Den klassiske Setesdals-dialekta kan ein høyra mellom anna i heile Bygland kommune og opp til kyrkjebygda i Bykle, og målet i Valle dannar kjernen i desse talemåla. Setesdals-dialekta høyrer til dei sørlige e-måla, det vil seia at infinitiv og ubestemt form eintal av svake hokjønnsord endar på -e: å kaste, å fare, ei kiste og ei vike.

Setesdals-dialekta har halde oppe mange gamle trekk, men viser også interessante nyutviklingar. Det er kanskje den mest særprega dialekta, og mange reknar han som den norske dialekten som er vanskelegast å forstå. Dialekta i Setesdal skil seg mykje frå dialektane i dei ytre bygdene på Agder (sjå artikkelen dialektar på Agder).

Denne artikkelen er i all hovudsak ei skildring av det tradisjonelle talemålet i Valle.

Dialekta i Setesdal er kjend for diftongering av mange av dei gamle lange vokalane; det betyr at vokalane har blitt diftongar. I Valle seier ein for eksempel å beite (bita), å suyne (syna), muyr (myr), ait heus (hus) og søyt’e (søt).

Dei opphavlege diftongane har også endra seg, det heiter laus (laus), haim (heim), laiv (Leiv). I dialekta skil ein mellomå live (å leva, av gammalnorsk lifa inf.) og å leive (å liva 'verna', av gammalnorsk hlífa). Tilsvarande er det med ei vike (ei veke, gammalnorsk vika) og å veike (å vika 'bøya under', gammalnorsk víka i infinitiv).

Dialekta har trykklett endingsvokal (svarabahktivokal) i sterke substantiv og adjektiv: an reik’e mann’e (ein rik mann) ,an stour’e kar’e (ein stor kar), an svårt’e hest’e (ein svart hest). Denne vokalen står også i presens av sterke verb: han kjem’e haim te Valle, og der søv’e han godt (kjem, søv).

Den gammalnorske konsonanten ð har blitt til vokalen i; jf. at gammalnorsk aðrir (andre) blir til aire og stoðul (ein støl) blir til støyl’e, og tilsvarande i liknande ord.

Konsonantane ll er blitt dd (som i nabodialekter i Telemark og Vest-Agder): fjødd (fjell), adde (alle), kjeddare (kjellar), eisemadde (einsamal, aleine) og andre.

Konsonantsambanda nd, ng og mb står ved lag: lengje, landet, ait lamb.

ft blir til pt: ait skapt (eit skaft), ait lopt (eit loft), å sipte (skifte)

fs blir til ps: lepse (lefse), å glepse (glefse), ups (ufs)

Konsonanten l fell bort føre k, g, v, m og p: foukk (folk), mjåkk (mjølk), ei sygje (sølje). Fleire eksempel er an håv’e kåv’e (ein halv kalv), ai hæg (helg), an homi (holme), an stoppi (stolpe). Det gjeld også orda sjave og sjòv (sjølv): han gjorde de sjav’e (hankjønn), men hu gjorde de sjòv (hokjønn).

Konsonanten k fell bort framfor -n: naive (kniv), ait ne (kne), å neppe (kneppe).

Både bortfallet av l framfor k, g, v, m, p og av k framfor n i Setesdals-dialekta minner om tilsvarande utvikling i engelsk, jf. engelsk uttale av ord som folk, calm, half, knife og knee med fleire. Denne likskapen kan ikkje forklarast som (eldre) kontakt mellom engelsk og talemålet i Setesdal, men må sjåast som ei sjølvstendig lydutvikling i kvart av desse språksystema.

Særmerkt i Setesdals-dialekta er kvantitetstilhøva i stavinga. I motsetnad til det som er vanlig elles i norsk, er gammalnorsk overlang staving halden oppe, slik at både vokal og konsonant i same staving kan ha lang kvantitet, for eksempel i noutt (natt) og toutte (tykte).

Substantiva har tre ulike endingar i fleirtal. Sterke og svake hokjønnsord har ulik ending i bestemt form eintal og i ubestemt og bestemt form fleirtal. Bøyinga er slik:

an geut’e  den geuten – flaire geuta – adde (alle) geutan

ai skål  den skælei – flaire skåli  – adde skålin

ai kjyrkje – den kjyrkja – fleire kjyrkju – adde kjyrkjun

ait vatn – de vatne – fleire votn – adde votnei

Dialektene i Øvre Setesdal har levande dativbruk, mest vanleg blant eldre. I sterkt hankjønn og inkjekjønn eintal er dativendinga , i hokjønn -in(ne) eller -un(ne), i fleirtal -ou. Eksempel: hu sit’e på bænkjæ framfor kyrkjun (benken/kyrkja i dativ). Det heiter i Valle: denne feine dagjen (denne fine dagen, vanleg subjektsform, nominativ), men saint å dagjæ (seint på dagen, dativ).

I dei personlege pronomena finn ein tre ulike kasusformer: hu gjenge nå ut (hu, nominativ) og eg såg hæ på Rysstad (, akkusativ), eg møytte henni i Valle (møtte henni, dativ). Tilsvarande: eg seir deg (akkusativ), og eg skal møyte di (møta deg, dativ), da jinge i fjøddou (dei gjekk i fjella, dativ fleirtal).

Fleirtalsbøying av verb står ved lag. Det er forskjell på verbformene ettersom subjektet står i eintal eller fleirtal: eg kjem’e (presens eintal), men mi kòme (presens fleirtal), eg fann (preteritum eintal), men mi funne (preteritum fleirtal).

Talorda har kjønnsbøying. Det heiter: tvei geuta (to gutar), tvæ jento (to jenter) og tvau heus (to hus). Vidare: tri kara (tre karar), trjå jentu (tre jenter) og trju bonn (tre born).

I adjektivbøyinga er det skilnad på hankjønn og hokjønn: han æ falsk’e, men hu æ folsk, og han æ eisemadde, men hu æ eisemo. Vidare: an gåmåle mann’e, men ai gåmo kåne.

  • Hannaas, Torleif: «Sætesdals-målet». I: Norske Bygder I. Bergen: J. Grieg, 1921.
  • Syvertsen, Ole Bernt: «Egdemål». I: Alf Kristiansen (red.): Norske Bygder. Agder. Oslo: Gyldendal, 1977.
  • Skjekkeland, Martin: Dialektlandet. Kristiansand: Portal forlag, 2010.
  • Torp, Arne: «Hvor er Sørlandet – og hva er sørlandsk?». I: Jahr (red.) 1990, Ernst Håkon Jahr (red.): Den store dialektboka. Oslo: Novus, 1990.
  • Valle-mål: http://www.vallemal.no/main.jsp

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.