Økonomi og næringsliv i Tanzania

Etter selvstendigheten på begynnelsen av 1960-tallet, utviklet landets første president Julius Nyerere den såkalte ujamaa-politikken der fokuset var på sosial utvikling gjennom utbygging av offentlige tjenester og etablering av jordbrukskooperativer. Politikken innebar også – delvis – nasjonalisering og kollektivisering av privat næringsliv.

Staten fikk en sentral rolle i den økonomiske utviklingen. Til tross for bedrede offentlige velferdsgoder i begynnelsen, uteble de økonomiske fremskrittene. Lave priser på jordbruksvarer førte til sviktene inntekter for jordbrukskooperativene, og etter hvert sviktende produksjon. Slutten av 1970-årene og begynnelsen av 1980-årene var preget av stengte fabrikker, negativ betalingsbalanse og mangel på varer. Høyere oljepriser på verdensmarkedet forverret den økonomiske situasjonen ytterligere.

Etter påtrykk fra internasjonale kredittinstitusjoner og sentrale bistandsytere, deriblant Norge, startet Tanzania i 1985 en prosess for å liberalisere økonomien. Ujamaa-politikken ble oppgitt, og Nyerere trakk seg som president. Hans etterkommer, Ali Hassan Mwinyi, innførte utstrakte strukturelle og økonomiske reformer (strukturtilpasningsprogram) som betingelse for lån fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Reformene førte til privatisering av næringsforetak og kutt i offentlige utgifter. Den «sosialdemokratiske» omfordelingspolitikken ble langt på vei gitt opp til fordel for en mer markedsliberalistisk økonomi.

De økonomiske omstruktureringene førte til ny økonomiske vekst. I 2000 oppnådde Tanzania et brutto nasjonalprodukt (BNP) per innbygger tilsvarende den landet hadde hatt i 1976. Privatiseringen (spesielt innen landbruk og industri) førte til store inntekter for enkelte investorer med tilknytning til regjeringspartiet (Eriksen – 2018). Sosiale sektorer opplevde derimot et tilbakeslag.

I 1999 lanserte regjeringen en ny langtidsplan – «Vision 2025». Staten skulle igjen innta en sentral rolle – nå som tilrettelegger for privat sektor. Igjen ble landbrukssektoren trukket frem som en særlig viktig sektor. Perioden som fulgte var karakterisert av sterke bånd mellom stat og kapital, samt et fokus på å tiltrekke utenlandske investorer til Tanzania. I samme periode så man en rekke avsløringer av store korrupsjonssaker, samt kritikk fra opposisjonen og det sivile samfunn om at avtaler med utenlandske investorer ikke kom vanlige folk til gode.

Tanzania har siden 1960-tallet vært et av de prioriterte samarbeidslandene for norsk bistand, og er det landet Norge har hatt det lengste, kontinuerlige utviklingssamarbeidet med på bilateralt, statlig nivå. Fra slutten av 1990-årene har den norske bistanden i stor grad vært konsentrert om å styrke den politiske og økonomiske utviklingen i landet ved hjelp av reformer og mobilisering av egne ressurser.

Overføring fra internasjonal bistand har gått ned de siste årene. I 2015/2016 var bistandens andel av tanzanianske nasjonalbudsjettet 7 prosent, mot 44 prosent i 2004/2005. For Norges del har den bilaterale bistanden blitt halvert de siste ti årene. Samtidig har man sett et skrifte fra budsjett og sektorprogrammer til mer fokus på støtte til spesifikke programmer og prosjekter, særlig innen helse, utdanning og infrastruktur. Som andre land i regionen tiltrekker Tanzania seg i økende grad investeringer og lån fra land som Kina, Tyrkia og de arabiske gulfstatene.

Tanzania er medlem av de regionale økonomiske samarbeidsorganisasjonene Common Market for Eastern and Southern Africa (COMESA) og Southern Africa Development Community (SADC), samt fra 2000 den revitaliserte East African Community (EAC). Inntil dets sammenbrudd i 1977 var EAC en viktig økonomisk faktor i regionen, hvor blant annet viktig infrastruktur ble samordnet. Det nye EAC utvider samarbeidet til tollunion og fellesmarked. Tanzanias deltagelse i EAC har blitt beskrevet som «tilbakeholden» av forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) Stein Sundstøl Eriksen. Mens de fleste andre medlemslandene de siste årene har inngått samarbeid om visum, infrastruktur og harmonisering av juridiske rammeverk for offentlig-private partnerskap, har Tanzania deltatt i lite av dette.

Tanzanias økonomi avhenger i stor grad av landbruk. Om lag 80 prosent av befolkningen jobber innen sektoren, som i 2016 bidro til 32,4 prosent av landets BNP. Fattigdommen i Tanzania er i stor grad rural, og landbruk er derfor spesielt viktig for de fattigste som i stor grad er avhengige av jordbruk, husdyrhold, skogbruk og fiske. Landbruk gir et stort bidrag til landets valutainntekter, med mer enn én milliarder dollar i eksportinntekter per år. De viktigste produktene for salg er kaffe, bomull, cashewnøtter, tobakk, te og sisal. Landbruk er også svært viktig for matsikkerhet. De viktigste matplantene er mais, ris, hirse, sorghum, hvete, kassava, kokebananer, poteter og bønner.

På 2000-tallet ble Kilimo Kwanza-politikken («landbruk først» på swahili) lansert med blant annet støtte fra Norge. Politikken understreker viktigheten av landbrukssektorens rolle for økonomisk utvikling. Fokuset var økte investeringer i landbruk, industrialisert landbruk og «rehabilitering» av plantasjevirksomhet i tråd med den «grønne revolusjon».

Husdyrhold er viktig – særlig av storfe, men også av geit og sau. Tanzania er en av de største storfeprodusentene i Afrika. Totalt regnes husdyrhold å bidra til 30 prosent av landbruksrelatert BNP i landet.

Skog utgjør hele 55 prosent av det totale landarealet i Tanzania. Skogressurser er spesielt viktig for den rurale befolkningen. Tanzania har en del skogsområder som utnyttes kommersielt, både med edeltre og plantede arter for tømmer, cellulose og brensel. Skogvern står relativt sterkt, og har blant annet fått støtte gjennom det norske klima- og skoginitiativet.

Fiske utgjør 2,6 prosent av BNP i Tanzania. Næringen bidrar til eksportinntekter, og er en sentral kilde til inntekt og ernæring for mange tanzanianere. Victoriasjøen og kysten er de viktigste fiskeområdene. Det finnes også noe fiskeoppdrett – hovedsakelig integrert med andre småskala landbruksaktiviteter. Selv om rekeoppdrett har potensial til å være en lønnsom aktivitet, er det bekymring for potensielle negative miljømessige og sosioøkonomiske konsekvenser.

På Zanzibar er satsning på «blå økonomi» en hovedprioritering i utviklingsplanen frem mot 2050. Planen inkluderer bedre bærekraftig forvaltning av marine ressurser og bedre utnyttelse av havressurser i samarbeid med privat sektor, lokalsamfunn, forsking og internasjonalt samarbeid. Målet er økt verdiskapning innen sjønæringene, og å skape 300 000 nye jobber innen blå økonomi. Produksjon av kryddernellik skjer hovedsakelig på Pemba, og er øyenes viktigste eksportartikkel. Nellikprisen blir bestemt av det statlige Zanzibar State Trading Corporation (ZSTC) som eneste oppkjøper.

Tanzania har Øst-Afrikas mest utviklede utvinningsindustri. Landet har i dag en godt etablert gullgruvevirksomhet og en betydelig årlig gassproduksjon på 110 milliarder kubikkfot. Tanzania har store forekomster av en rekke smykkestener. Landet er den fjerde største gullprodusenten i Afrika, og den eneste produsenten av edelstenen tanzanitt. Fra slutten av 1990-årene førte økt utvinning av gull og smykkestener til sterk vekst i sektoren. I dag utgjør gruvedrift mer enn 50 prosent av Tanzanias eksportinntekter. Gull er den viktigste eksportartikkelen. Det finnes også en del andre mineraler som fosfat, kull og jernmalm.

I 1960- og 1970-årene bestod mye gruvedriftens verdiskaping av diamantutvinning. I Shinyanga sør for Victoriasjøen har Williamson diamantgruve (etter den kanadiske geologen John Williamson (1907–1958) som var gruvens første eier). Gruven har vært i kontinuerlig drift siden 1940-tallet, men ble siden nasjonalisert. Fra 2009 har den vært delvis eid av Petra Diamonds (75 prosent) og staten (25 prosent). I dag er både produksjonsnivå og malmkvalitet betydelig redusert sammenlignet med de første 25 årene. De siste årene har produksjonen også blitt gjenstand for beskyldninger om brudd på menneskerettighetene.

I 2016 ble en ny plan for energisektoren lansert. Planen har et mål om at Tanzania innen 2040 skal ha en blanding av ulike energikilder: 35 prosent kull, 40 prosent naturgass, 20 prosent vann og 5 prosent fornybar energi. De første naturgassfunnene i Tanzania ble gjort på 1970- og 1980-tallet ved Songo Songo Island (Lindi-regionen) og ved Mnazi-bukten (Mtwara-regionen). Siden første halvdel av 2000-taller har det blitt ført i land gass for produksjon av elektrisk kraft. De siste årene har ytterligere naturgassfunn ført til en anslått reserve på 1,6 billioner kubikkmeter naturgass (2016).

Til tross for økt elektrisitetsforsyning fra naturgassproduksjon, er manglende energiforsyning en utfordring. I desember 2018 lanserte tanzanianske myndigheter megaprosjektet Julius Nyerere Hydropower Station. Vannkraftverket bygges over Rufiji-elva i Morogoro-regionen (også kalt Stiegler’s Gorge). Prosjektet har blitt møtt med omfattende kritikk fra forskere og miljøbevegelsen. Kraftstasjonen er planlagt ferdigstilt i 2022, og forventes å ha en totalkapasitet på 2115 megawatt og en årlig kapasitet på 5920 GWh kraft.

Zanzibar får sin elektriske energi gjennom undersjøiske kabler som fører strøm fra fastlandet. Strømforsyningen er uforutsigbar og øygruppa sliter med å dekke et stadig økende energibehov. Norge har tidligere bidratt med støtte til en undersjøisk kabel som knyttet øya Pemba til strømnettet på fastlandet. Det finnes potensiale for fornybare energikilder som sol og vind. Det skal også finnes kommersielt levedyktige petroleumsforekomster rundt Zanzibar.

Tanzania har lenge vært relativt lite industrialisert. Etter satsing på industrireising i årene etter selvstendigheten, ble en rekke produksjonsanlegg stengt i 1980-årene på grunn av økte energikostnader og valutamangel for import av maskineri og innsatsvarer. Fra 1990-årene har det igjen vært vekst i næringen. Industri stod i 2017 for 28,6 prosent av BNP. Viktigste produkter er næringsmidler, tekstiler, papir, sement, petroleumsprodukter, kunstgjødsel og jern. Størstedelen av industrien er lokalisert til området rundt de største byene. Foredling av lokale råvarer har tidligere for det meste gått til lokalt forbruk, men man har de siste årene sett noe økning for eksport.

Tanzania eksporterer hovedsakelig landbruksprodukter som kaffe, te, bomull, tobakk, cashewnøtter og nellik. Gull og smykkestener er også viktige eksportvarer. Alle disse varene er utsatt for prissvingninger på de internasjonale markedene. Industrivarer (blant annet matvarer, tekstiler, kjemikalier) har fått økende betydning de siste årene. I 2017 var landets viktigste handelspartnere India, Vietnam, Sør-Afrika, Sveits, Kina og De forente arabiske emirater. Tanzania Trade Development Authority (TanTrade) har som oppgave å fremme handel med utlandet.

Tanzania er et vidstrakt og til dels tynt befolket land, og deler av landet – særlig sentrale innlandsområder – har lenge hatt dårlige veier og annen infrastruktur. De siste ti årene har man derimot sett store forbedringer i veinettet og muligheter for kommunikasjon generelt.

Tanzania har to jernbaneselskaper: TAZARA, som trafikkerer strekningen Dar es Salaam–Zambia, og Tanzania Railways Limited, som forbinder Dar-es-Salaam med sentrale og nordlige Tanzania. En ny jernbanelinje (Tanzania Standard Gauge Railway) er for tiden under konstruksjon. Jernbanen er en del av «The East African Railway Master Plan», og skal knytte Tanzania til nabolandene Rwanda og Uganda, og videre til Burundi og Den demokratiske republikken Kongo.

Det finnes en rekke flyplasser og landingsstriper. Viktigste internasjonale flyplasser ligger i Dar-es-Salaam, Arusha og Unguja, og Zanzibar hvor en ny utvidet flyplass ble åpent i 2021. Viktigste havnebyer ved Det indiske hav er Dar-es-Salaam, Mtwara i sør og Tanga. Det er planlagt en ny stor havn ved Bagamoyo rett nord for Dar-es-Salaam.

Det er båtforbindelse til nabolandene på Victoriasjøen, Tanganyikasjøen og Malawisjøen, samt mellom Dar-es-Salaam og Unguja, Zanzibar og internt mellom øyene på Zanzibar. De siste årene har Dar Rapid Transit (DART) blitt utbygd. Disse ekspressbussene forbinder Dar-es-Salaams forsteder til sentrum av byen.

• Tanzania
• Tanzanias befolkning
• Tanzanias historie
• Zanzibar

• Eriksen, Stein Sundstøl (2018) Tanzania: A Political Economy Analysis. Norwegian Institute of International Affairs (NUPI), Oslo.