Økonomi og næringsliv i Litauen

Før den annen verdenskrig var Litauen et typisk jordbruksland som eksporterte lin, melkeprodukter og tømmer. Industrien var stort sett begrenset til tekstiler og næringsmidler, fordi landet, i likhet med Latvia, mangler industriråvarer. Spesielt i 1960-årene ble utbyggingen av industrien prioritert. De baltiske økonomiene var i Sovjettiden tett integrert i den sovjetiske økonomien, og dette førte til store problemer etter uavhengigheten.

Den økonomiske veksten i Litauen har vært jevnt høy de siste årene. Veksten skyldes i stor grad økt etterspørsel i hjemmemarkedet, og især av energisektoren, bygg, anlegg og handel.

Landet har mangel på kvalifisert arbeidskraft, blant annet på grunn av stor emigrasjon. Ifølge offisiell statistikk har over 400.000 litauere forlatt landet siden uavhengigheten i 1990, dette er mer enn 10 % av den totale befolkningen.

Litauen hadde som mål å bli medlem av Eurosonen fra 1. januar 2007, men ble ikke akseptert på grunn av at inflasjonsmålet ikke ble nådd. Den nye målsettingen er å innføre Euro i 2010.

I 2008 arbeidet 15 % av de sysselsatte i primærnæringene, som utgjorde 5,3 % av Litauens BNP. Nesten halvparten av landets areal er åker, hvorav drøye 20 % er eng og beite og 16 % produktiv skog. Jordbruket ble kollektivisert under sovjetstyret, men en ny lov 1989 forberedte overgang til privat jordbruk. Hovedvekten ligger på melkeproduksjon og svineavl, men korndyrkingen (rug, hvete, havre) betyr relativt mer nå enn før den annen verdenskrig. Republikken har et stort overskudd av meieriprodukter og lin.

Skogen dekker nesten 1/3 av arealet; det aller meste er furu, med en del eik og gran.

Litauen er relativt fattig på mineralske ressurser, men det er begrensede forekomster av olje og naturgass. Litauen er svært avhengig av å importere olje, kull og naturgass, både for industriproduksjon og for energigenerering.

Det er et kjernekraftverk i Ignalina (skal etter planen stenges i 2010), som i står for mesteparten av landets elektrisitetsproduksjon. Energiforsyningen skjer ellers ved vannkraftverk i Nemunas-vassdraget, ved torvutvinning og ved import av naturgass ved rørledning fra Ukraina. Oljeproduksjon startet 1990 fra et lite felt ved Kretinga.

Industriråstoffer, særlig metaller, fra andre deler av Sovjetunionen har gjort det mulig å bygge opp en tyngre maskin- og elektroteknisk industri, skipsbygging og andre industrigrener. Industriens andel av BNP sank fra 75 % i 1991 til 33 % i 1995. Senere har industriandelen ligget omtrent på dette nivået, noe som gjenspeiler de strukturelle reformene etter uavhengigheten. De viktigste industrisektorene er matvareproduksjon, lettere industri, maskinbygging og metallarbeid.

I første halvdel av 1990-årene foregikk mesteparten av Litauens utenrikshandel med andre tidligere sovjetrepublikker. Handelen med vestlige land har gradvis økt. Russland var i 2004 fortsatt den viktigste handelspartneren med hensyn til importen, mens Tyskland var den største avtakeren for landets eksport. Andre viktige handelspartnere er Hviterussland, Latvia, Ukraina og Polen.

Viktigste eksportvarer er tekstiler, kjemiske produkter, brennstoff, maskiner og metaller. Av importvarer er olje- og gassprodukter, maskiner, kjemikalier og kunstgjødsel de viktigste produktene.

Litauen tar hånd om mye av transitthandelen mellom østersjøkysten og Russland. I 2008 fantes det ca. 1800km jernbane, 80 000 km veier og 600 km indre vannveier. Vilnius har en internasjonal lufthavn. Klaipeda er største havn, Kaunas den fremste elvehavn.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.