dialekter i Hallingdal

Dei vestnorske trekka finn ein særleg i konsonantismen. Eit slikt trekk er når det norrøne konsonantsambandet -rn- er blitt differensiert til ‑dn- (eventuelt -tn-) i ord som hødn (horn) og kødn (korn), og i fleirtalsformer som hestadn. Dette vestnorske innslaget i hallingmålet, til liks med former som nabdn (navn) og rægdn (regn), minner om at dalen ein gong høyrde til Gulatinget og til Stavanger bispedømme.

I nokre småord blir konsonanten -d ofte bytta ut med -r, jf. døme som «ga ru o re?» (gav du honom det?), «slo’o rei se?» (slo dei seg). Former med -r blir brukte i staden for former med -d når ordet kjem etter ein vokal og samstundes ikkje har trykk i setninga. Helst er det lette pronomen og adverbet då som får uttale med -r.

Hallingmålet har dei tre norrøne diftongane ei, au og øy/ey, som i dei fleste norske dialektene. Diftongen ei lyder i Hol og Ål som ai og diftongen øy som åy. Det heiter i dette området å laite og å såyne (leite og syne). I dei andre bygdene i dalen lyder dei tre diftongane stort sett som ei – au/øu -øy. I nedre Hallingdal har dialekta itakisme (avrunding av vokalar, dvs. at y og øy fell saman med i og ei, noko som har gjeve former som stigg (stygg) og rigg (rygg), og kjeire (køyre), heire (av høyre). På Austlandet er itakisme særleg kjend frå Solør og Odalen (finst også i øvre Lærdal).

I det meste av Hallingdal har talemålet vokalen ø for norrønt o i ord som støkk (stokk), skøt (skudd), vøll (voll), tøpp (topp), køst (kost). Men i Ål har slike ord vokalen å, ein skilnad som er vanskelig å forklare språkleg.

* dativformene i inkjekjønn har tonelag 2.

Som skjemaet ovanfor viser, har Hallingdal dativbøyning av substantiv (ikkje i Flå). Her følger nokre døme på dativformer i bruk, etter Venås 1990 (dativformer til høgre, understreka):

Det er ulikt tonelag (tonem) i dativ eintal av hankjønns- og inkjekjønnsorda. Det heiter i dativ hankjønn på heste med tonelag 1 og dativ inkjekjønn i fjelle med tonelag 2. I fleirtal er dativendinga -o for alle kjønn i halling- og valdresmålet (i bygdo), medan det i Gudbrandsdalen er -om (i fjellom).

Fleirtal av verb

Hallingmålet skil mellom eintal og fleirtal av verb. Det vil seie at verbet får ulik form etter som subjektet er i eintal eller fleirtal. Dette kjem fram i ord-par som han sit – dei sita, ho sat – dei soto, han kasta (no) – dei kaste, du vil – dei vilja og så vidare. Dei sterke verba har eintals- og fleirtalsformer både i presens og preteritum, dei svake berre i presens.

Sterke verb

Hallingmålet har 7 klasser av sterke verb. Her følgjer døme på 1., 3. og 6. klassa:

(I preteritum er det ført opp eintals- og fleirtalsformer.)

Svake verb

De svake verba har ikkje -r i presens. Dei kan i hallingmålet delast inn i 5 klasser: