Den islamske stat (IS)

IS ser seg selv som del av den globale jihadistiske kampen mot Vesten. Dette har likevel kommet i annen rekke, etter kampen for et kalifat med sete i Midtøsten. Særlig fra 2015 utvidet IS sin aksjonsradius, og rammet i større utstrekning vestlige mål – også i Vesten. Tidligere var aksjonene mot vestlige mål i Midtøsten, særlig enkeltpersoner, hvorav flere ble tatt til fange og henrettet. Høsten 2015 ble et norsk gissel henrettet etter å ha blitt kidnappet i Syria. I en offentliggjort tale fra IS' øverste leder, Abu Bakr al-Baghdadi, i 2015 uttalte han at gruppen ikke hadde glemt Palestina, og Israel ble nevnt som et framtidig mål. For IS har dette like fullt vært underordnet hovedmålet om en ny, overnasjonal islamsk stat.

IS framstiller seg som en religiøs gruppering, og søker belegg for sine handlinger i Koranen. IS utnytter mer elementer i islamsk lovgivning og tradisjon til å forfekte sin egen ideologi enn å fremme et eget teologisk læresett.

Kalifatet ble utropt samtidig med at gruppen tok navnet Den islamske stat, 29. juni 2014. Lederen av IS, Abu Bakr al-Baghdadi, ble samtidig kalif (kalif Ibrahim). Kalifatet er avvist i den muslimske verden, og gruppens fortolkning av Koranen – så vel som faktiske framferd – er fordømt av mange muslimske ledere.

IS har dels utspring i en del av det globale terrornettverket al-Qaida. Da den jordanske islamisten Abu Musab al-Zarqawi sluttet seg formelt til al-Qaida i 2004, knyttet han opprørsgrupperingen han da ledet, Jama'at al-Tawhid wal-Jihad (JTJ), til nettverket. Zarqawi skal først ha avvist å slutte seg til al-Qaida, men nettverkets grunnlegger Osama bin Laden skal høsten 2001 ha invitert ham til, og gitt økonomisk støtte for, å etablere militære treningsleirer i Herat, Afghanistan. Den senere motsetning mellom al-Qaida og ISIL/IS kom til syne allerede da: Bin Laden var opptatt av å angripe i Vesten; Zarqawi var mer fokusert på mål i nærområdet – særlig Israel og Jordan. Deretter, med den vestlige okkupasjonen av Irak, ble dette en attraktiv arena, og JTJ var blant de første som engasjerte seg i motstanden der.

JTJ, som besto av flere grupper, hadde røtter i den islamistiske motstanden mot Sovjetunionens okkupasjon av Afghanistan, fra 1979. Denne ble, som en del av en verdensomspennende hellig krig (jihad), videreført i Irak etter den USA-ledede invasjonen der i 2003. Zarqawi dro til irakisk Kurdistan for å delta i motstanden mot okkupasjonen av Irak, og samtidig slåss for opprettelsen av en islamsk stat der. Før det var grupperingens første aksjoner utført i Jordan. Allerede da var forløperne til IS i stor utstrekning bygd opp med fremmedkrigere – vervede jihadister – fra flere land; mange med erfaring fra Afghanistan. De fleste var arabere, men det ble også rekruttert fra kurdiske områder, blant annet fra Ansar al-Islam, en kurdisk jihadistgruppe. Senere rekrutterte IS en stort antall fremmedkrigere også fra Vesten.

Da JTJ i 2004 formelt sluttet seg til al-Qaida, utpekte nettverkets leder Osama bin Laden Zarqawi til emir – og som leder for terrornettverkets avdeling i Irak. Gruppens navn ble da endret til Qa’idat al-Jihad fi Bilad al-Rafidayn, mest kjent som al-Qaida i Irak (al-Qaeda in Iraq, AQI).

Etter ordre fra al-Qaida sentralt slo AQI og fem andre irakiske sunni-grupper seg i 2006 sammen under en felles ledelse, som Majlis Shura al-Mujahidin (Mujahedin Shura Council, MSC). MSC var mest en overbygning som bidro til at AQI framsto som mer irakisk, og bidro til at den styrket sin posisjon. Deretter ble AQI kjernen i den sammenslutning av sunni-opprørsgrupper som fra 2006 framsto som Den islamske staten i Irak (Islamic State of Iraq, ISI). Gruppens kjerneområde var den irakiske Anbar-provinsen.

Zarqawi ble drept i 2006, og en egypter – Abu Ayyub al-Masri – tok over ledelsen av AQI. Han fikk flere grupperinger til å gå med i AQI, som han så omdannet til ISI – med Abu Omar al-Baghdadi som leder. Hans faktiske eksistens har vært omstridt, men han skal ha blitt drept i 2010, for fra samme år å bli etterfulgt av Abu Bakr al-Baghdadi. Han ble drept i en amerikansk militær aksjon i Syria 26. oktober 2019, og Abdullah Qardash ble ny leder for IS.

I 2013 tok ISI navnet Den islamske stat i Irak og Levanten (Islamic State of Iraq and the Levant,ISIL) for å markere en utvidelse av aktiviteten til å inkludere Syria, og en ambisjon om å gjøre seg gjeldende i hele Levanten. I 2014 erklærte gruppen det nye kalifatet opprettet, innenfor en ny statsdannelse: Den islamske stat (Islamic State, IS).

Framveksten til al-Qaida og IS har derfor mye til felles. Mens røttene til al-Qaida gjerne søkes i kampen mot den sovjetiske okkupasjonen av Afghanistan, finnes mye av bakgrunnen for framveksten av ISIL/IS i den amerikanske okkupasjonen av Irak under den tredje Golfkrigen – og dermed også i den globale krigen mot terror som USAs president George W. Bush erklærte høsten 2001. Denne var først rettet mot al-Qaida og Taliban i Afghanistan, for deretter å bli utvidet til Irak. Framveksten av IS må derfor også ses som en reaksjon mot Vestens politiske ambisjoner, så vel som imperialistiske historie i Midtøsten.

Mens ISIS/ISIL i utgangspunktet inngikk i nettverket al-Qaida, endret dette seg under krigen i Syria 2014. Der kom det til en splittelse, mest på grunn av ulike strategier, så vel som forskjellig syn på ISILs praksis knyttet blant annet til drap på andre muslimer.

Samtidig som al-Qaida og IS har mye av det samme utgangspunktet, politisk, religiøst og strategisk, er det også store forskjeller. Én er at IS, i motsetning til al-Qaida, bygde opp en mer tradisjonell militær styrke og tok kontroll over landområder gjennom større militære operasjoner, og ikke har avgrenset seg til bruk av terroraksjoner. En annen er at IS har gått lenger enn al-Qaida i å bruke vold, også mot andre muslimer og overfor sivile, inklusive seksualisert vold mot kvinner og barn. Enda mer vesentlig er skrittet IS tok i retning av å etablere en stat, og å opprette et kalifat. Derved har IS også framstått som en annen type militær motstander, som både har utfordret eksisterende stater i regionen gjennom militær framrykking, og samtidig har truet Vesten med terrorangrep.

Etter å ha inngått i al-Qaida, brøt nettverkets leder Ayman al-Zawahiri med ISIL/IS i 2014, og erklærte gruppen krig. Mot slutten av 2015 ble det meldt om at de to grupperingene ville koordinere sine virksomheter etter at den flernasjonale militære intervensjonen særlig i Syria var trappet opp.

ISIL utnyttet i 2012 mulighetene den syriske krigen ga til å etablere seg i Syria. Landet ble gradvis fragmentert, og en rekke militsgrupper vokste fram, også flere jihadistgrupper. ISIL samarbeidet fra 2012 særlig med Jabhat al-Nusra (JAN); tilsluttet al-Qaida. Samarbeidet endte i april 2013, da JAN nektet å underlegge seg ISILs kommando. Senere støtte de to gruppene sammen militært. ISIL/IS kjempet også mot andre deler av den syriske opposisjonen. Al-Qaidas ledelse brøt i februar 2014 forbindelsene med ISIL på grunn av teologisk og politisk uenighet. Blant annet ble ISILs metoder av al-Qaida ansett for å være for voldelige.

IS fortsatte i 2014–2015 å befeste sin militære stilling i Syria, med en form for hovedstad i byen Raqqa. Gruppen tok kontroll særlig over områder øst i Syria, mot grensen til Irak. Dette medførte at store deler av den syrisk-irakiske grensen kom under IS-kontroll. Mindre deler av den syrisk-tyrkiske grensen var kontrollert av IS; denne ble i tiltagende grad kontrollert av kurdisk milits. De hardeste kampene i Syria sto i en grenseby mot Tyrkia; Kobane (Ayn al-Arab) tidlig i 2015. Etter å ha blitt inntatt av IS ble den gjenerobret av kurdiske styrker, støttet av flybombing særlig fra USA. I 2015 tok IS også kontroll over den historiske byen Palmyra, hvor gruppen ødela romerske ruiner. I 2016 ble IS drevet ut av Palmyra, for deretter å ta den tilbake for en tid. Syriske styrker innledet våren 2017 en kampanje for å frigjøre Raqqa, som så ble frigjort i oktober samme år.

I 2016–2017 ble IS presset på defensiven i Syria, og området under gruppens kontroll ble redusert. Russlands deltakelse i krigen i Syria bidro til å styrke de syriske regjeringsstyrkene og svekke IS. Den militære kampanjen, Operation Inherent Resolve (OIR), som Russland ikke gikk inn i, bidro også til å svekke IS. USAs militærhjelp, med våpen og luftstøtte, til kurdisk milits, People's Protection Units (YPG) og Syrian Democratic Forces (SDF) bidro også. De kurdiske gruppene vokste fram som betydningsfulle motstander av IS i Syria. I oktober–desember 2017 ble IS i praksis militært slått både i Irak og Syria, selv om mindre grupper krigere holdt ut i isolerte områder, i grensetraktene. Den siste byen IS holdt i Syria, Baghouz, ble inntatt av SDF-styrker 23. mars 2019.

ISIL inntok i 2014 store deler av Nord-Irak, etter en offensiv iverksatt fra sine baseområder i Syria. Først ble deler av Anbar-provinsen i vest, med Fallujah og Ramadi, inntatt. Derfra gikk gruppen i juni 2014 til en offensiv østover, hvor Iraks nest største by, Mosul, ble inntatt 10. juni. Deretter overtok gruppen kontrollen over blant annet Baiji og Tikrit, før framrykkingen fortsatte mot Kurdistan.

Særlig innmarsjen i Mosul ble en vekker for omverdenen. Den viste gruppens militære effektivitet, og hvor ineffektive – og uvillige – de irakiske regjeringsstyrkene var. Den fremste motstanden mot IS på bakken har vært ført av kurdisk gerilja, Peshmerga. Den militære framgangen har også sammenheng med at IS/ISIL har støtte fra sunni-grupperinger og enkeltpersoner som motsatte seg det sjia-dominerte styret til Iraks daværende statsminister Nouri al-Maliki. Dette bidro til at regjeringsstyrkenes motstand var begrenset.

Fra august–september 2014 førte militære motangrep særlig fra USA, og deretter flere land, samt kurdiske styrker, til at IS ble drevet tilbake fra enkelte byer gruppen hadde inntatt, så vel som den strategisk viktige demningen ved Mosuldammen. I november 2015 frigjorde kurdiske styrker byen Sinjar i en symbolsk viktig seier. Deretter, i desember, tok irakiske styrker tilbake byen Ramadi, etter først å ha gjenerobret Tikrit.

IS tapte allerede i 2015 kontroll over betydelige områder i Irak, og kom på defensiven. Like fullt hadde IS kontroll over store deler av Nord-Irak, og dette, sammen med støtten fra sunnigrupper, opprettholdt frykten for IS-angrep også i hovedstaden Bagdad. Angrepene mot IS, både fra irakiske regjeringsstyrker og den flernasjonale koalisjonen bak OIR bidro i 2016–2017 til å drive IS enda mer på offensiven i Irak. Til dette hørte en lenge planlagt offensiv for å frigjøre Mosul; gjennomført vinteren og våren 2017. Irakiske myndigheter erklærte Mosul for frigjort i juni 2017, men kamper fortsatte til oktober, da IS var nedkjempet.

IS styrket fra 2014–2015 sin tilstedeværelse i Libya, samtidig som motstanden mot gruppen økte i Syria og Irak. IS utnyttet det maktvakuum som oppsto etter borgerkrigen i Libya i 2011. Libya er ikke i kjerneområdet for IS, men viktig for rekruttering av soldater og som base for operasjoner – både mot Europa og nabolandene Algerie, Egypt og Tunisia. Det er i Europa frykt for at opptrapping av konflikten i Libya vil føre til økt migrasjon fra Nord-Afrika til Europa, med økt risiko for at jihadister kan infiltrere under dekke av å være flyktninger. Libya har også mulig økonomisk verdi for IS, som har mistet kontroll over – og inntekter fra – illegal oljeutvinning i Syria.

Oppbyggingen av tilstedeværelse i Libya førte til at det tidlig i 2016 ble antatt at IS hadde 5000–6000 soldater i landet. Frykten for at IS skulle gjør Libya til et nytt operasjonsområde førte ved årsskiftet 2015/2016 til at det ble spekulert i en ny internasjonal, militær intervensjon i landet, i likhet med den som førte til regimeskiftet i 2012 ( Operation Unified Protector , OUP). Fra 2015 er det utført flyangrep mot IS-mål i Libya, og Frankrike, Storbritannia og USA skal ha hatt spesialsoldater i landet. De skal ha drevet trening av libyske styrker, og vært engasjert i kamp mot islamister knyttet til IS.

Også i Libya er IS drevet ut av områder gruppen først kontrollerte. IS anses som en trussel også i Egypt, og både i 2016 og 2017 gjennomførte Egypt flybombing av IS-mål i Libya.

IS ble kjent for til dels ekstrem voldsbruk rettet mot militære motstandere og sivile – både enkeltpersoner og grupper, inklusive hele folkegrupper. Gruppen bidro selv til å gjøre voldsbruken kjent gjennom sin utstrakte, flerspråklige propaganda. Volden ble i utstrakt grad rettet mot kvinner og barn.

IS brukte vold for å skape underkastelse og frykt. Gruppen søkte å forsvare sin voldspraksis ved å vise til Koranen, noe som ble teologisk og politisk avvist av andre muslimer. Voldsutøvelsen skjedde både gjennom militær kamp og under terroraksjoner, og i undertrykking av sivilbefolkningen i kontrollerte områder.

Med grunnlag i en fortolkning av islam beslektet kjent som salafisme, regner IS andre – både de som tilhører andre religioner enn islam og annerledes tenkende muslimer – som vantro. Disse anses derfor som legitime mål for angrep og undertrykking. Til disse hører alawitter, sjiaer, jesidier, jøder og kristne, som derfor ble utsatt for overgrep. Særlig jesidiene i Nord-Irak ble angrepet i et omfang som antok karakter av folkemord.

Amnesty International har karakterisert gruppens etniske rensing som å være av historiske proporsjoner. Mest kjent er overgrepene i Irak. Disse omfatter henrettelser, enten ved skyting eller halshogging, av både tilfangetatte soldater og sivile, herunder jesidiene. Overgrep mot kvinner, inklusive mindreårige jenter, var omfattende. Et særlig tilfelle er bortføring av kvinner og barn fra jesidi-minoriteten i Irak. Jenter og kvinner herfra er holdt som sexslaver, og dels solgt, dels gitt til IS-soldater.

ISIL/IS konsentrerte sin militære innsats om Levanten, først og fremst Irak og Syria. Samtidig gjorde gruppen det klart at den vil rette terrorangrep også mot vestlige mål – i Midtøsten eller i Vesten. Dette kom tidlig til syne ved henrettelsen av den amerikanske journalisten James Foley i august 2014. Terrorangrep mot vestlige mål er antatt å skulle virke vel så mye en advarsel mot å blande seg inn, og å skape frykt for ytterligere represalier, som et forsøk på å ramme Vesten direkte – slik al-Qaida hadde som strategi. Senere ble andre vestlige gisler fra flere land henrettet. Kidnappinger er gjennomført også som kriminelle handlinger for å få løsepenger.

IS-terroren rammet først og fremst personer og samfunn i Irak og Syria, men også Nord-Afrika. Særlig i Tunisia og Egypt (Sinai) har grupper tilknyttet IS utørt flere terroraksjoner.

IS og dens forløpere er også knyttet til flere tidligere – planlagte eller iverksatte – terroraksjoner. Her inngår selvmordsangrepet i Stockholm i 2010 og angrepet på det jødiske museet i Brussel i 2014. Terroralarmen i Norge i juli 2014 er også tilskrevet en planlagt operasjon fra IS/ISIL mot ukjente norske mål.

Særlig i 2015 trappet IS opp sine terroraksjoner mot vestlige mål. Den påtok seg ansvaret for en selvmordsaksjon som krevde over 100 liv i Ankara oktober 2015; deretter for et angrep med 44 drepte i Beirut i november – før angrepene i Paris to dager etter, med 130 drepte. Både i 2016 og 2017 ble IS knyttet til terroraksjoner i Europa, inklusive i Nice, Brussel, Paris og Berlin i 2016, og i Manchester og London i 2017. Også gjerningsmannen bak en terroraksjon i Stockholm i 2017 er knyttet til gruppen. IS har gjennomført flere aksjoner i Nord-Afrika og Midtøsten, blant annet i Libya og Tunisia, samt i Jemen og Saudi-Arabia. IS er også antatt å stå bak eksplosjonen som førte til at et russisk passasjerfly styrtet over Sinai, Egypt i oktober 2015.

I likhet med al-Qaida har IS utgjort et internasjonalt terrornettverk. Forskjellen er at IS opprettet en sterk sentral styringsstruktur, og tok kontroll over større landområder. Likheten består blant annet i at også IS består av celler direkte underlagt den sentrale organisasjonen, samtidig som terrorgrupper fra flere land har sluttet seg til ved å sverge lojalitet til kalifatet og Baghdadi. Det er kjent at disse er blitt instruert til å følge sentrale retningslinjer på en rekke områder, både religiøse og sekulære. IS har også, i likhet med al-Qaida, tiltrukket seg frivillige soldater, jihadister, fra en rekke land. Disse fremmedkrigerne sverger også troskap til organisasjonen.

I 2015 hadde jihadistgrupper i minst 13 land sluttet seg til IS, inklusive i Algerie, Libya og Tunisia i Nord-Afrika, så vel som i Sahel, blant annet gjennom Boko Haram; videre i Jemen og Saudi-Arabia på Den arabiske halvøy. Islamistgruppen Ansar Bayt al-Maqdis i Egypt, som har stått for flere terrorhandlinger i Sinai, sluttet seg til IS i 2014. IS vant også tilslutning i Sentral-Asia og Sør-Asia, spesielt i India og Pakistan, samt i Afghanistan. I Afghanistan kom det i 2015–2016 til rivalisering mellom IS og Taliban.

I det østlige Libya tok en IS-tilsluttet milits kontroll over flere områder. Høsten 2014 sluttet gruppen Islamic Youth Shura Council (IYSC) seg til IS, hvorpå Kyrenaika, Tripolitania og Fezzan ble erklært å tilhøre kalifatet. IS-grupper i Libya har tatt kontroll over Sirte, hjembyen til den tidligere statssjefen Muammar al-Gaddafi.

IS etablerte en sentralisert ledelse rundt gruppens øverste leder, Abu Bakr al-Baghdadi. I den øverste ledelse inngikk en nestleder hver for Irak og Syria.

IS-ledelsen hadde både militære og sivile funksjoner. IS organiserte seg med sentrale råd og departementer, samt en regional styringsstruktur. Toppledelsen støttet seg på et øverste råd, et kabinett, og et eget shuraråd med ansvar for religiøse spørsmål. I både Irak og Syria ble det utpekt tolv guvernører.

I toppledelsen inngikk flere medlemmer som tilhørte maktstrukturen i Irak under Baath-regimet til Saddam Hussein. Den nye IS-lederen fra 2019, Abdullah Qardah, har tjenestegjort i den irakiske hæren under Saddams styre.

ISIL/IS bedrev en aktiv rekruttering for å tiltrekke seg jihadister fra flere deler av verden. Gruppens leder, Baghdadi, oppfordret alle muslimer til å utføre hijrah – utvandring – til den islamske staten, som religiøs plikt. Ved siden av å rekruttere soldater søkte IS etter kvinner som kunne være ledsagere for krigerne.

Frivillige fra mange land sluttet seg til IS. På det meste, ved årsskiftet 2015–2016, ble anslått at mer enn 30 000 utenlandske statsborgere, fra over 80 land, hadde vervet seg til tjeneste. De fleste kom fra arabiske land i Nord-Afrika og Midtøsten. Store kontingenter skal ha kommet særlig fra Tunisia, Libya og Saudi-Arabia, men også fra Jordan. En annen tallrik gruppe kom fra Tsjetsjenia. Rekrutter ble trent i IS-kontrollerte områder i Irak og Syria, så vel som i Libya.

Fremmedkrigere vervet seg også ra Norge. Norsk etterretning opplyste i august 2014 at om lag 50–60 norske statsborgere til da hadde sluttet seg til bevegelsen. Tallet er senere oppjustert til over hundre. Minst et titall av disse skal ha blitt drept i kamp, både i Irak og Syria. Det er også meldt om norske statsborgere som har vervet seg til kamp mot IS i kurdiske styrker – Peshmerga.

IS ble regnet som den terroristorganisasjon med størst inntekter og flest ressurser, inklusive erobring av militært materiell fra motstanderne. Dette inkluderte amerikansk materiell tiltenkt den syriske opposisjonen. Gruppens finansielle fundament var inntekter fra illegalt salg av olje, men inntektene kom fra en rekke kilder.

Erobring av oljefelt i Syria, og deretter i Irak, la mye av grunnlaget for ekspansjonen, og ble hovedmål i den militære kampanjen mot IS. Mye av inntektene kom fra kriminell aktivitet, inklusive illegalt salg av antikviteter, og skatter pålagt lokalbefolkningen, så vel som utpressing. Gruppen ble også kjent for å være drevet som et forretningsimperium. Det ble etablert systemer for avlønning og belønning av soldatene. Organisasjonen skal ha mottatt økonomiske midler særlig fra privatpersoner i Golfstatene.

Militære styrker fra en rekke land, ledet an av USA, har fra august 2014 angrepet IS, først i Irak, så i Syria. Under NATOs toppmøte i Wales i september 2014 oppfordret president Barack Obama ni land til å stille styrkebidrag – gjennom en koalisjon av villige. Obama godkjente etter NATO-møtet amerikanske angrep mot IS også på syrisk territorium, og sa at USA i prinsippet ville bekjempe gruppen alle steder der den befant seg.

Etter at USA innledet luftkampen mot IS i Irak sluttet flere land seg til. Særlig Frankrike og Storbritannia stilte tidlig med større bidrag til det som ble kjent som Operation Inherent Resolve (OIR); først for innsats i Irak, senere også i Syria. Koalisjonen talte mot slutten av 2015 vel 60 land. Ikke alle har bidratt militært; noen bare politisk, økonomisk eller humanitært. President Obama fastslo at USA ikke ville engasjere seg i en ny bakkekrig i Irak, men både USA og andre land sendte militære rådgivere og instruktører til Irak, blant dem Norge. USA bidro senere med bakkestyrker også i Syria. Høsten 2019 startet president Donald Trump en uttrekking av de amerikanske soldatene fra Syria.

Frankrike sluttet seg til luftkampen mot IS i september 2014, og trappet opp innsatsen etter terrorangrepene i Paris november 2015. Frankrike tok til orde for en opptrapping allerede etter angrepet på magasinet Charlie Hebdo i januar 2015. Storbritannia sluttet seg til flybombingen av Syria i desember 2015. Samtidig besluttet Tyskland å bidra militært med én fregatt og flere fly, men ikke bombing.

En rekke land i regionen deltar i kampen mot IS. Særlig etter at USA, 22. september 2014, startet bombing av IS-mål også i Syria, sluttet flere arabiske stater seg til angrepene: Bahrain, De forente arabiske emirater, Jordan og Saudi-Arabia, med støtte fra Qatar. Disse var ikke først rettet mot IS, men dette endret seg høsten 2015.

I desember 2015 lanserte Saudi-Arabia en militær allianse rettet mot IS, med 34 muslimske land. Blant disse var stormakter som Egypt, Pakistan og Syria, mens Irak og Iran ikke inngikk.

Fra oktober 2015 ble den flernasjonale militære kampen mot IS styrket ved at Russland engasjerte seg i krigen i Syria, rettet delvis mot IS, men også mot andre motstandere av regimet.

Tyrkia var lenge nølende til å delta direkte i kampen mot IS, men sluttet seg til koalisjonen – og åpnet for å delta med bakkestyrker, etter at IS tidlig i oktober 2014 beleiret grensebyen Kobane. Tyrkia er beskyldt for å bidra til styrkingen av IS ved å holde deler av grensen mellom Tyrkia og Syria åpen. Syriske motstandsgrupper har mottatt våpen gjennom Tyrkia; våpen som dels havnet hos IS. Dette var også den vanligste veien for jihadister å ta seg inn i Syria for å slutte seg til IS. Tyrkia er beskyldt for å støtte IS også ved å trene soldater og yte medisinsk bistand til sårede krigere, dertil indirekte ved å kjøpe olje fra gruppen.

Tyrkiske fly deltok for første gang i bombing av IS-mål i Syria juli 2015. Da NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg besøkte Tyrkia i oktober 2014 ble tanken om en sikkerhetssone i Syria, ved Tyrkias grense, drøftet – inklusive opprettelse av en flyforbudssone. Dette ble ikke realisert, og er i ettertid framholdt som en av feilene i kampen mot IS.

Det er kjent at Iran bombet IS-mål i Irak, uten å være del av koalisjonen. Irak gjennomførte sine første luftangrep mot IS – i Irak – i september 2015. Libanon har deltatt indirekte i krigen i Syria, og i kampen mot IS, ved at militsgruppen Hizbollah har sendt soldater til støtte for regimet til Bashar al-Assad. Hizbollah har også sendt soldater for å støtte den kurdiske militsen i Irak.

Etter at IS henrettet en jordansk pilot i februar 2015, satte Jordan i gang en omfattende bombing av gruppen. Etter at IS henrettet egyptiske statsborgere i Libya samme måned, iverksatte Egypt flybombing av IS-mål i landet.

Norge deltar fra mai 2015 med militære bidrag i kampen mot IS i Irak, innenfor rammen av den USA-ledede koalisjonen som står bak den flernasjonale Operation Inherent Resolve (OIR). I desember samme år mottok Norge en forespørsel fra USA om å delta også militært til innsatsen mot terroristgruppen i Syria. Norge deltok før dette i observatørkorpset United Nations Supervision Mission in Syria (UNSMIS).

Norge, sammen med Danmark, vedtok i august 2014 å stille militær transportkapasitet til disposisjon for operasjonen i Irak. Den norske regjering besluttet 15. august å tilby et Hercules transportfly for frakt av humanitær hjelp, men å avstå fra direkte militær bistand. Et C130J Hercules fra Luftforsvaret ble 1. september klargjort for å bidra til en luftbro i regi av FN, for å frakte nødhjelp til Nord-Irak. Dette gjennomførte én flyvning og ble deretter trukket ut da sivile fly ble foretrukket.

Regjeringen kunngjorde 18. september 2014 å bidra også militært. I første omgang stilte Norge med fem stabsoffiserer til koalisjonen. Deretter, 30. oktober 2014, besluttet regjeringen å tilby koalisjonen inntil 120 soldater for kapasitetsbygging – for å trene irakiske og kurdiske styrker i kampen mot IS i Irak. Disse ble satt inn medio 2015. Regjeringen understreket at en anmodning om assistanse fra Iraks regjering ga deltakelsen i kampen mot IS i Irak et folkerettslig grunnlag, men at et slikt ikke fantes for inngripen i Syria. Den norske innsatsen skulle derfor avgrenses til Irak.

Rundt 100 norske soldater, blant annet fra Telemark bataljon (TMBN), ble våren 2015 sendt til Irak for å bistå i opplæring av lokale styrker som bekjemper IS. Høsten 2015 ble Norge anmodet av USA om å forsterke deltakelsen i den militære kampen mot IS. I 2016 sendte Norge spesialsoldater til Jordan for å bidra til trening av syriske opprørsgrupper som kjemper mot IS. De norske soldatene ble da gitt anledning til å følge de syriske gruppene inn i Syria. Media meldte våren 2017 at norske soldater hadde gått inn i Syria fra Irak. Norge har bidratt med militær støtte til irakiske styrker, et bidrag som i 2019 ble besluttet videreført ut 2020.

FNs sikkerhetsråd vedtok 15. august 2014 sanksjoner mot enkelte IS-ledere og mot organisasjoner som støtter gruppen, inklusive en våpenembargo. I november 2015, etter terrorangrepene i Paris, vedtok Sikkerhetsrådet sin resolusjon nr. 2249. Denne oppfordrer landene som deltar i kampen mot IS, ved bruk alle nødvendige midler, til å koordinere sin innsats for å forhindre nye terroraksjoner, samt å frata IS kontroll over landområder i Syria og Irak.