anarko-syndikalisme – Store norske leksikon

Anarko-syndikalisme er en retning innen den syndikalistiske ideologi med innslag av anarkisme, som i sterkere grad enn den øvrige syndikalisme understreker verdien av frihet og har brodd mot all overordnet autoritet.

Faktaboks

Uttale

anˈarko-syndikalˈisme

Også kjent som

anarkosyndikalisme

engelsk anarcho-syndicalism

Som den rene syndikalismen krever anarko-syndikalismen at samfunnet skal bygges opp med utgangspunkt i fagforeninger, men insisterer på at det ikke må etableres overordnede organer som kan true den enkelte fagforenings og det enkelte medlems frihet.

Historikk

Retningen ble grunnlag for en politisk bevegelse under den anarkistiske verdenskonferansen i Amsterdam i 1907.

Den fikk først og fremst betydning i de vestlige land der også syndikalismen stod sterkt, det vil si i det katolske Sørvest-Europa, og da særlig i Frankrike, Spania og Italia, og de de latinamerikanske land som ble kolonisert fra disse

De anarko-syndikalistiske ideer har i noen grad fortsatt å spille en rolle i spansk politikk. De gjorde det under den spanske borgerkrigen 1936–1939 og i noen grad etter gjeninnføringen av demokratiet i Spania i 1970-årene.

Anarko-syndikalismen spilte en viss rolle i Norge i tiden rundt første verdenskrig gjennom enkelte medlemmer av Fagopposisjonen av 1911.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Politisk teori

Dag Einar Thorsen

Førsteamanuensis i statsvitenskap, Universitetet i Sørøst-Norge