Moralsk sentimentalisme, posisjon i metaetikk og moralfilosofi som betoner følelsenes rolle i forståelsen av etikk og moralens grunnlag på bekostning av fornuft og rasjonalitet.

Den blir også ofte pekt på som inspirasjon og foregangsmodell for fremveksten av det vi i dag kjenner som omsorgsetikk.

Historisk er sentimentalisme forbundet med to skotske filosofer, Francis Hutcheson og David Hume.

For Hutcheson er det slik at vi alle har en moralsk sans som akkurat som synet gir oss muligheten til å oppleve verden som moralsk.

Hume finner ikke noe grunnlag for å påstå at det finnes en slik sans hos oss, men han er enig med Hutcheson at moralen handler om å oppleve verden på en spesiell måte.

For Hume bunner derimot moralen i det han kaller naturlig "sympati" og som han beskriver som "en varm følelse for menneskehetens lykke og uvilje mot dens ulykke".

Ifølge Hume er det slik at vi dømmer om handlinger eller karaktertrekk er moralsk gode eller ikke på grunnlag av hvorvidt de fremkaller eller vekker moralsk behag og lyst hos oss snarere enn ubehag.

Denne evnen har de fleste av oss som resultat av tillæring, oppvekst og vaner. I dag vil det nok være mest presist å beskrive dette som medfølelse eller empati.

Hutcheson tenkte seg at den moralske sansen faktisk registrerte ulike moralske egenskaper som genuint var tilstede i de objektene man sanset.

Med sin teori om moralske følelser gikk Hume mer radikalt til verks og hevdet at selv om det er en bestem type karaktertrekk og handlinger som vekker slike gode følelser hos oss og disse faktisk utgjør det gode og samfunnsnyttige, så er ikke det moralske en egenskap ved disse tingene.

Det Hume var klar over er at moralske opplevelser, akkurat som opplevelser farger, såsom gul og grønn, ikke nødvendigvis reflekterer genuine egenskaper ved de tingene vi ser som gule og grønne.

På samme måte reflekterer ikke en opplevelse av moralsk godt eller galt genuine egenskaper ved de handlinger eller karaktertrekk som vi ser på som gode eller gale.

Alt slike moralske bedømmelser gir uttrykk for, ifølge Hume, er altså en "følelse i brystet" til personen som gjør bedømmelsen.

Sentimentalisme har gitt opphav til en egen teori om moralsk innsikt eller kunnskap.

For å reagere på rett måte og få innsyn i hva som er rett og galt må aktøren besitte en evne til empati og medfølelse. Vår tilgang til moralske sannheter er derfor bestemt av vår evne til innlevelse og empati.

Fornuften kan hjelpe oss med å rede ut konsekvenser og se ulike sammenhenger, men til syvende og sist trenger vi empati for å vite hva som er rett og galt.

En person som fullstendig mangler disse vil heller ikke kunne se noe som rett eller galt selv om han eller hun kan registrere at det er andre som ser ulike handlinger som rette eller gale.

Vår tilgang til de moralske fenomenene er med andre ord ikke rene fakta som vi kan observere eller tenke oss frem til med vår fornuft og vårt sanseapparat uavhengig av disse følelsene.

Nei, vi trenger å besitte et relevant følelsesrepertoir og ha evne til å aktivisere de rette følelsene i de rette omgivelser for å få innsikt i eller følelse for hva det moralske er. Uten disse følelsene vil vi aldri kunne besitte moralsk innsikt.

På den annen side vil sentimentalisme kunne gi en teori om våre moralske dommer.

Når vi sier at å torturere uskyldige er galt eller vi reagerer på noen som torturerer uskyldige vil det ifølge sentimentalisten være våre moralske følelser vi gir uttrykk for.

Vi forteller andre om våre følelsemessige reaksjoner når vi formidler våre moralske dommer. Ifølge sentimentalister kan vi derfor forstå våre moralske påstander som uttrykk for våre følelser snarere enn som påstander som må være objektivt sanne eller falske.

I våre dager er denne tankegangen ført videre med såkalte ekspresjonisitiske teorier om mening for moralske påstander.

Siden følelser er det som gir oss tilgang på det moralske og siden disse følelsene ikke er noe vi får som følge av rasjonelle slutninger eller fornuften, så mener sentimentalisten at moralen ikke kan gis noe rasjonelt grunnlag.

Det gis derfor ikke noen grunn til at det å torturere uskyldige er moralsk som man kan gripe uavhengig av de moralske følelsene som tilsier at å gjøre slik er moralsk avskyelig.

En amoralist som ikke føler den samme avsky som oss kan derfor klandres for å være umoralsk og avskyelig men ikke for å være irrasjonell og ufornuftig.

Å se dette som umoralsk krever jo en følelse og den følelsen er ikke rasjonelt begrunnet. Moralsk sentimentalisme er derfor et metaetisk alternativ til det vi kjenner som etisk rasjonalisme om moralens grunnlag.

Et grunnleggende problem ved all sentimentalisme er at posisjonen ser ut til å gi opp ideen om moralsk objektivitet ved at den gjør riktigheten av moralske utsagn til et spørsmål om subjektive følelser eller sanseopplevelser.

Som en samtidig kritiker av Hume og Hutcheson, John Balguy, poengterte så kan ikke denne posisjonen gjøre rede for at Gud hadde en grunn til å skape oss slik at vi fant ubehag i det som er moralsk avskyelig - så som å torturere uskyldige - og behag i det som er moralsk godt snarere enn omvendt.

Med andre ord tenker Balguy at det er helt urimelig at det som er moralsk godt eller galt gjerne kunne vært helt annerledes om bare våre følelser, disposisjoner eller sanseapparat hadde reagert annerledes på verden.

Videre er det av mange filosofer regnet som et alvorlig problem at man her river vekk ethvert grunnlag for moralens rasjonelle autoritet.

Hvilket grunnlag har man så til å overbevise andre - som ikke deler våre moralske disposisjoner og følelser - om at moralen har krav også på deres etterfølgelse? Det gis ingen, vil sentimentalisten hevde. Spørsmålet er rett og slett forvirret.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.