Bildet er fra bydelen Kampen i Oslo. Denne bydelen ligger på østkanten av byen. Dialekten her hører tradisjonelt til vikamålet, og den dag i dag høres denne dialekten både hos unge og gamle byborgere.

Karl Johans gate. Byens hovedgate. Til venstre ligger Eidsvolls plass og Studenterlunden. I enden av gaten ligger slottet.

/Store norske leksikon.
Lisens: fri

Oslo Sentralstasjon

/Store norske leksikon.
Lisens: fri
Vålerenga
Kartet viser bydelen Vålerenga, som ligger på østkanten av Oslo. På Vålerenga vil en (særlig hos eldre folk) høre det folkelige oslomålet, som går under navnet vikamål.
Vålerenga
Av /Statens kartverk.

Språket i Oslo er preget av stillingen byen har hatt som administrasjons-, handels- og kultursentrum i flere hundre år. Som følge av unionen med Danmark var det også etter unionsoppløsningen i 1814 en sterk påvirkning via dansk skriftspråk, noe som fikk stor betydning for byens språkforhold.

Et markant trekk er skillet mellom to varieteter (sosiale dialekter) med forskjellig sosial og geografisk utbredelse. Den ene tilhører den østnorske dialektgruppen og kan betegnes Oslo-målets folkemålsvariant. Den ble tidligere kalt Vika-mål, etter arbeiderbydelen Vika (Pipervika). Den andre varianten er utviklet i nyere tid som et mellomspråk under innflytelse av (dansk) skriftspråk på et hjemlig talemålsgrunnlag og kan betegnes riksmålsvarianten.

Vi vil i Oslo også finne en del språkbrukere som veksler mellom ulike varianter av Oslo-målet når de snakker. De vil da kunne veksle mellom varianter de finner i folkemålsvarianten og i riksmålsvarianten. De bruker da for eksempel a-former som boka og jenta, men har verbalformer som kastet og hentet. Denne vekslinga kan skje i forhold til situasjon (hjemme eller på arbeidsplassen), samtalepartnere, eller emne og formål (stilmessig skifte eller registerskifte) og kan være motivert av språktrekkenes ulike sosiale prestisje.

Fra 1960-årene begynte det å komme innvandrere fra Sør-Europa, Asia, Afrika og Sør-Amerika. De fleste av dem bor i Oslo-området. Det er dessuten kommet flyktninger og asylsøkere som i større grad er spredt geografisk, men flertallet også blant dem bor i Oslo. I dag påvirker innvandring og et flerkulturelt miljø språket i hovedstaden.

Om den tradisjonelle folkemålsvarianten

Østkantmålet i Oslo har tjukk L og retroflekser i ord som surt og gult.
Østkantmålet i Oslo har tjukk L og retroflekser i ord som surt og gult.
Av /Hallfrid Christiansen, 1969.
Lisens: CC BY SA 3.0

Folkemålsvarianten har flere typiske østlandske dialekttrekk: jamvektsloven, tjukk l, trykkforhold og trekk ved bøyningssystem. Det tydeligste utslaget av jamvektsloven er den faste fordelingen av endelsene -a og -e i infinitiv (kløyvd infinitiv): komma, værra, sitta, mot bite, kaste og så videre. Skillet viser seg også i andre tostavelsesord: beta, hana, stega mot måne, time, og samma mot andre. I hunkjønnsord er det ingen todeling, men -e overalt: flue, stue og hue. Disse formene er av en sørlig østlandsk type.

Et karakteristisk trekk som er felles for østnorsk og trøndersk, er trykk på første stavelse i lånord: bensin, stasjon, pollti. Verbalforbindelser som bli med og lignende har et tilsvarende mønster med sammentrekning og trykk på verbet og trykksvak partikkel: bli-med, ha på sæi, jæi har tatt-n-med.

Tjukk l brukes gjennomført i ord som soL, daL og for det meste også i ord med rd: haL (hard), gåL (gård), hvor det også veksler med r. De vanlige diftongene brukes, uttalen er æi, æu (eller æv), øy og ai. Vokalene i, y, o har i stor grad den østnorske tendensen til overgang (senkning/åpning) til e og ø: fresk, løst, gølv, mens den beslektede overgangen a > æ ikke er gjennomført og bare forekommer sporadisk (kælve, «velte», men ellers kalv).

Bøyningsformer med -a har stor utbredelse, både i substantiv og verb. Hunkjønnsord har i bestemt form entall -a: boka, jenta. Verb av kaste-klassen har i fortidsformene endelsen -a: i går kasta vi hylla og fløtta skapet.

Pronomen er av en (sørlig) østlandsk type. Flertallspronomenet døm har ikke skille mellom subjekt- og avhengighetsform: Jæi så døm, men døm så 'kke mæi. Flertallsformene for 1. person er vi – vårs. Hunkjønnspronomenet har tre former med regulert formveksling: hu som vanlig subjektsform, den trykklette formen a, som forbindes lydlig med verb (enklise): dær sitter a; jæi så a, og den fremhevende (emfatiske) formen henner: Henner ær rar, henner. Pronomen har ofte overgang d > r under svakt trykk: Ji ræi, ska røm ta re me? (gi deg, skal de ta meg?).

Folkemålsvarianten står språklig sett i en mellomstilling mellom østlandske innlandsmål og kystmålene i Øst- og Vestfold og tilhører en dialektgruppe som betegnes midtøstlandsk. Tilknytning til innlandet viser flertallsformene av substantiv: lik endelse i han- og hunkjønn (biler – nåler) og bestemte former som bila (kystmål bilær – bilane). Verbformer i fortid som kasta, henta er derimot felles med kystmåla (innlandet kaste).

Historisk utvikling

Tveita
Folkemålsvarianten av Oslo-målet ekspanderte kraftig i andre halvdel av 1800-tallet som følge av befolkningsveksten. I nyere tid har den bredt seg til de nyere bydelene nord og øst for sentrum. Den øver en betydelig påvirkning på talemålene ellers på Østlandet, både i nærområdene og lenger unna. Bildet viser høyblokkene i drabantbyen Tveita i bydelen alna i Groruddalen øst i Oslo.
Tveita
Lisens: CC BY SA 3.0

Språket i Oslo i eldre tider er det liten kunnskap om. Skrifttradisjonen i Oslo kan følges fra rundt år 1200, men må være eldre enn det. Den hadde utspring i det kongelige og biskopens kanselli. Talemålet har gradvis utviklet dialektale særtrekk, og omkring 1500 har dialekten fått sin form. Etter nedgangstider og den store brannen i 1624 ble byen flyttet, men dette synes ikke å ha hatt noen språklig virkning, heller ikke den betydelige innflyttingen i de følgende hundreårene. Dialekten har i det store og hele beholdt en fast struktur.

Folkemålsvarianten ekspanderte kraftig i andre halvdel av 1800-tallet som følge av befolkningsveksten. I nyere tid har den bredt seg til de nyere bydelene nord og øst for sentrum. Den øver en betydelig påvirkning på talemålene ellers på Østlandet, både i nærområdene og lenger unna.

Oslo-mål har vært brukt i skjønnlitteraturen, først av Harald Meltzer i 1860-årene (Politinotitser), senere hos Arne Garborg, Hans Jæger, Christian Krohg, Hartmann Schiødt (pseudonymet Sfinx) og i nyere tid av blant andre Olav Angell, Torill Thorstad Hauger, Tove Nilsen, Lars Saabye Christensen og Roy Jacobsen.

Om riksmålsvarianten

Riksmålsvarianten av Oslo-målet er utviklet sent på 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet blant embetsmenn og velstående handelsmenn gjennom kontakt mellom dansk skriftspråk og norsk uttale, mens dansk talespråk har hatt liten innvirkning. Riksmålsvarianten kan i dag stedfestes hovedsakelig til Oslos vestlige bydeler og til de vestlige nabokommunene, særlig Bærum. Bildet her er fra Frogner på Oslos vestkant. Bebyggelsen på Frogner preges av finere leiegårder fra slutten av 1800-tallet. Her Oscars gate 81 på hjørnet av Frognerveien, bygd 1896 (ark. Carl Aaman).

Riksmålsvarianten er utviklet sent på 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet blant embetsmenn og velstående handelsmenn gjennom kontakt mellom dansk skriftspråk og norsk uttale, mens dansk talespråk har hatt liten innvirkning. Språkvarianten synes å ha fått en fastere form på 1800-tallet og har i denne sammenhengen fjernet seg mer fra folkemålet. På denne tiden har det vært en betydelig stilistisk veksling med en skriftnær, formell variant (blant annet betegnet «høyere foredrag») og et mer uformelt hverdagsspråk.

Innflytelsen fra dansk gjelder at de gamle norske diftongene forsvant, og særlig at det bare er to grammatiske kjønn, felleskjønn og intetkjønn, men sporadisk bruk av a-former forekommer i enkelte ord (jåla, merra, Marka, hytta). Som særnorske trekk kan nevnes utstrakt bruk av harde konsonanter, ordformer som blåse, gråte (dansk blæse, græde), videre bøyningen av substantiv og verb.

På 1900-tallet er en del eldre (danske) trekk blitt trengt ut (børn, noget, nøgle), men noen rester av danskpreget skriftuttale kan fortsatt finnes sporadisk (skib, håbe, have). Verb av kaste-typen (og andre) har i fortid endelsen -et (kastet, krevet). Tjukk l brukes lite, stort sett bare i visse ord (vræl, pælme). Diftongene ble for det meste erstattet av monoftonger (sten, løs, røke). Pronomenformene var i hovedsak i samsvar med skriftspråket. Det er likevel en tendens til sammenfall av subjekts- og avhengighetsform de og dem (de har jeg møtt før, jeg så de).

Riksmålsvarianten kan i dag stedfestes hovedsakelig til Oslos vestlige bydeler og til de vestlige nabokommunene, særlig Bærum.

Utviklingstrekk i dagens Oslo-mål

Oslo-målet har lenge vært preget av stor variasjon. Folk tar gjerne i bruk former fra det store Oslo-repertoaret etter som det passer til situasjonen. Fortsatt er det stor variasjon i Oslo-målet, men hvilke språktrekk som varierer, har endret seg noe. En del av de tradisjonelle språklige forskjellene mellom språket øst og vest i byen ser ut til å forsvinne, men nye forskjeller har kommet til. Trolig er det i dag mer snakk om flytende overganger mellom språket øst og vest i hovedstaden.

Flere av formene som var vanlige i det tradisjonelle østkantmålet i Oslo, er i ferd med å gå ut av bruk. Trykk på første stavelsen i ord som bennsin, stassjon, bannan blir nå nesten bare brukt av eldre menn på østkanten, de yngre plasserer trykket på senere stavelser i ordet. Tjukk l i ord der skriftmålet har rd, blir i dag også borte i østkantmålet; et ord som boL (bord) blir til bor og haL (hard) blir til har. Infinitiv på -a i de såkalte jamvektsordene, typen kåmma, væra, gjøra, sitta og andre, er på vikende front i østkantmålet. Infinitiv på -e tar over, og de unge i øst sier nå kåmme, være, gjøre og tilsvarende.

Bruken av a-endelser har økt mye på vestkanten de siste åra, i ord som boka, døra og jenta. Pronomenformene di og demm faller sammen i én form på vestkanten, ved at en nå sier di så di eller demm så demm. Skillet mellom pronomenformene hun/hu/ho og henne/henner ser ut til å bli borte både øst og vest i Oslo. Former som henne sa at henne skulle kåmme, eller hun skal bli med hun hjem, er vanlig.

Diftonger i ord som aleine og blei (av å bli) er fortsatt langt vanligere i øst enn i vest. Sammenfallet av sje-lyden og kje-kyden er mest gjennomført hos unge østkantungdommer (i ord som kysse og skysse).

Generelt kan en si at utviklinga i dagens Oslo-mål fører til ei «samling på midten». Det språket som ungdommen tar til seg, og som trolig blir framtidas språk, utgjør en syntese av språktrekk både fra østkanten og vestkanten. Gode eksempler på dette er når trykk på første stavelsen i ord som bennsin, stassjon, bannan blir borte på østkanten, og når bruken av a-endelser øker på vestkanten i ord som boka, døra og jenta.

Nye språk i Oslo

I historisk tid har det alltid kommet mange fremmedspråklige innvandrere til Norge, mest fra de andre skandinaviske landene, og fra Tyskland og Storbritannia. Mange har bosatt seg i Oslo.

I 1960-årene begynte det å komme innvandrere fra Sør-Europa, Asia, Afrika og Sør-Amerika. De fleste av dem bor i Oslo-området. Det er dessuten kommet flyktninger og asylsøkere som i større grad er spredt geografisk, men flertallet også blant dem bor i Oslo.

De største av disse gruppene kommer fra eks-Jugoslavia, Pakistan (morsmål panjabi og urdu), Vietnam, Iran (persisk), Tyrkia (tyrkisk, kurdisk) og Syria (arabisk). Mange har også spansk som morsmål (mest chilenere og andre latinamerikanere). Det er også en stor polsk minoritet.

Multietnisk norsk

I møtet mellom norsk og ulike innvandrerspråk kan det oppstå etnolekter, en norsk talespråksvariant som er karakteristisk for språkbrukere fra en bestemt etnisk gruppe.

Når flere innvandrergrupper møtes med hver sitt språk og hver sin kulturbakgrunn, kan det oppstå en språkvariant som man kaller en multietnolekt. Dette finner vi i dag eksempel på i de multietniske miljøene i Oslo. Ungdommene her snakker majoritetsspråket norsk på en «utenlandsk» måte. Et særtrekk her er gjerne en stakkato setningsrytme. I multietnisk norsk forekommer også ofte manglende inversjon i norske setninger, typen i går jeg ikke gikk på jobben (korrekt norsk: i går gikk jeg ikke på jobben).

Den «utenlandske» og multietniske måten å snakke på er ikke alltid et uttrykk for manglende kompetanse i majoritetsspråket norsk, men er å regne som et bevisst gruppespråk blant innvandrerungdom. Også en del norske ungdommer tar i bruk særtrekk fra en slik språkvariant.

Multietnisk norsk er en ungdomssjargong med mange innslag av lånord fra språk som opphavlig blir talt av ikke-vestlige innvandrergrupper i Norge. Fra først av gjaldt det helst språket i ungdomsmiljø i Oslo, men denne språkvarianten kan i dag også høres i andre byer i Norge. Ei av de største innvandrergruppene til Norge kommer fra Pakistan. Vi hører derfor at ungdommen bruker ord fra de pakistanske språka punjabi/urdu, ord som baja (venn), tært (god, kul) og andre. Men de mest brukte lånorda i i den multietniske språkvarianten kommer likevel fra arabisk, persisk, berbisk, engelsk og spansk. Det arabiske ordet wolla eller wallah (lover ved Allah) er mye brukt og er også vanlig i ungdomsspråket i flere deler av Skandinavia. Andre eksempler er baosj (politi) fra berbisk, bodi (venn, kjærast) fra punjabi, lalle (stjele) fra urdu, kæbe (jente, kvinne) fra berbisk og sjpa (pen, kul) fra berbisk/kurdisk. Også ord fra språk som blir snakka på Balkan, er vanlige i i denne språkvarianten.

Multietnisk norsk har blitt kalt kebabnorsk. Denne benevnelsen kan bli sett på både som flåsete og useriøst. Den kan være en måte å sette ungdommer i bås på, en slags stigmatisering. Kebabnorsk er ikke et uttrykk brukerne av denne språkforma benytter selv som navn på språket. Det er et navn som i sin tid ble skapt av svenske ungdommer, og der kalt «kebabsvenska». I dag bruker man helst betegnelsen multietnisk norsk om denne aktuelle språkvarianten.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bull, Trygve: Språket i Oslo. Gyldendal Norsk Forlag, 1980.
  • Hårstad, Stian og Opsahl, Toril: Språk i byen. Utviklingslinjer i urbane språkmiljøer i Norge. Bergen: Fagbokforlaget, 2013. Om Oslo-dialekten, sjå side 84-105.
  • Johannessen, J.B. og Hagen, Kristin (red.): Språk i Oslo. Ny forskning omkring talespråk, 2008. Oslo: Novus.
  • Larsen, Amund, B.: Kristiania bymål. Vulgærsproget med henblikk på den utvungne dagligtale, 1907. Kristiania.
  • Mæhlum, Brit og Røyneland, Unn: Oslo bymål. I: Mæhlum, Brit og Røyneland, Unn: Det norske dialektlandskapet, 2012. Oslo: Cappelen Damm (s. 60-65).
  • Skjekkeland, Martin: Dialektlandet, 2010. Kristiansand: Portal forlag (s. 54-57, s. 91-95).
  • Wiggen, Geirr: Oslo bymål. I: Jahr, E.H. (red.): Den store dialektboka. Oslo: Novus, 1990 (s. 179-186).
  • SSB: Befolkningsstatistikk

Kommentarer (2)

skrev lea Opheim

Hei, Jeg var på leting etter svar på spørsmålet "hvor mange ulike språk snakkes det i Oslo?" da jeg kom over denne artikkelen. Jeg synes det er underlig at det ikke er nevnt noe om andre språk enn det norske i denne artikkelen når Oslo faktisk har 944 402 innvandrere/norskfødte med innvandrerforeldre : https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/innvbef/aar Med vennlig hilsen, Lea

svarte Martin Skjekkeland

Hei Lea! Du har heilt rett! I ein artikkel om Oslo-målet bør det stå noko om alle dei nye språka i Oslo. Eg vil prøva å ordna opp i dette så fort eg får ei ledig stund! Takk for fin kommentar! Helsing Martin Skjekkeland

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg