Språket i Oslo er preget av stillingen byen har hatt som administrasjons-, handels- og kultursentrum i flere hundre år. Som følge av unionen med Danmark var det også etter unionsoppløsningen i 1814 en sterk påvirkning via dansk skriftspråk, noe som fikk stor betydning for byens språkforhold.

Et markant trekk er skillet mellom to varieteter (sosiale dialekter), med forskjellig sosial og geografisk utbredelse. Den ene tilhører den østnorske dialektgruppen, og kan betegnes Oslo-målets folkemålsvariant. Den ble tidligere kalt Vika-mål, etter arbeiderbydelen Vika (Pipervika). Den andre varianten er utviklet i nyere tid som et mellomspråk under innflytelse av (dansk) skriftspråk på et hjemlig talemålsgrunnlag og kan betegnes riksmålsvarianten.

Det er også en utbredt intraindividuell variasjon, det vil si at den enkelte språkbruker veksler mellom varianter eller bruker en del av variasjonsskalaen. Det kan skje i forhold til situasjon (hjemme – arbeidsplass), samtalepartnere, eller emne og formål (stilmessig skifte eller registerskifte) og kan være motivert av variantenes ulike sosiale prestisje.

Folkemålsvarianten har flere typiske østlandske dialekttrekk: jamvektsloven, tjukk l, trykkforhold og trekk ved bøyningssystem. Det tydeligste utslaget av jamvektsloven er den faste fordelingen av endelsene -a og -e i infinitiv (kløyvd infinitiv): komma, værra, sitta, mot bite, kaste og så videre. Skillet viser seg også i andre tostavelsesord: beta, hana, stega, mot måne, time; samma men andre. I hunkjønnsord er det ingen todeling, men -e overalt: flue, stue og hue. Disse formene er av en sørlig østlandsk type.

Et karakteristisk trekk som er felles for østnorsk og trøndersk, er trykk på første stavelse i lånord: bensin, stasjon, pollti. Verbalforbindelser som bli med og lignende har et tilsvarende mønster, med sammentrekning og trykk på verbet og trykksvak partikkel: bli-med, ha på sæi, jæi har tatt-n-med.

Tjukk l brukes gjennomført i ord som soL, daL for det meste også i ord med rd: haL (hard), gåL (gård), hvor det også veksler med r. De vanlige diftongene brukes, uttalen er æi, æu (el. æv), øy og ai. Vokalene i, y, o har i stor grad den østnorske tendensen til overgang (senkning/åpning) til e og ø: fresk, løst, gølv, mens den beslektede overgangen a > æ ikke er gjennomført og bare forekommer sporadisk (kælve 'velte', men ellers kalv).

Bøyningsformer med -a har stor utbredelse, både i substantiv og verb. Hunkjønnsord har i bestemt form entall -a: boka, jenta. Verb av kaste-klassen har i fortidsformene endelsen -a: i går kasta vi hylla og fløtta skapet.

Pronomen er av en (sørlig) østlandsk type. Flertallspronomenet døm har ikke skille mellom subjekt- og avhengighetsform: Jæi så døm, men døm så 'kke mæi. Flertallsformene for 1. person er vi – vårs. Hunkjønnspronomenet har tre former med regulert formveksling: hu som vanlig subjektsform, den trykklette formen a, som forbindes lydlig med verb (enklise): dær sitter a; jæi så a, og den fremhevende (emfatiske) formen henner: Henner ær rar, henner. Pronomen har ofte overgang d > r under svakt trykk: Ji ræi, ska røm ta re me.

Folkemålsvarianten står språklig sett i en mellomstilling mellom østlandske innlandsmål og kystmålene i Øst- og Vestfold, og tilhører en dialektgruppe som betegnes midtøstlandsk. Tilknytning til innlandet viser flertallsformene av substantiv: lik endelse i han- og hunkjønn (biler – nåler) og bestemte former som bila (kystmål bilær – bilane). Verbformer i fortid som kasta, henta er derimot felles med kystmåla (innlandet kaste).

Språket i Oslo i eldre tider er det liten kunnskap om. Skrifttradisjonen i Oslo kan følges fra ca. år 1200, men må være eldre enn det. Den hadde utspring i det kongelige og biskopens kanselli. Talemålet har gradvis utviklet dialektale særtrekk; omkring 1500 har dialekten fått sin form. Etter nedgangstider og den store brannen i 1624 ble byen flyttet, men dette synes ikke å ha hatt noen språklig virkning, heller ikke den betydelige innflyttingen i de følgende hundreårene. Dialekten har i det store og hele beholdt en fast struktur.

Folkemålsvarianten ekspanderte kraftig i andre halvdel av 1800-tallet som følge av befolkningsveksten. I nyere tid har den bredt seg til de nyere bydelene nord og øst for sentrum. Den øver en betydelig påvirkning på talemålene ellers på Østlandet, både i nærområdene og lenger unna.

Oslo-mål har vært brukt i skjønnlitteraturen, først av H. Meltzer i 1860-årene (Politinotitser), senere hos Garborg, Jæger, Chr. Krohg, Hartmann Schiødt (pseudonymet Sfinx) og i nyere tid av blant andre Olav Angell, Torill Thorstad Hauger, Tove Nilsen, Lars Saabye Christensen og Roy Jacobsen.

Riksmålsvarianten er utviklet sent på 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet blant embetsmenn og velstående handelsmenn gjennom kontakt mellom dansk skriftspråk og norsk uttale, mens dansk talespråk har hatt liten innvirkning. Språkvarianten synes å ha fått en fastere form på 1800-tallet og har i denne sammenhengen fjernet seg mer fra folkemålet. På denne tiden har det vært en betydelig stilistisk veksling, med en skriftnær, formell variant (blant annet betegnet «høyere foredrag») og et mer uformelt hverdagsspråk.

Innflytelsen fra dansk gjelder at de gamle norske diftonger forsvant og særlig at det bare er to grammatiske kjønn, felleskjønn og intetkjønn, men sporadisk bruk av a-former forekommer i enkelte ord (jåla, merra, Marka, hytta). Som særnorske trekk kan nevnes utstrakt bruk av harde konsonanter, ordformer som blåse, gråte (da. blæse, græde), videre bøyningen av substantiv og verb. På 1900-tallet er en del eldre (danske) trekk blitt trengt ut (børn, noget, nøgle), men noen rester av danskpreget skriftuttale finnes sporadisk (skib, håbe, have). Verb av kaste-typen (og andre) har i fortid endelsen -et (kastet, krevet). Tjukk l brukes lite, stort sett bare i visse ord (vræl, pælme). Diftongene er for det meste erstattet av monoftonger (sten, løs, røke). Pronomenformene er i hovedsak i samsvar med skriftspråket. Det er likevel en tendens til sammenfall av subjekts- og avhengighetsform de og dem (de har jeg møtt før; jeg så de).

Riksmålsvarianten kan i dag stedfestes hovedsakelig til Oslos vestlige bydeler og til de vestlige nabokommunene, særlig Bærum.

Oslo-målet har lenge vært preget av stor variasjon. Folk tar gjerne i bruk former fra det store Oslo-repertoaret etter som det passer til situasjonen. Fortsatt er det stor variasjon i Oslo-målet, men hva for språktrekk som varierer, har endret seg noe. En del av de tradisjonelle språklige forskjellene mellom språket øst og vest i byen ser ut til å forsvinne, men nye forskjeller har kommet til. Trolig er det i dag mer snakk om flytende overganger mellom språket øst og vest i hovedstaden (Mæhlum og Røyneland 2012). 

Flere av de formene som var vanlige i det tradisjonelle østkantmålet i Oslo, er i ferd med å gå ut av bruk. Trykk på første stavelsen i ord som bennsin, stassjon, bannan bli nå brukte bare av eldre menn på østkanten, de yngre plasserer trykket på senere stavelser i ordet. Tykk L i ord der skriftmålet har rd, blir i dag også borte i østkantmålet; et ord som boL (bord) blir til bor og haL (hard) blir til har. Infinitiv på -a i de såkalte jamvektsordene, typen kåmma, væra, gjøra, sitta og andre er på vikende front i østkantmålet. Infinitiv på -e tar over, og de unge i øst sier nå kåmme, være, gjøre og tilsvarende.

Bruken av a-endelser har økt mye på vestkanten de siste åra, i ord som boka, døra og jenta (jf. Johannessen og Hagen 2008, s. 237). Pronomenformene di og demm faller sammen i en form på vestkanten, ved at en nå sier "didi" eller "demm så demm". Skillet mellom pronomenformene hun/hu/ho og henne/henner ser ut til å bli borte både øst og vest i Oslo. De unge sier "henne sa at henne skulle kåmme", eller "hun skal bli med hun hjem".

Diftonger i ord som aleine og blei (av å bli) er fortsatt langt vanligere i øst enn i vest. Sammenfallet av sje-lyden og kje-kyden er mest gjennomført hos unge østkantungdommer (i ord som kysse og skysse).

  • Bull, Trygve: Språket i Oslo. Gyldendal Norsk Forlag, 1980.
  • Hårstad, Stian og Opsahl, Toril: Språk i byen. Utviklingslinjer i urbane språkmiljøer i Norge. Bergen: Fagbokforlaget, 2013. Om Oslo-dialekten, sjå side 84-105.
  • Johannessen, J.B. og Hagen, Kristin (red.): Språk i Oslo. Ny forskning omkring talespråk, 2008. Oslo: Novus.
  • Larsen, Amund, B.: Kristiania bymål. Vulgærsproget med henblikk på den utvungne dagligtale, 1907. Kristiania.
  • Mæhlum, Brit og Røyneland, Unn: Oslo bymål. I: Mæhlum, Brit og Røyneland, Unn: Det norske dialektlandskapet, 2012. Oslo: Cappelen Damm (s. 60-65).
  • Skjekkeland, Martin: Dialektlandet, 2010. Kristiansand: Portal forlag (s. 54-57, s. 91-95). 
  • Wiggen, Geirr: Oslo bymål. I: Jahr, E.H. (red.): Den store dialektboka. Oslo: Novus, 1990 (s. 179-186). 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.