François Villon, 1489
Den franske dikteren François Villon er et eksempel på en vagant-dikter.

Vaganter var i middelalderen en betegnelse på klerker som vandret omkring uten bestemt sysselsetting og levde av tigging. De skaffet kirken store ubehageligheter fra 400-tallet og frem til begynnelsen av 1400-tallet. Den kanoniske rett forbød derfor biskopene å ordinere prester uten titulus beneficii (embete og underhold).

Faktaboks

Uttale
vagˈanter
Etymologi
av latin vagans, presens partisipp av vagari 'vandre omkring', se vagabond
Også kjent som

latin clerici vagantes eller vagi

Vaganter ble også brukt om middelalderens omvandrende studenter, vagi scholares (skolarer), også kalt goliardi, som vandret fra universitet til universitet for å studere deres spesialiteter (Sorbonne i Paris: teologi, Bologna: jus, Salerno: medisin og så videre). I de historiske kildene fremtrer de først i Frankrike på 1100-tallet, og utviklet seg til et brorskap av omstreifere.

Den beste middelalderske lyriske diktningen stammer fra vagantene.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg