dialekter i Telemark

Grensa for tjukk l av gammelnorsk l (bLo, soL) deler Telemark i om lag to like store deler. Denne grensa går fra Møsvatn til nedre enden av Seljordsvatn og derfra rett sørover. Grensa for tjukk l av gammelnorsk rð (gaL 'gard', jæLe 'gjerde') går noe lenger øst. Den vestlige delen av Telemark har ikke tjukk l, men den østlige delen av området har denne lyden.

I telemålet, som i det meste av norsk talemål, har vi to tonelag, tonelag 1 og tonelag 2 (eller tonem 1 og tonem 2). Tonelaga kan skille ord fra hverandre, jamfør ordparet bønder (tonem 1, flertall av bonde) og bønner (tonem 2, flertall av ei bønne).

Gammelt mål i Tinn har trykk og lengde på siste stavelse i jamvektsord, for eksempel vytå (vite).

Den musikalske utforminga (intonasjonen) av hver av de to tonema varierer i norsk. Vi snakker da om ulik tonegang i orda. Forskjeller i tonegangen er et viktig skillemerke mellom østnorske og vestnorske dialekter (nordnorsk følger vestnorsk). Denne forskjellen kommer særlig fram i ord av typen sola, bygda, boka og døra (tonem 1-ord). Telemark følger her de østnorske dialektene med lav tone først i i slike ord, og tonen stiger så mot slutten av ordet (kalt lavtone-dialekter). Vestnorske dialekter har i slike ord høy tone først i ordet, og tonen faller deretter mot slutten av ordet (kalt høytone-dialekter).

Øst-Telemark til og med Lunde har gv- for gammelnorsk hv-, det vil si former som gveite, gvit. Tilsvarende former i Grenland er veite, vit, mens Vest-Telemark har kveite, kvit.

I Vinje, Mo, Fyresdal og til dels også lenger øst er ll blitt til dd som i Indre Agder: fjødd (fjell), og l har falt bort foran leppekonsonanter og bakre konsonanter: stoppe (stolpe), kåv'e (kalv).

I Vest-Telemark skiller o-lyden seg ut ved at denne vokalen her nærmer seg en ø-lyd: höl (hol, hull), sköt (skot, skudd), köl (kol, kull).

Grensa for hovedskillemerkene mellom østnorsk og vestnorsk går gjennom Telemark. E -mål, som Aust-Agder, har Fyresdal, Nissedal, Vrådal av Kviteseid og Vest-Bamble. Den delen av Telemark som ikke har e-mål, har østnorsk jamvektsmål, med blant annet kløyvd infinitiv: å lesa – å skrive.

Hele Telemark har -a i bestemt form entall av svake hunkjønnsord: (den fine) visa. Den østlige og ytre delen av Telemark (til og med Gransherad, Heddal, Bø, Drangedal) har også -a i sterkt hunkjønn: sola, mens bygdene lenger inn har enten solæ, sole eller soli. Hele Telemark med unntak av Tinn og Hovin har bevart -r i ubestemt form flertall av substantiv: hestar, skåler, visur eller viser. Dativformer er kjent bare fra folkeviser og stedsnavn.

I Aust-Telemark finner vi en god del jamning av vokaler i jamvektsorda, for eksempel former som måkå (måke), båkå (bake), løså (lese) og vøtå (vite) (eksempla er fra Heddal). Når en reiser utover i Telemark, minker jamninga, og i Holla/Ulefoss heter de samme orda måka, baka, lesa og vetta, uten jamning.