Vossamålet er et typisk sørvestlandsk a-mål, med former som å (el. te) visa, ai visa. Det hører nærmest sammen med sognemålet og hardingmålet. Som disse har vossamålet diftong for å: baot, 'båt'. En særmerkt lyd er den såkalte «vosse-u» (), en mellomlyd av u og o, som finnes på Voss og i Hardanger. Den er også innskuddsvokal, f.eks. i bøk, 'bøker', stor, 'stor', finn, 'finner'. Ved å ha en u-lyd som innskuddsvokal går vossa- og hardingmålet sammen med islandsk og færøysk.

Diftongene ei og øy lyder som ai og åy. Som eksempel på konsonantforbindelser kan nevnes dem som forekommer i former som kamb, 'kam', hånd, 'hand', kvæld, navn, læpsa, 'lefse', låft, sæng, bjød'n, 'bjørn', hat'l, 'hassel', staid'n, 'stein' (men finna), adle. Artikkelen i bestemt entall av hunkjønnsord er i sterke og -o i svake: solæ, viso. Det er dativformer som i (på) hæstæ, bakka, (i) ælvene, visne, grasæ, (på) føto. Det er ikke -r i ubestemt flertall som stava, 'staver', skaol, 'skåler', eller i presens: kasta. Bare få sterke hunkjønnsord har flertall på -e: tause – taus'na, vanlig flertallsform er nå -: saksakna. I gammelt Vossamål er det særskilte flertallsformer i presens: æg spyr – me spyrja, 'jeg, vi spør', og i fortid av sterke verb: æg fann – me fånne. På Vossevangen vokser det frem et sentrumsmål under påvirkning av Bergen.

Vossamålet har fått litterær hevd i Per Sivles Vossa-stubba (1887), særlig kjent i vossingen Lars Tvindes opplesning.

Se ellers om språk under Hardanger og Hordaland fylke.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.