dialekter i Hallingdal

Hallingmål er ein austnorsk dialekt som blir brukt i Hallingdal. Hallingdal grensar i nord til Valdres, i sør til Numedal og i vest til Indre Sogn og Hardanger. Hallingmålet høyrer til midlandsmåla.

Målet i Hallingdal har det austnorske jamvektssystemet med mellom anna kløyvd infinitiv. Det inneber at norrøne fullvokalar (a, u) i Hallingdal er bevart etter gamal kort rotstaving (å fara, ei viku), men er redusert til ein trykklett e etter gamal lang rotstaving (å kaste, ei vise). Etter lang rotstaving som sluttar på palatal konsonant, er norrøn -a blitt til -i, men til -y etter -y- i rotstavinga, f.eks. å læggji, å byggjy.

Hallingmålet har mange trekk felles med valdresmålet, men er forskjellig mellom anna ved at Hallingdal har -i og -u i ord-endingar der Valdres har ‑e og ‑o (Hallingdal: fLeire viku og fLeire bygdi. Valdres: fLeire viko og fLeire bygde).

Lydverk (fonologi)

Lydverket (fonologien) er typisk austnorsk, men med nokre innslag av vestnorsk. Det er tjukk l både i typen soL (sol) og i typen gaL (gard) og retroflekser i ord som ert og surt.

Dei vestnorske trekka finn ein særleg i konsonantismen. Eit slikt trekk er når det norrøne konsonantsambandet -rn- er blitt differensiert til ‑dn- (eventuelt -tn-) i ord som hødn (horn) og kødn (korn), og i fleirtalsformer som hestadn. Dette vestnorske innslaget i hallingmålet, til liks med former som nabdn (navn) og rægdn (regn), minner om at dalen ein gong høyrde til Gulatinget og til Stavanger bispedømme.

I nokre småord blir konsonanten -d ofte bytta ut med -r, jf. døme som «ga ru o re?» (gav du honom det?), «slo’o rei se?» (slo dei seg). Former med -r blir brukte i staden for former med -d når ordet kjem etter ein vokal og samstundes ikkje har trykk i setninga. Helst er det lette pronomen og adverbet då som får uttale med -r.

Hallingmålet har dei tre norrøne diftongane ei, au og øy/ey, som i dei fleste norske dialektene. Diftongen ei lyder i Hol og Ål som ai og diftongen øy som åy. Det heiter i dette området å laite og å såyne (leite og syne). I dei andre bygdene i dalen lyder dei tre diftongane stort sett som ei – au/øu -øy. I nedre Hallingdal har dialekta itakisme (avrunding av vokalar, dvs. at y og øy fell saman med i og ei, noko som har gjeve former som stigg (stygg) og rigg (rygg), og kjeire (køyre), heire (av høyre). På Austlandet er itakisme særleg kjend frå Solør og Odalen (finst også i øvre Lærdal).

I det meste av Hallingdal har talemålet vokalen ø for norrønt o i ord som støkk (stokk), skøt (skudd), vøll (voll), tøpp (topp), køst (kost). Men i Ål har slike ord vokalen å, ein skilnad som er vanskelig å forklare språkleg.

Formverk (morfologi)

Substantiv

Kjøn	Form	Eintal, ubunde	Eintal, bunde	Fleirtal, ubunde	Fleirtal, bunde
Hankjønn	nemneform	gut	gut’n	guta	gutadn
	dativform	gut	gute	guta	guto
	nemneform	hare	haren	hara	haradn
	dativform	hare	hara	hara	haro
Hokjønn	nemneform	fjør	fjøri	fjøri	fjøridn
	dativform	fjør	fjør’n	fjøri	fjøro
	nemneform	viku	viku/viko	viku	vikud’n
	dativform	viku	vikun	viku	viko
Inkjekjønn	nemneform	hus	huse	hus	husé
	dativform	hus	huse	hus	huso
	nemneform	løk	løke	løk	løkji
	dativform	løk	løkji	løk	løko

* dativformene i inkjekjøn har tonelag 2.

Som skjemaet ovanfor viser, har Hallingdal dativbøyning av substantiv (ikkje i Flå). Her følger nokre døme på dativformer i bruk, etter Venås 1990 (dativformer til høgre, understreka):

Eksempel	Nemneform	Dativform
gut	gut’en kjem	gje gute mat (= gje guten mat)
støl	dra på støl’n	vera på støle
stabbe	stabben er tung	sita på stabba
veke	viko er lang	te vikun (= i komande veke)
jente	sjå jenta	møte jentun
taket	takæ er bratt	dette ne tå takji

Det er ulikt tonelag (tonem) i dativ eintal av hankjønns- og inkjekjønnsorda. Det heiter i dativ hankjønn på heste med tonelag 1 og dativ inkjekjønn i fjelle med tonelag 2. I fleirtal er dativendinga -o for alle kjønn i halling- og valdresmålet (i bygdo), medan det i Gudbrandsdalen er -om (i fjellom).

Verb

Fleirtal av verb

Hallingmålet skil mellom eintal og fleirtal av verb. Det vil seie at verbet får ulik form etter som subjektet er i eintal eller fleirtal. Dette kjem fram i ord-par som han sit - dei sita, ho sat - dei soto, han kasta (no) - dei kaste, du vil - dei vilja og så vidare. Dei sterke verba har eintals- og fleirtalsformer både i presens og preteritum, dei svake berre i presens.

Sterke verb

Hallingmålet har 7 klasser av sterke verb. Her følgjer døme på 1., 3. og 6. klassa:

Klasse	Infinitiv	Presens	Preteritum	Perfektum
1	å bite	bit	beit – bito	biti
3	å finne	finn	fann – fonno	funne/fønne
6	å fara	fer	for – foro	føre/fare

(I preteritum er det ført opp eintals- og fleirtalsformer.)

Svake verb

De svake verba har ikkje -r i presens. Dei kan i hallingmålet delast inn i 5 klasser:

Klasse	Infinitiv	Presens	Preteritum	Presens perfektum
1	å kaste	kasta	kasta	har kasta	a-verb
2	å like	lika	likte	har likt	blanda bøying
3	å møte	møte	møtte	har møtt	e-verb
4	å veLja	veL	varde (retrofleks)	har vartt (retrofleks)	ja.verb
5	å bu	bur	budde	har butt	kortverb

Endringar i dagens hallingmål

Av velkjente grunnar (massemedia, auka mobilitet i samfunnet) er dialektene under sterkt press i vår tid, med omfattande dialektendringar.

For Hallingdal har nærleiken til Oslo-regionen, og turisme med alpinidrett, hatt mykje å seie, og bygdesenter som Geilo, Ål og Gol har fremja ei utvikling mot et meir oppblanda mål med fleire avslipte dialekttrekk. Ein kan nemne at den særmerkte uttalen -dn er på vikande front i sentrumsstader og hos ungdom generelt. I staden for former som biladn og jentudn kjem det inn former som bilan og jentun eller bilene og jentene.

Arkaiske trekk i hallingmålet, som dativbruk og bruk av fleirtalsformer i verba, er i dag lite brukt av dei unge.

Les meir i Store norske leksikon

Litteratur

Venås, Kjell (1977): Hallingmålet. Oslo: Det norske samlaget.
Venås, Kjell (1990): Hallingdal (om dialekten). I: I Jahr, E.H. (red.) (1990): Den store dialektboka. Oslo: Novus.
Venås, Kjell (1997): So sea me her. Ei lita bok om hallingmålet. Ål i Hallingdal: Boksmia.