I hele Buskerud har talemålet de vanlige østnorske særmerkene kløyvd infinitiv (å fara, men å kaste) og tykk l (i ord som sol, blå, kalv). Unntak danner de som taler normalmål, men ellers finnes det dialektbrukere både i bygdene, i tettstedene og i de fire byene Drammen, Kongsberg, Hønefoss og Hokksund.

I dialekttalemålet kan en trekke et skarpt skille mellom «flatbygdmål» og «fjellbygdmål». Fjellbygdmål er det i Hallingdal (se Hallingdal, språk), Numedal (se Numedal, språk) og i Sigdal og Krødsherad. Ved noen målmerker kan grensen mellom de to språktypene variere noe. Fjellbygdmålet har typen hare, der flatbygdmålet har hara. Et skille i flertallsbøyning har en mellom formtypene hesta, skåli og visu i fjellbygdmålet mot hester, skåler, viser i flatbygdmålet. Disse formene viser også en viktig lydlig forskjell: når det gjelder -r eller ikke -r i ubestemt form av substantiv. Motsetningen mellom -r : ikke -r viser seg også i presens av sterke verb, med former som bit, bryt, dett, søv, kjem, tek, blæs i fjellbygdmålet mot biter, bryter, detter, såver, kåmmer, tar, blåser i flatbygdmålet. Disse formene viser samtidig forskjellen mellom former med og uten i-omlyd, noe som gjelder de siste fire eksemplene. Motsetningen mellom -r : ikke -r finnes også i svake verb, f.eks. lyse mot lyser i presens av verbet lyse.

En annen viktig forskjell i substantivbøyningen er det i bestemt form entall av sterke hunkjønnsord. Her har fjellbygdmålet en form som skåle mot flatbygdmålet skåla. Tilsvarende former er det i bestemt form flertall av intetkjønnsord: huse mot husa. Med de formtrekkene som er nevnt her, og med flere andre hører fjellbygdmålet i Buskerud sammen med andre målfører midt inne i Sør-Norge. Fordi de ligger der de gjør, er de blitt kalt midlandsmål. Særtrekkene i dem har gitt grunnlag for en særskilt nynorsk skriftnormal, «midlandsnormalen».

Noen viktige enkeltord viser også en interessant geografisk fordeling i Buskerud. Det personlige pronomenet for 1. person entall er e i Hallingdal og øverst i Numedal, je i resten av fylket ( eller jæi lengst i sør). Det tilsvarende pronomenet for flertall er me i e-området og vi i je-området. Nektingsordet med bokmålsformen ikke har i fjellbygdmålet formen ikkje, i flatbygdmålet itte.

I den språklige utviklingen på slutten av 1900-tallet svekkes de mest utpregede dialekttrekkene, og mer allment sørøstnorske målmerker får en sterkere stilling overalt, også som sentrumsmål og ungdomsspråk i fjellbygdene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.