Økonomi og næringsliv i Litauen

Litauen: Økonomiske forhold.

Av /Store norske leksikon ※.

Kjernekraftverket Ignalina står for størstedelen av landets elektrisitetsproduksjon, men skal etter planen stenges i 2010. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Litauen ble medlem av EU i 2004. Siden 2015 har euro vært landets valuta. I perioden fra 1993 til 2015 var litas landets valuta.

Litauens bruttonasjonalprodukt (BNP) er 54,2 milliarder amerikanske dollar (2019). Fra 2018 til 2019 økte BNP med 1,43 prosent. BNP per innbygger er høyere enn i Latvia, men lavere enn i Estland. Arbeidsledigheten er 8,4 prosent (2019). Inflasjonen er 3,7 prosent (2017). Den offentlige gjelden er 39,7 prosent av BNP (2017).

Historisk bakgrunn

Før andre verdenskrig var Litauen et typisk jordbruksland som eksporterte lin, melkeprodukter og tømmer. Industrien var stort sett begrenset til tekstiler og næringsmidler, fordi landet, i likhet med Latvia, mangler industriråvarer. Spesielt i 1960-årene ble utbyggingen av industrien prioritert. De baltiske økonomiene var i sovjettida tett integrert i den sovjetiske økonomien. Dette førte til store problemer etter uavhengigheten i 1991.

Fra Litauen ble medlem av EU i 2004 til 2019 økte BNP med 95,2 prosent. Med unntaket av de økonomiske tilbakeslagene i 2008–2010 og 2014–2015 har landet hatt en jevn vekst siden 2004. Veksten skyldes i stor grad økt etterspørsel i hjemmemarkedet, og især av energisektoren, bygg, anlegg og handel, samt utenlandske investeringer i Litauen av eksportorientert industri.

Landet har mangel på kvalifisert arbeidskraft, blant annet på grunn av stor emigrasjon. I perioden 1990–2011 emigrerte 650 000 litauere. Det innebærer at i gjennomsnitt forlot vel 30 000 litauere landet hvert år i denne perioden. I 2010 emigrerte de fleste til Storbritannia (49,2 prosent), Irland (15,7 prosent) og Norge (5,8 prosent).

Primærnæringer

Primærnæringene bidrar med 3,5 prosent av BNP og sysselsetter 9,1 prosent av den yrkesaktive befolkningen (2017).

Jordbruk

Nesten halvparten av landets areal er åker, hvorav drøye 20 prosent er eng og beite. Jordbruket ble kollektivisert under sovjetstyret, men en ny lov i 1989 forberedte overgang til privat jordbruk. Hovedvekten ligger på melkeproduksjon og svineavl, men korndyrkingen (rug, hvete, havre) betyr relativt mer nå enn før andre verdenskrig. Det dyrkes også blant annet sukkerbete. Republikken har et stort overskudd av meieriprodukter og lin.

Skogbruk

Skog dekker nesten en tredel av Litauens areal. 16 prosent av landets areal er produktiv skog. Det aller meste er furu, med en del eik og gran.

Fiske

Landets fiske i Østersjøen er 29 000 tonn (2017). Det meste er brisling og sild. Ferskvannsfisket foregår i hovedsak i strandsjøen Kurisches Haff. Oppdrett av fisk foregår i innlandet og utgjør 3744 tonn (2017), hovedsaklig karpe.

Bergverk

Litauen er relativt fattig på mineralske ressurser, men det er begrensede forekomster av olje og naturgass. Litauen er svært avhengig av å importere olje, kull og naturgass, både for industriproduksjon og for energigenerering.

Energi

Litauen hadde tidligere et kjernekraftverk i Ignalina, som dekket 70 prosent av landets elektrisitetsforbruk. Etter press fra EU ble kraftverket stengt ned i 2009 av sikkerhetsmessige grunner. Landet var tidligere en viktig eksportør av elektrisk energi, men nå blir over halvparten av landets elektrisitetsforbruk importert, for det meste fra Russland via Hviterussland. Planer om et nytt kjernekraftverk er stilt i bero, ettersom det krever samarbeid med de to andre baltiske statene.

Energiforsyningen skjer ellers ved vannkraftverk i Nemunas-vassdraget, ved torvutvinning og ved import av naturgass. Landet var tidligere avhengig av å måtte kjøpe gass fra Russland, men etter at en nyopprettet LNG-terminal kom i drift i 2015, kunne gass også importeres fra andre land, blant annet Norge. Oljeproduksjon startet i 1990 fra et lite felt ved Kretinga, 21 kilometer nord for Klaipeda. Det er en oljeterminal ved Butinge, 38 kilometer nord for Klaipeda. Ved Mazeikiai, 100 kilometer nordøst for Klaipeda er det et oljeraffineri.

Industri

Industriens bidrar med 29,4 prosent av BNP og sysselsetter 25,2 prosent av den yrkesaktive befolkningen (2017). Industriens andel av BNP har vært synkende siden 1991, da den utgjorde 75 prosent.

Industriråstoffer, særlig metaller, fra andre deler av Sovjetunionen har gjort det mulig å bygge opp en tyngre maskin- og elektroteknisk industri, skipsbygging og andre industrigrener. Litauen har nå en variert industrisektor, som også omfater informasjonsteknologi, møbel-, næringsmiddel-, gjødnings- og tekstilindustri, samt maskinbygging og metallarbeid.

Turisme

I 2019 besøkte 1,9 millioner utenlandske turister Litauen. De fleste er var Tyskland (12,0 prosent), Polen (10,3 prosent), Russland (10,2 prosent), Hviterussland (93,4 prosent) og Latvia (8,7 prosent).

Samferdsel

Litauen tar hånd om mye av transitthandelen mellom østersjøkysten og Russland. Det er 1768 kilometer jernbane (2014), 84 166 kilometer veier, herunder 72 297 kilometer med fast dekke (2012) og 447 kilometer indre vannveier som kan brukes hele året (2007). Det er fire internasjonale lufthavner: Vilnius, Kaunas, Palanga (nord for Klaipeda) og Šiauliai. Klaipeda er landets største havn. Den er isfri og har en egen terminal for cruiseskip. Kaunas ved sammenløpet av elvene Neris og Nemunas er den viktigste elvehavnen.

Utenrikshandel

Litauens eksport utgjorde 29,12 milliarder amerikanske dollar i 2017, mens importen beløp seg til 31,56 milliarder amerikanske dollar. Landet hadde med dette et underskudd på handelsbalansen på 2,44 milliarder amerikanske dollar.

I 2017 hadde Litauen størst eksport til følgende fem land: Russland (15,0 prosent), Latvia (9,9 prosent), Polen (8,1 prosent), Tyskland (7,3 prosent) og USA (5,2 prosent). Viktige eksportvarer er raffinerte produkter, kjemikalier, plast, tekstiler, maskiner og matvarer.

I 2017 hadde Litauen størst import fra følgende fem land: Russland (13,0 prosent), Tyskland (12,3 prosent), Polen (10,6 prosent), Latvia (7,1 prosent) og Italia (5,2 prosent). Viktige importvarer er råolje, gass, transportutstyr, maskiner, metaller og kunstgjødsel.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg