Økonomi og næringsliv i Tanzania

Tanzania er et av verdens fattigste og bistandsavhengige land, med begrensede naturressurser. Etter selvstendigheten forsøkte landet å finne sin egen utviklingsmodell, blant annet basert på utbygging av offentlige tjenester for å fremme sosial utvikling ved å bygge ut offentlige tjenester som helse og utdanning. Dette ble knyttet til den såkalte ujamaa-politikken, som blant annet innebar at landsbybefolkningen ble flyttet sammen til landsbyer. Den afrikanske sosialisme som Tanzania søkte å utvikle, innebar videre en utjevningspolitikk der staten ble tillagt en sentral rolle i den økonomiske utviklingen.

Tanzania var i 1960- og 70-årene blant de land i sør som kunne vise til størst fremskritt på det sosiale området, mens de uteble innen økonomien. Etter en beskjeden økonomiske vekst i 1970-årene, ble det tilbakeslag i 1980-årene, da ujamaa-politikken ble oppgitt, og den sosialdemokratiske omfordelingspolitikken langt på vei ble oppgitt til fordel for en markesliberalisert økonomi. Dette skjedde, blant annet etter krav fra de internasjonale kredittinstitusjoner og sentrale bistandsytere, inklusiv Norge. Reformene medførte bl.a. privatisering av næringsforetak og mindre offentlige tilskudd til sosiale tjenester. I 1990-årene var Tanzania et av de land i Afrika som best lyktes i sin økonomiske restrukturering, om enn med tilbakeslag innen de sosiale sektorene som følge. Veksten fra 1990-årene fortsatte på 2000-tallet, men i noe lavere omfang enn nødvendig for å nå økonomiske mål og sikre jobber til et raskt økende antall arbeidssøkere.

Tanzania har et bredt sammensatt ressursgrunnlag. Landet besitter forekomster av en rekke mineraler, uten spesielt store reserver annet enn av smykkestener. Tanzania er fremfor alt et jordbruksland, og økonomien er forblitt svært avhengig av landbruket. Det meste av jordbruket foregår på selvforsyningsnivå, men landet produserer flere jordbruksvarer for eksport, tradisjonelt særlig kaffe, i senere år også cashewnøtter.

Tanzania har en rekke naturskjønne områder og viltreservater som danner grunnlag for økt turisme; en sektor som har hatt betydelig vekst siden 1980-årene. Særlig satses det på områdene Serengeti, Ngorongoro og Kilimanjaro i nord, samt Zanzibar. Omtrent 1/3 av landets areal er nasjonalparker, reservater eller vernet på annen måte.

Tanzania er helt fra 1966 ett av de prioriterte samarbeidsland for norsk bistand, og er det land Norge har hatt det lengste, kontinuerlige utviklingssamarbeid med på bilateralt, statlig nivå. Fra slutten av 1990-årene er bistanden ikke minst konsentrert om å styrke den politiske og økonomiske utviklingen i landet ved hjelp av reformer og mobilisering av egne ressurser, blant annet for å redusere den sterke avhengighet av utenlandsk bistand. Tanzania er medlem av de regionale økonomiske samarbeidsorganisasjonene COMESA og SADC, samt fra 2000 den revitaliserte East African Community (EAC). Inntil dets sammenbrudd 1977 var EAC en viktig økonomisk faktor i regionen, hvor blant annet viktig infrastruktur ble samordnet. Det nye EAC utvider samarbeidet til tollunion og fellesmarked.

Tanzanias økonomi avhenger fortsatt i stor grad av landbruket, som 2002 stod for ca. 45 % av BNI og sysselsatte ca. 80 % av yrkesbefolkningen. Topografien og de klimatiske forhold begrenser mulighetene for jordbruk, og bare ca. 8 % av landets areal er dyrket, av dette blir bare rundt 3 % kunstig vannet. Tanzania har uregelmessig nedbør, og hjemsøkes ofte av tørkeperioder. Det meste av jordbruket foregår på selvforsyningsnivå, og viktigste matvarer som dyrkes er mais, ris, hirse, sorghum, kassava, kokebananer, poteter og bønner. Viktigste salgsprodukt fra jordbruket er kaffe og cashewnøtter, dernest kryddernellik, tobakk, te, bomull, sisal, pyrethrum, kokosnøtter, sukker og kardemomme. Andre salgsvarer inkluderer sukkerrør, kopra, jordnøtter, palmeolje, kakao, sesamfrø, solsikkefrø og søyabønner. Kaffe var tradisjonelt viktigste eksportprodukt fra jordbruket, men ble i 1990-årene forbigått av cashewnøtter. Rehabilitering av plantasjer har ført til økt teproduksjon, men inntektene fra alle disse varene svinger sterkt, i takt med prisene på de internasjonale markedene. Tanzania var tidligere en av verdens største produsenter av sisal, men etterspørselen har sunket etter hvert som kunstige materialer har tatt over. Kryddernellik er viktigste eksportartikkel fra Zanzibar; produksjonen skjer vesentlig på Pemba.

Husdyrhold er også viktig, særlig av storfe, men også av geit og sau. Tanzania er en av de største storfeprodusenter i Afrika.

Tanzania har en del skogsområder som utnyttes kommersielt, både med edeltre og plantede arter for cellulose og brensel.

Det drives en del fiske, hovedsakelig i innlandet, men også i Det indiske hav. Det eksporteres noe skalldyr. Næringen stod 2000 for 8 % av BNI.

Tanzania har forekomster av en rekke mineraler, men få av vesentlig økonomisk verdi. Økt produksjon av gull og smykkestener førte til sterkt vekst i sektoren fra slutten av 1990-årene. Mens gullproduksjonen på det nærmeste opphørte i 1970-årene, ble den revitalisert, med nye funn og investeringer, blant annet ved Geita, i 1990-årene. Omkring år 2000 ble gull landets viktigste eksportartikkel. I 1960- og 1970-årene bestod mye av sektorens verdiskaping av diamantutvinning, vesentlig nord ved Shinyanga sør for Victoriasjøen, men denne falt sterkt i 1980-årene, også på grunn av illegal utvinning og smugling, for å øke igjen utover i 1990-årene.

Tanzania har store forekomster av smykkestener, og Longino-rubingruven er verdens største. Safir er en annen verdifull stein det er store reserver av, og Tanzania er den eneste produsent av edelstenen tanzanitt. Det utvinnes videre fosfat, kull, jernmalm, gips, grafitt, kalkstein, kaolin, tinn og salt. Videre er det påvist forekomster av blant annet bly, sølv, tungsten, magnesitt, nikkel, kobber, kobolt, uran, titan og vanadium. Det finnes store forekomster av kull og tinn, men utvinningen foregår kun i mindre målestokk.

Mangelfull elektrisitetsforsyning er et vesentlig hinder for økonomisk utvikling i Tanzania, som ikke produserer nok kraft til å dekke landets behov. Produksjonen skjer ved vesentlig fra vannkraft, dernest fra varmekraftverk og generatorer. Høye oljepriser har medført store ekstrakostnader, og til at kraftproduksjonen holdes nede. Ved Songo Songo og Mnazi Bay, utenfor Dar es Salaam, er det funnet naturgass. Gass fra Songo Songo føres siden 2004 i land for produksjon av elektrisk kraft. Leting etter olje har ikke påvist drivverdige forekomster.

Tanzania er relativt lite industrialisert, og sektoren er vesentlig basert på foredling av lokale råvarer for lokalt forbruk, med en målsetting om produksjon for eksport. Etter satsing på industrireising i årene etter selvstendigheten, ble en rekke produksjonsanlegg stengt i 1980-årene på grunn av økte energikostnader og valutamangel for import av maskineri og innsatsvarer. Fra 1990-årene har det igjen vært vekst i næringen, som like fullt ikke svarer for mer enn knapt 5 % av BNI. Viktigste produkter er næringsmidler, tekstiler, papir, sement, petroleumsprodukter, kunstgjødsel og jern. Størstedelen av industrien er lokalisert til området rundt Dar es Salaam.

Tanzania eksporterer vesentlig råvarer, fremfor alt gull og smykkestener, cashew-nøtter og kaffe, som alle er utsatt for prissvingninger på de internasjonale markedene. I 1990-årene ble det videre satset på produksjon av ny eksportvarer, særlig grønnsaker, frukt og blomster. Samtidig er landet sterkt avhengig av oljeimport for å dekke deler av sitt energibehov, hvilket har bidratt til underskudd på handelsbalansen og en betydelig utenlandsgjeld. Samtidig er Tanzania gjennom lengre tid et av de land som har vært mest avhengig av utenlands bistand. Norge og andre nordiske land har gjennom flere tiår hørt til landets viktigste samarbeidspartnere. Fra 1990-årene er det regionale samarbeidet med nabolandene Kenya og Uganda, gjennom East Africa Community, gjenopptatt – med etablering av en tollunion og økt intraregional handel som resultat.

Tanzania er et vidstrakt og til dels tynt befolket land, og deler av landet – særlig de sentrale innlandsområder – har dårlige kommunikasjoner. Veinettet på rundt 88 000 km er av relativt dårlig forfatning. Kun en mindre del har fast dekke. Viktigste havnebyer ved Indiske hav er Dar-es-Salaam, Mtwara og Tanga. Det er båtforbindelse til nabolandene på Victoriasjøen,Tanganyika og Malawisjøen. Dar-es-Salaam og Tanga har jernbaner til innlandet og er knyttet til Kenyas jernbanenett. Den tanzanianske jernbanen betjener også flere stater, BurundiRwandaKongo og Uganda, samt Zambia. Med kinesisk hjelp ble det i første halvdel av 1970-årene bygd en 1860 km lang jernbaneforbindelse (Tanzam-banen el. Tazara-linjen) mellom kobberfeltene i Zambia og utskipingshavnen Dar-es-Salaam. Det finnes en rekke flyplasser og landingsstriper. Viktigste internasjonale flyplasser ligger i Dar-es-Salaam og Arusha.

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.