Vossamålet er et typisk sørvestlandsk a-mål, med former som å (el. te) visa, ai visa. Det hører nærmest sammen med sognemålet og hardingmålet. Som disse har vossamålet diftong for å: baot, 'båt'. En særmerkt lyd er den såkalte «vosse-u» (), en mellomlyd av u og o, som finnes på Voss og i Hardanger. Den er også innskuddsvokal, f.eks. i bøk, 'bøker', stor, 'stor', finn, 'finner'. Ved å ha en u-lyd som innskuddsvokal går vossa- og hardingmålet sammen med islandsk og færøysk.

Diftongene ei og øy lyder som ai og åy. Som eksempel på konsonantforbindelser kan nevnes dem som forekommer i former som kamb, 'kam', hånd, 'hand', kvæld, navn, læpsa, 'lefse', låft, sæng, bjød'n, 'bjørn', hat'l, 'hassel', staid'n, 'stein' (men finna), adle. Artikkelen i bestemt entall av hunkjønnsord er i sterke og -o i svake: solæ, viso. Det er dativformer som i (på) hæstæ, bakka, (i) ælvene, visne, grasæ, (på) føto. Det er ikke -r i ubestemt flertall som stava, 'staver', skaol, 'skåler', eller i presens: kasta. Bare få sterke hunkjønnsord har flertall på -e: tause – taus'na, vanlig flertallsform er nå -: saksakna. I gammelt Vossamål er det særskilte flertallsformer i presens: æg spyr – me spyrja, 'jeg, vi spør', og i fortid av sterke verb: æg fann – me fånne. På Vossevangen vokser det frem et sentrumsmål under påvirkning av Bergen.

Vossamålet har fått litterær hevd i Per Sivles Vossa-stubba (1887), særlig kjent i vossingen Lars Tvindes opplesning.

Se ellers om språk under Hardanger og Hordaland fylke.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.