Faktaboks

Miguel Primo de Rivera
marki av Estella
Uttale
prˈimo de rivˈera
Født
8. januar 1870, Cádiz, Spania
Død
16. mars 1930, Paris, Frankrike
Miguel Primo de Rivera
Miguel Primo de Rivera var Spanias diktator fra 1923 til 1930.
Av /Bundesarchiv.
Lisens: CC BY SA 3.0
Miguel Primo de Rivera med regjering
Miguel Primo de Rivera (nummer fem fra venstre) fotografert i desember 1925, da han ble utnevnt til statsminister. De andre på første rad er medlemmer av hans regjering.

Miguel Primo de Rivera var en spansk offiser og politiker som styrte Spania som diktator fra 1923 til 1930. Han kom til makten ved et militærkupp støttet av kong Alfons 13., og styrte ved hjelp av et direktorat bestående av offiserer. I 1925 fikk han tittelen statsminister, og utpekte en regjering som også hadde sivile medlemmer, men diktaturet fortsatte.

Primo de Rivera var de første årene av sitt styre svært populær blant store deler av den spanske befolkningen, og han ble sett på som en «sterk mann» som kunne rydde opp i problemene med korrupsjon, streiker og arbeidsledighet. Etter hvert økte misnøyen, da flere av problemene fortsatte, og da han mistet militærets støtte, måtte han gå av. Han døde kort tid etter.

Biografi

Miguel Primo de Rivera ble født i Jérez de la Frontera i provinsen Cádiz, der han vokste opp i en velstående jordeierfamilie. Flere i familien hadde militære karrierer, noe Primo også fikk, blant annet i land i det spanske imperiet, Marokko, Cuba og Filippinene. Han kom tilbake til Spania ved utbruddet av den spansk-amerikanske krigen. Den adelige tittelen marki av Estella arvet han fra en onkel.

I 1915 ble Primo militærguvernør i Cádiz, deretter i Valencia, Madrid og Catalonia. Han var kjent for sine sterke reservasjoner mot spansk engasjement i Marokko. I 1920 ble han valgt til senator fra Cádiz, og i 1922 generalkaptein for Catalonia. I Barcelona var han effektiv i å undertrykke fagorganisasjonene på venstresiden, noe som gjorde ham populær blant katalanske industriherrer og jordeiere.

Primo de Rivera hadde seks barn, blant dem José Antonio Primo de Rivera, som senere ble stifter av det fascistiske partiet Falangen i 1933.

Bakgrunn for kuppet

Etter at den spanske hæren i 1921 led et stort nederlag i den siste rest av koloniveldet, protektoratet Marokko, var det stor misnøye med regjeringen i Spania. 9000 soldater hadde falt ved Annual i trefninger med marokkanske stammer. Krigsministeren fikk utarbeidet en rapport om denne katastrofen – Picasso-rapporten – som ga et lite flatterende bilde av den spanske hær. Cortes hadde gjort store bevilgninger, men forsyninger hadde havnet helt andre steder enn hos troppene i Marokko. Både militære og sivile myndigheter på alle nivå var involvert i korrupsjonen. Picasso-rapporten ble godt kjent i Spania, og understøttet av avisreportasjer skapte den furore.

Den spanske regjering og nasjonalforsamling hadde i utgangspunktet lav legitimitet. Alle valg ble rutinemessig fikset av caciques eller tradisjonelle lokale sjefer, slik at ett av to parti vant, etter tur. Spania lå etter i utvikling. Det var høy arbeidsledighet, og i den moderne industrien hadde arbeiderne elendige forhold. Alt dette gjorde at mange ønsket seg en sterk mann som kunne bringe orden. Primo de Rivera snakket med mange før kuppet og sa litt forskjellige ting etter hva han mente var opportunt; resultatet var at han fikk støtte fra både konservative nasjonalister i Catalonia, næringslivsfolk, hæren og kongen. Venstresiden hadde heller ingen interesse av å forsvare det eksisterende regimet.

Diktaturet

Kuppet

Miguel Primo de Rivera og kong Alfons 13.
Alfons 13. (til venstre) støttet Primo de Riveras statskupp.

Den 13. september 1923 fra Barcelona erklærte Primo de Rivera militær unntakstilstand, tok full kontroll, alminnelige borgerretter ble suspendert og det ble innført full sensur. Dagen etter i Madrid stilte kong Alfons 13. i militæruniform da han kunngjorde sin støtte til kuppet. Militære fikk ansvar for å styre provinsene, med en militær guvernør i hver provins, mens Cortes, nasjonalforsamlingen, ble oppløst. Til å hjelpe seg utnevnte Primo et direktorat bestående av generaler, ledet av en admiral som offisiell visepresident. Narrativet skapt av kuppmakerne ga et inntrykk av unntakstilstand, diktatoren lanserte seg selv som en redningsmann som ville sikre ro og orden, og gjennom nødvendig «kirurgi» helbrede det spanske samfunnet. Det nye regimet skulle være kortvarig, bare tre til fire måneder, men ble sittende til 1930.

Primo-regimets første år

Miguel Primo de Rivera
Miguel Primo de Riveras regime var avhengig av støtte fra militæret. Foto fra 1928.
Av .

Regimets første mål var å sikre ro i arbeidslivet, det vil si få slutt på alle streiker, pasifisere fagbevegelsen og avlyse alle reformer. Primo de Rivera erklærte krig mot korrupsjon og nepotisme, men makteliten, inkludert kongen, var svært lettet da det faktisk ble satt en stopper for all videre oppfølging av Picasso-rapporten. Det var hæren som sikret Primos herredømme. Om han før ga inntrykk av å støtte nasjonalistiske katalanere, så valgte han å undertrykke all regionalisme, helt i tråd med hærens ønsker.

Et mål for Primo de Rivera var å få en ende på det såkalte cacique-systemet, de uformelle tradisjonelle lederne og deres nettverk. De militære guvernørene som ble utnevnt til provinsene fikk oppgaven med å rydde opp i nettverk og korrupsjon i tilknytning til disse. Men ikke alle tradisjonelle ledere ble berørt, verken tilhengere av regimet eller de som virkelig var mektige. Til tross for at den langsiktige effekten kanskje var liten, så førte opprydningen likevel til at store midler ble tilbakeført til kommunekassene.

Høsten 1923 besøkte Miguel Primo de Rivera og kong Alfons 13. Italia og Benito Mussolini. Selv om han ikke delte Mussolinis fascistiske ideer, og ikke var støttet av noen massebevegelse, så kom Primo begeistret tilbake. Han forsøkte å gi sitt regime et politisk fundament gjennom et eget parti, Unión Patriótica (UP), som ble stiftet i 1923. Dette var eneste lovlige parti, og erstattet alle andre partier. Personer som hadde direkte nytte av et medlemskap meldte seg inn, også andre, men UP fikk aldri noen stor oppslutning.

Verden var på det tidlige 1920-tallet preget av gode økonomiske tider, noe regimet fikk fordel av. Svingdør-praksisen mellom stat og næringsliv utviklet seg videre, der ministere med næringslivsinteresser og mange forbindelser både tok imot statlige oppdrag og subsidier. Det ble satt i gang bygging av infrastruktur som veger og jernbaner, det ble bygget anlegg for vannkraft og elforsyning. Staten innførte flere statlige monopoler, og statens inntekter, men også dens gjeld vokste. Sysselsettingen og lønningene økte, og sosiale ytelser ble forbedret.

Rif-krigen

Kostnadene til hæren i Marokko var en stor belastning på det spanske statsbudsjettet da diktaturet overtok. Primo de Rivera erklærte tidlig at Spania ikke hadde råd til å ha en hær på 115 000 mann fast stasjonert i Marokko. I 1924 ble 25 000 av disse trukket tilbake, tallet på vervede soldater ble redusert med 20 prosent og 50 000 rekrutter fikk forkortet sin tjeneste. Alt dette var svært populært blant folk flest.

I 1925 kom marokkanske styrker ledet av stammelederen Abd el-Krim langt inn på fransk territorium nær byen Fès, og franskmennene tok kontakt med den spanske hæren for en felles strategi. Dette, og en overbevisning om at Moskva sto bak et bredt muslimsk opprør mot det kristne Europa, gjorde at Primo de Rivera reviderte målet han han hadde for spansk tilstedeværelse i Marokko. Våren 1925 angrep spanske styrker fra nord, mens franske styrker kom inn fra sør. Spania vant den såkalte Rif-krigen. I 1926 undertegnet franske og spanske myndigheter avtaler som ga marokkanerne et visst indre selvstyre. Spania beholdt de viktigste deler av sitt protektorat, samtidig som de fikk redusert sine kostnader både i form av budsjett, og ikke minst personell. I Spania bidro dette til at Primo de Rivera ble uhyre populær.

Statsminister

Primo de Rivera forsøkte å gjøre sin posisjon permanent, men da med visse endringer. Den første var at han ville utnevnes til statsminister, en sivil tittel, noe kongen gjorde seint i 1925. Kongens aktive medvirkning fikk raskt følger for kongen selv, støtten til monarkiet ble svekket. Primo fortsatte sitt styre med støtte i et nytt direktorat, som nå også hadde sivile medlemmer. I 1927 ble det etablert en rådgivende nasjonalforsamling, med medlemmer utpekt av diktaturet.

Kritikk

Kritikken av regimet fra intellektuelle i eksil ble ganske godt kjent i Spania, ikke minst ved at Primo de Rivera gjennom hele sin tid som diktator henvendte seg direkte til folk gjennom notas oficiosas. Her kommenterte han all kritikk mot seg selv og sitt regime.

Hærens støtte til diktatoren ble svekket etter at Primo de Rivera la seg ut med komiteen som hadde ansvar for utnevnelser av offiserer i artilleriet til en allerede topptung hær. Korrupsjonen fortsatte, diktaturets långivere kom med sine fordringer, og internasjonale forhold påvirket den spanske økonomien negativt. Et verdifall av pesetaen forverret den økonomiske situasjonen, og ledere i finans og industri reduserte sin støtte til diktaturet.

Primo de Rivera slet med Spanias store klassemotsetninger som nå blusset opp igjen og produserte økende misnøye. I de gode årene hadde sosialistpartiet PSOE og fagorganisasjonen UTP bygget ut sin maktbase. Mot slutten var anarko-syndikalistene også i ferd med å gjenvinne sin styrke. Disse ledet an i streiker. Ingen var lengre trygge på at Miguel Primo de Rivera var rett mann til å løse landets problemer.

Diktatorens fall

Primo de Rivera slet med sykdom, var i økende grad bekymret for den voksende misnøyen mot hans regime, og den sviktende økonomiske situasjonen. Han var allikevel overbevist om at han fortsatt hadde folkets støtte. Han konsulterte de militære topplederne om deres lojalitet, bare for å oppdage at alle distanserte seg fra han. Kongen ble rasende over at Primo de Rivera først hadde reist spørsmålet om lojalitet overfor disse og ikke overfor ham selv. Men først da kongen hadde sendt finansministeren for å overtale Primo, trakk han seg.

Den 28. januar 1930 gikk Miguel Primo de Rivera av. Han emigrerte til Paris der han døde noen uker senere.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Paul Preston: A People Betrayed. A History of Corruption, Political Incompetence and Social Division in Modern Spain 1874-2018. William Collins, London 2020
  • Fernando García de Cortázar, J.Manuel González Vesga: Breve historia de España. Edición actualizada a marzo de 2017. Alianza editorial. Madrid 2017

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg