Vossamål

Artikkelstart

Vossamålet er en dialekt fra sørvestlandet. Målet er et typisk sørvestlandsk a -mål, med former som å (eller te) visa, ai visa. Det hører nærmest sammen med sognemålet og hardingmålet.

Som sognemålet og hardingmålet har vossamålet diftong for å: baot, 'båt'. En særmerkt lyd er den såkalte «vosse-u», en mellomlyd av u og o, som finnes på Voss og i Hardanger. Den er også innskuddsvokal, for eksempel i bøk, 'bøker', stor, 'stor', finn, 'finner'. Ved å ha en u-lyd som innskuddsvokal går vossa- og hardingmålet sammen med islandsk og færøysk.

Diftongene ei og øy lyder som ai og åy. Som eksempel på konsonantforbindelser kan nevnes dem som forekommer i former som kamb, 'kam', hånd, 'hand', kvæld, navn, læpsa, 'lefse', låft, sæng, bjød'n, 'bjørn', hat'l, 'hassel', staid'n, 'stein' (men finna), adle. Artikkelen i bestemt entall av hunkjønnsord er i sterke og -o i svake: solæ, viso. Det er dativformer som i (på) hæstæ, bakka, (i) ælvene, visne, grasæ, (på) føto. Det er ikke -r i ubestemt flertall som stava, 'staver', skaol, 'skåler', eller i presens: kasta. Bare få sterke hunkjønnsord har flertall på -e: tause – taus'na, vanlig flertallsform er nå -: saksakna.

I gammelt vossamål er det særskilte flertallsformer i presens: æg spyr – me spyrja, 'jeg, vi spør', og i fortid av sterke verb: æg fann – me fånne. På Vossevangen vokser det frem et sentrumsmål under påvirkning av Bergen.

Vossamålet har fått litterær hevd i Per Sivles Vossa-stubba (1887), særlig kjent i vossingen Lars Tvindes opplesning.

Se ellers om språk under Hardanger og Hordaland fylke.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg