Tanzanias historie

Noen av de eldste fossilfunn av hominidene, menneskets tidlige forfedre, er gjort i Olduvaidalen i den nordvestlige delen av Tanzania. Av den grunn kalles Olduvai ofte «menneskehetens vugge». De eldste fossilene etter hominider er fra arten australopithecus afarensis, og er mellom 3,6 og 3,8 millioner år gamle. I 1978 oppdaget Mary Leakey de eldste fotavtrykkene man har funnet etter hominider. Avtrykkene ble satt i vulkansk aske for 3,7 millioner år siden, og er det eldste beviset på oppreist gange hos menneskenes forfedre. Det er også gjort en rekke funn fra jernalderen over store deler av Øst-Afrika.

Historikere antar at området som i dag utgjør fastlands-Tanzania var befolket av khoisanfolk for 10 000 år siden. For mellom 3000 og 6000 år siden kom kusjittiske folkeslag nordfra og brakte med seg jordbruksteknologi. Dagens befolkning nedstammer fra bantutalende folk som flyttet til dette området nordfra, sannsynligvis ved begynnelsen av vår tidsregning. Khoisanfolket ble etter hvert absorbert inn i de nye folkeslagene. De fleste bantuene levde i små og spredte lokalsamfunn, men det var også mer organiserte stater ved Victoriasjøen og Tanganyikasjøen, særlig fra begynnelsen av 1600-tallet. Frem mot 1700-tallet var disse i stor grad isolert fra kystbefolkningen. Innlandet var befolket av en rekke etniske grupper som tok form fra midten av den andre årtusen, og som bidro til politisk og sosial organisering. De fleste var jordbrukere som samtidig drev husdyrhold.

Historien til kystområdene i dagens Tanzania går minst 2000 år tilbake i tid, da sjøfarere fra spesielt Arabia og Persia besøkte området. Fra om lag år 600 økte handelen i omfang og fikk et økt internasjonalt preg. Monsun-vinden sto svært sentral for denne handelen. Fra november til februar manøvrerte arabiske, persiske og indiske sjøfolk tradisjonelle seilbåter (dhow), nordover til Asia, for så å returnere når vinden snudde mellom april og september. Det hevdes faktisk at i handelen over Indiahavet knyttet sammen flere mennesker enn den kanskje mer kjente Silkeveien.

Det ble handlet i krydder, skjell og kopra – det tørkede kjøttet i kokosnøtter som blant annet brukes til produksjon av margarin, kokosolje og såpe. Etter hvert ekspanderte handelen til også i inkludere andre varer som elfenben, gull, korn, tømmer, huder, skinn, levende dyr – og periodevis slaver. De såkalte Zanj-oppørene mellom år 869 og 883, der slaver av hovedsakelig afrikanske opprinnelse klarte å ta over kontrollen av Basra i sørlige deler av dagens Irak, regnes som bevis på at slaver ble importert fra Øst-Afrika til dette området. Som resultat av opprøret ble derimot denne handelen avviklet. Bomullstekstiler var en av de viktigste varene som ble fraktet tilbake til Swahilkysten, men etter hvert som handelen ekspanderte til områder i Nord-Afrika, Europa og Kina (foruten India, Persia og Arabia) økte også omfanget av varer som ble importert. Nye matvarer, bygningsmaterialer og luksusprodukter, samt våpen, ankom for første gang Swahilikysten.

Siden det kun var mulig med én tur-retur reise i året, måtte de tilreisende handelsfolkene oppholde seg langs kysten i flere måneder av gangen. Enkelte handelsfolk valgte å slå seg ned i området og stiftet familie med lokale kvinner. Dette ga grunnlaget for etableringen av de karakteristiske steinbyene (stonetowns) langs kysten fra starten av 1000-tallet, introduksjon av islam og av utviklingen av swahili-kulturen. Den første kjente moskeen ble bygd i Kizimkazi, sør på øya Unguja (Zanzibar) av folk fra Persia (Shirazi), og kan dateres tilbake til år 1107. Blant handelsbystatene som vokste frem på kysten var Kilwa, som ble etablert av på 900-tallet og vokste frem til å blitt regionalt handelssenter. Som flere andre småstater som vokste frem langs kysten var Kilwa ledet av dynastier med persisk og arabisk innflytelse.

Arabiske handelsfolk brukte navnet «Zanj» som betegnelse på kysten av øst-Afrika og på flere av øyene i Det indiske hav («swahili-kysten»), samt befolkningen som bodde der. Zanj er også opprinnelsen til stedsnavn.

I Tanganyika skjedde den første politiske organiseringen gjennom dannelsen av Tanganyika African Association (TAA) i 1929. Denne ledet opp til stiftelsen av nasjonalistbevegelsen Tanganyika African National Union (TANU) i 1954, fra starten ledet av Julius Nyerere. TANU vant de første valgene i Tanganyikas historie, avholdt i 1958–1960, forut for selvstendigheten. Tanganyika ble selvstendig 9. desember 1961 med Julius Nyerere som statsminister; året etter ble landet republikk og Nyerere valgt til president. I 1963 ble TANU gjort til det eneste tillatte parti. Et hæropprør i 1964 ble slått ned med britisk hjelp.

Zanzibar ble selvstendig fra britene 10. desember 1963. Øygruppens første selvstendige regjering var en koalisjonsregjering bestående av Zanzibar Nasjonalist Party (ZNP) og Zanzibar and Pemba’s Peoples’ party (ZPPP). Den 12. januar i 1964 ble den styrtet en voldelig revolusjon. Abeid Karume fra ASP ble satt inn som Zanzibars nye president. Rett etter ble alle politiske partier forbudt. Den 26. april samme år underskrev Karume, uten å diskusjon i Zanzibars høyeste råd (Revolusjonsrådet), en avtale om å innlemme Zanzibar i en union med Tanganyika under ledelse av Julius Nyerere. Union fikk navnet Tanzania. Den består av en unions-regjering og unions-parlament. I tillegg har Zanzibar egen regjering og parlament for såkalte «ikke-unions saker». Julius Nyerere ble president for den første unions-regjeringen. Unionspørsmålet og Zanzibars forhold til fastlands-Tanzania har siden vært svært sentralt stridsspørsmål innen tanzaniansk politikk. I mange år var unions-kritikk ulovlig.

I 1967 vedtok TANU et nytt og vidtrekkende politisk og økonomisk program, kjent som Arusha-erklæringen. Det trakk opp strategien for å omdanne Tanzania til et sosialistisk land, gjennom blant annet nasjonalisering av banker og næringsliv og opprettelsen av såkalte ujamaa-landsbyer. Tanken med ujamaa-landsbyene var å samle folk til felles innsats i jordbruket, og å lette og effektivisere den høyt prioriterte utbyggingen av sosiale tilbud innen helse- og undervisningssektoren. Gjennom årene 1974 til 1976 ble denne delen av programmet ble trappet opp gjennom en storstilt til – dels tvunget – flytting av befolkningen. Ujamaa-politikken førte derimot til nedgang i jordbruksproduksjonen og betydelige sosiale problemer. I ettertid synes det høye tempoet og tvangselementet å være blant hovedårsakene til at Nyereres ujamaa-politikk langt på vei slo feil.

I 1977 ble TANO slått sammen med ASP på Zanzibar til Chama cha Mapinduzi (revolusjonspartiet, CCM). Nyerere ble forble landets president frem til 1985, da han vek han plassen for sin egen foretrukne etterfølger, Ali Hassan Mwinyi, daværende president på Zanzibar. Nyerere fortsatte som leder for CCM til 1990.

I 1979 erklærte Tanzania krig mot Uganda etter at Uganda hadde forsøkt å annektere Kageraprovinsen i nordlige Tanzania. Dette førte til den ugandiske presidenten Idi Amins fall.

Som en del av strukturtilpasningsprogrammene innførte Tanzania, som flere andre afrikanske land, flerpartisystem i begynnelsen av 1990-årene. Flere partier deltok i valgene høsten 1995. På fastlandet vant Benjamin W. Mkapa fra CCM unionens første valgte president. President Mkapa videreførte liberaliseringen av det tanzanianske samfunnet.

Til president på Zanzibar, og dermed visepresident i unionen, ble CCMs Salmin Amour valgt mot Seif Shariff Hamad fra Civic United Front (CUF). Ifølge det offisielle valgresultatet fikk CCM 26 seter og CUF 24 seter i Zanzibars parlament. Valgresultatet var derimot omstridt, og førte til økte politisk motsetninger på Zanzibar. Siden har kontroversielle politiske valg med beskyldninger om valgfusk, diskriminering og vold vært gjenganger på Zanzibar.

På fastlandet befestet CCM sin sterke stilling under valget i 2005, og partiets kandidat Jakaya Kikwete ble valgt til president etter Mkapa. Under Kikwetes siste periode startet en grundig prosess med å reformere Tanzanias grunnlov. Som under alle andre forsøk på å reformere grunnloven siden unionsinngåelsen, foreslo den nasjonalt oppnevnte grunnlovskommisjonen å endre unionens struktur til en tredelt struktur. Men én unionsregjering, én for Zanzibar og én for fastlandet. Reformprosessen strandet blant annet fordi dette forslaget er svært kontroversielt innad i CCM.

Før valget i 2015 ble en ny lov for regulering av internettbruk innført. Den såkalte Cyber Law åpner for fengsel for publisering av «falsk» eller «misvisende» informasjon. Siden har loven ved flere anledninger blitt benyttet til å begrense medias og opposisjonelles ytringsfrihet.

I 2015 tok CCM nok en gang seieren og tidligere transportminister John P. Magufuli ble president. Valget i 2015 markerte derimot et viktig skille i tanzaniansk politikk. CCMs oppslutning ble markant redusert til kun 58,46 prosent, mens opposisjonen samarbeidet om en felles presidentkandidat og fikk følgelig nesten 40 prosent av stemmene. Straks etter valget startet Magufuli en kamp mot korrupsjon og offentlig sløseri. Med slagordet «Hapa kazi tu» («her er det bare jobbing») lanserte Magufuli seg selv som en handlekraftig korrupsjonsjeger. For dette mottok han mye hederlig nasjonal og internasjonal omtale. De senere år har derimot President Magufuli stadig oftere blitt assosiert med en autoritær populistisk politikk, innskrenking av demokratiske rettigheter og forfølgelse – inkludert trusler og vold – journalister, opposisjonspolitikere og menneskerettighetsforkjempere.

Høsten 2020 ble Magufuli igjen valgt til president til store nasjonale og internasjonale protester. Opposisjonen og flere menneskerettighetsorganisasjoner meldte om omfattende valgfusk og vold. På Zanzibar har minst 12 personer med tilknytning til opposisjonen blitt drept av tanzanianske sikkerhetsstyrker. Flere titalls personer har blitt arrestert. Denne gangen berører anklagene også fastlands-Tanzania. Flere ledere i CHADEMA, deriblant Tundu Lissu og Godbless Lema, har i frykt for eget liv rømt i eksil. I etterkant av valget har tanzanianske myndigheter blitt meldt inn til den internasjonale straffedomstolen i Haag.

I mars 2021 døde Magufuli uventet. Han ble etterfulgt av sin visepresident Samia Suluhu Hassan. Hassan er fra Zanzibar, og første kvinne som innehar embetet.

• Tanzanias utenrikspolitikk
• Tanzanias presidenter
• Tanzanias politiske system
• Tanzanias befolkning