dialekter i Hallingdal

Hallingmål er ein austnorsk dialekt som blir brukt i Hallingdal. Hallingdal grensar i nord til Valdres, i sør til Numedal og i vest til Indre Sogn og Hardanger. Hallingmålet høyrer til midlandsmåla.

Målet i Hallingdal har det austnorske jamvektssystemet med mellom anna kløyvd infinitiv. Det inneber at norrøne fullvokalar (a, u) i Hallingdal er bevart etter gamal kort rotstaving (å fara, ei viku), men er redusert til ein trykklett e etter gamal lang rotstaving (å kaste, ei vise). Etter lang rotstaving som sluttar på palatal konsonant, er norrøn -a blitt til -i, men til -y etter -y- i rotstavinga, f.eks. å læggji, å byggjy.

Hallingmålet har mange trekk felles med valdresmålet, men er forskjellig mellom anna ved at Hallingdal har -i og -u i ord-endingar der Valdres har ‑e og ‑o (Hallingdal: fLeire viku og fLeire bygdi. Valdres: fLeire viko og fLeire bygde).

Lydverket (fonologien) er typisk austnorsk, men med nokre innslag av vestnorsk. Det er tjukk l både i typen soL (sol) og i typen gaL (gard) og retroflekser i ord som ert og surt.

Dei vestnorske trekka finn ein særleg i konsonantismen. Eit slikt trekk er når det norrøne konsonantsambandet -rn- er blitt differensiert til ‑dn- (eventuelt -tn-) i ord som hødn (horn) og kødn (korn), og i fleirtalsformer som hestadn. Dette vestnorske innslaget i hallingmålet, til liks med former som nabdn (navn) og rægdn (regn), minner om at dalen ein gong høyrde til Gulatinget og til Stavanger bispedømme.

I nokre småord blir konsonanten -d ofte bytta ut med -r, jf. døme som «ga ru o re?» (gav du honom det?), «slo’o rei se?» (slo dei seg). Former med -r blir brukte i staden for former med -d når ordet kjem etter ein vokal og samstundes ikkje har trykk i setninga. Helst er det lette pronomen og adverbet då som får uttale med -r.

Hallingmålet har dei tre norrøne diftongane ei, au og øy/ey, som i dei fleste norske dialektene. Diftongen ei lyder i Hol og Ål som ai og diftongen øy som åy. Det heiter i dette området å laite og å såyne (leite og syne). I dei andre bygdene i dalen lyder dei tre diftongane stort sett som ei ­– au/øu -øy. I nedre Hallingdal har dialekta itakisme (avrunding av vokalar, dvs. at y og øy fell saman med i og ei, noko som har gjeve former som stigg (stygg) og rigg (rygg), og kjeire (køyre), heire (av høyre). På Austlandet er itakisme særleg kjend frå Solør og Odalen (finst også i øvre Lærdal).

I det meste av Hallingdal har talemålet vokalen ø for norrønt o i ord som støkk (stokk), skøt (skudd), vøll (voll), tøpp (topp), køst (kost). Men i Ål har slike ord vokalen å, ein skilnad som er vanskelig å forklare språkleg.

Av velkjente grunnar (massemedia, auka mobilitet i samfunnet) er dialektene under sterkt press i vår tid, med omfattande dialektendringar.

For Hallingdal har nærleiken til Oslo-regionen, og turisme med alpinidrett, hatt mykje å seie, og bygdesenter som Geilo, Ål og Gol har fremja ei utvikling mot et meir oppblanda mål med fleire avslipte dialekttrekk. Ein kan nemne at den særmerkte uttalen -dn er på vikande front i sentrumsstader og hos ungdom generelt. I staden for former som biladn og jentudn kjem det inn former som bilan og jentun eller bilene og jentene.

Arkaiske trekk i hallingmålet, som dativbruk og bruk av fleirtalsformer i verba, er i dag lite brukt av dei unge.

• Midlandsmål
• Dialekter i Noreg
• Dialekter i Noreg – inndeling
• Dialekter i Noreg – dialektendringar

• Venås, Kjell (1977): Hallingmålet. Oslo: Det norske samlaget.
• Venås, Kjell (1990): Hallingdal (om dialekten). I: I Jahr, E.H. (red.) (1990): Den store dialektboka. Oslo: Novus.
• Venås, Kjell (1997): So sea me her. Ei lita bok om hallingmålet. Ål i Hallingdal: Boksmia.