisabeth Goethe (1731–1808), aksepterte og likte sin svigerdatter. De fikk flere barn, også før de giftet seg, men kun én sønn, August von Goethe (1789–1830), vokste opp.

Både i Goethe-forskningen og i litteraturhistorien ble Christiane von Goethes rolle lenge nedvurdert. Nyere forskning, og ikke minst mange av diktene og brevene Goethe skrev til henne, viser et godt og nært forhold. Goethes Römische Elegien, som han skrev kort tid etter han kom tilbake fra Italia (publisert 1795), gir et innblikk i Goethes forelskelse; diktet Gefunden (1812), et av hans mest kjente dikt, er tilegnet henne. Også Christiane von Goethes brev til sin mann vitner om et fortrolig samliv.