Faktaboks

Anthony Giddens
Uttale
gˈidənz
Født
18. januar 1938, London, Storbritannia
Anthony Giddens på Zerokonferansen 21.-22. november 2011
Anthony Giddens er en kjent samfunnsviter og ideolog.
Anthony Giddens

Anthony Giddens

Av /NTB Scanpix ※.

Anthony Giddens er en britisk sosiolog og politiker. Han er blant de mest siterte nålevende forfatterne innen både samfunnsvitenskap og humaniora.

Som politiker er han en viktig ideolog for den såkalte «tredje veien», som var et forsøk på å modernisere sosialdemokratiet.

Giddens er forfatter av over 40 bøker og mer enn 200 artikler, og er oversatt til mer enn 40 språk. Han er medlem av vitenskapsakademiene i blant annet USA, Russland og Kina.

Sosiologiens klassikere – og deres problem

På 1970-tallet var Giddens medlem av King’s College ved University of Cambridge. Her gjorde han en omfattende nylesning og fortolking av klassikerne i samfunnsvitenskapen.

I bøker som Capitalism and Modern Social Theory (1971) og Central Problems in Social Theory (1979) hentet Giddens inspirasjon fra både Karl Marx, Émile Durkheim og Max Weber.

Fra Marx hentet han forståelse av kapitalismens motsetninger og dynamikk. Fra Durkheim hentet han forståelse av positivisme og funksjonalisme, og fra Max Weber brukte han hermeneutikken.

Giddens mente at disse tre store klassikerne alle er mer komplekse og med flere strenger i skriftene sine enn ofte antatt. Samtidig mente han at de alene ikke klarte å formidle og forklare sammenhengen mellom samfunnets aktører og strukturer.

Metoden: en teori om strukturasjon

Gjennom 1980-tallet vendte Giddens seg fra den positive kritikken av klassikerne til å rekonstruere logikk og metode i samfunnsvitenskapen.

Han skapte et nytt metodisk rammeverk for samfunnsvitenskapene. Hovedverket er her The Constitution of Society (1984). Nøkkelbegrepet er strukturasjon, som legger vekt på at aktører og strukturer er avhengige av hverandre, snarere enn å være i motsetning og konflikt.

Sosiale strukturer er regler og muligheter produsert og reprodusert av handlende individer. Dermed har strukturene en dobbel karakter: De er både betingelser for og konsekvenser av samhandling. De både gir muligheter og setter begrensninger for individene.

Et annet sentralt metodologisk begrep skapt av Giddens, er dobbel hermeneutikk. Det vil si samspillet mellom to rammer for mening: i den sosiale verden, hvor aktørene har sine meninger, og i det metaspråket som vitenskapen bruker for å forstå og forklare disse.

Giddens legger også vekt på utilsiktede konsekvenser. Ifølge Giddens er de fleste store forandringer i historien ikke intendert. Derfor må både kontinuitet og forandring bli forstått som en blanding av intenderte og utilsiktede konsekvenser av individers handlinger.

Senmoderniteten

Etter å ha jobbet med metodologi vendte Giddens seg mot å analysere institusjoner og egenarten til moderne samfunn.

Best kjent er den korte og programmatiske boka The Consequences of Modernity fra 1990, som kom ut på norsk i 1997.

Etter denne fortsatte Giddens å videreutvikle og reformulere samtidsdiagnoser i dialog med blant andre Zygmunt Bauman og Ulrich Beck.

Ifølge The Consequences of Modernity er de moderne samfunnene post-tradisjonelle, men ikke post-moderne. Samfunn er heller ikke – som hos klassikerne – bestemt av én dominerende mekanisme eller institusjonell forandring. Isteden definerer Giddens fire grunnleggende institusjonelle dimensjoner eller ordener: kapitalisme, overvåking, industrialisering og militær makt.

Han peker på tre utviklingsdynamikker, der det avgjørende er skillet mellom tid og rom. I motsetning til årets og døgnets rytme er den nye klokketiden «tom tid». Den er felles for alle steder.

Av dette følger en rekke utleiringsmekanismer («disembedding mechanisms»). Dette innebærer at ens sosiale relasjoner ikke lenger bare er knyttet til sin lokale sammenheng. En konsekvens er økende refleksivitet. Individene tvinges til konstant å vurdere sine aktiviteter i lys av ny informasjon.

Identitet og livspolitikk

I to bøker diskuterer Giddens hvilke konsekvenser senmoderniteten har for individet og vår identitet: Modernity and Self-Identity fra 1991, som kom på norsk i 1998, og The Transformation of Intimacy fra 1992.

Ved å trekke inn terapi og selvhjelpsbøker blir strukturelle, psykologiske og eksistensielle problemstillinger her smeltet sammen.

I kontrast til den førmoderne tidens faste normer, roller og funksjoner, er det moderne selvet mindre avgjort på forhånd, mindre avhengig av ytre betingelser og mer aktivt. Identiteten vår må skapes og gjenskapes kontinuerlig. Individene tvinges til å velge mellom et stort antall ulike livsstiler.

Et sentralt og kontroversielt begreper rene relasjoner («pure relations»). Med det mener Giddens at relasjonene flyter fritt og bare blir oppsøkt på grunnlag av hva de kan gi partene. Intimitet er et avgjørende element i de rene relasjoner, som oftest er tosomme og sterkt avhengige av tillit. De rene relasjonene tar over for de tradisjonelle familie- og slektsbåndene. Gjensidige avtaler erstatter eksterne forpliktelser.

Livspolitikken, som rettes mot livsstil snarere enn personlig frigjøring, er et produkt av de mange valgmulighetene. Individene må både skape en identitet som svar på spørsmålet om «hvem er jeg» og en etikk som svar på spørsmålet om «hvordan bør jeg leve?».

Giddens forstår også den utbredte ny-fundamentalismen i denne sammenhengen. Den er en reaksjon på at tradisjonene forfaller – men er ikke en integrert og nødvendig del av tradisjonen selv.

Den tredje veien

Anthony Giddens fikk realpolitisk innflytelse som ideolog og rådgiver for den britiske statsministeren Tony Blair. Blair vant valget i Storbritannia i 1997, og Bill Clinton ble valgt som president i USA i 1992.

Etter dette ble Den tredje veien, som Giddens var ideolog for, knyttet til både New Labour i England og New Democracy i USA. Senere ble den også knyttet til Gerhards Schröders regjeringer i Tyskland.

Den tredje veien er en institusjonell politikk, det vil si en politikk for å endre de institusjonelle rammene for samfunnet. Det overordna målet for Den tredje veien er å fremme livspolitikkens vilkår, å hjelpe borgerne til å finne vei blant de store omveltningene i tiden.

I boka Beyond Left and Right (1994) stilte Giddens opp et rammeverk for dette, formulert i seks punkter:

  • gjenoppretting av den svekkede solidariteten,
  • rom for livspolitikk,
  • å skape aktiv tillit ved å binde staten sammen med mobiliseringen i samfunnet,
  • et mer dialogisk demokrati,
  • en reformert velferdsstat rettet inn mot de nye ytre risikoene,
  • konfrontasjon av den økende volden i samfunnet.

The Third Way fra 1999, som kom på norsk samme år,konkretiserte politikken med utgangspunkt i fem dilemmaer: globaliseringen, individualiseringen, det gamle skillet mellom venstre og høyre, demokrati og likhet, samt de økologiske problemene.

Giddens har også senere løpende deltatt i den offentlige debatten, ofte gjennom artikler i New Statesman og The Guardian.

Giddens forsto Den tredje veien som politikkens svar på senmodernitetens nye utfordringer. Slik er den et alternativ til både nyliberalismen og de gamle sosialdemokratiene som bygger på John Maynard Keynes’ teorier. Den tredje veien er også blitt karakterisert både som «sentrum-venstre» og som en ny «utopisk realisme».

Andre har sett Den tredje veien som en blanding av høyresidas økonomi og venstresidas velferdspolitikk. Ved å legge vekt på innovasjon og avhengigheten av markedet var Den tredje veien slik med på å legitimere og implementere det såkalte New Public Management.

Lord Giddens

Giddens har også vært viktig som administrator. Han etablerte sosiologi som nytt fag ved universitetet i Cambridge. Her skrev han en 800-sider lang lærebok, Sociology, som kom ut i syvende utgave i 2013. I 1984 var han med på å stifte forlaget Polity Press under Blackwell Publishers Ltd.

Etter Den tredje vei har Giddens' virke fått en mer direkte politisk karakter. Fra 1997 til 2003 var han direktør for London School of Economics and Political Science.

I samme periode var han med på å stifte Institute for Public Policy Research, som har utført oppdrag for politiske ledere fra Asia, Latin-Amerika og Afrika.

Et oppdrag for al-Gaddafi i Libya i 2006 og 2007 ble kontroversielt. Etter et besøk i Libya skrev Giddens at «den ideelle framtida for Libya i løpet av to til tre tiår ville være Nord-Afrikas svar på Norge: lovende, egalitært og framtidsretta. Ikke lett å oppnå, men ikke umulig».

Anthony Giddens har siden 2004 hatt plass i det britiske Overhuset som Baron Giddens.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg