I hele Buskerud har talemålet de vanlige østnorske særmerkene kløyvd infinitiv (å fara, men å kaste) og tykk l (i ord som sol, blå, kalv). Unntak danner de som taler normalmål, men ellers finnes det dialektbrukere både i bygdene, i tettstedene og i de fire byene Drammen, Kongsberg, Hønefoss og Hokksund.

I dialekttalemålet kan en trekke et skarpt skille mellom «flatbygdmål» og «fjellbygdmål». Fjellbygdmål er det i Hallingdal (se Hallingdal, språk), Numedal (se Numedal, språk) og i Sigdal og Krødsherad. Ved noen målmerker kan grensen mellom de to språktypene variere noe. Fjellbygdmålet har typen hare, der flatbygdmålet har hara. Et skille i flertallsbøyning har en mellom formtypene hesta, skåli og visu i fjellbygdmålet mot hester, skåler, viser i flatbygdmålet. Disse formene viser også en viktig lydlig forskjell: når det gjelder -r eller ikke -r i ubestemt form av substantiv. Motsetningen mellom -r : ikke -r viser seg også i presens av sterke verb, med former som bit, bryt, dett, søv, kjem, tek, blæs i fjellbygdmålet mot biter, bryter, detter, såver, kåmmer, tar, blåser i flatbygdmålet. Disse formene viser samtidig forskjellen mellom former med og uten i-omlyd, noe som gjelder de siste fire eksemplene. Motsetningen mellom -r : ikke -r finnes også i svake verb, f.eks. lyse mot lyser i presens av verbet lyse.

En annen viktig forskjell i substantivbøyningen er det i bestemt form entall av sterke hunkjønnsord. Her har fjellbygdmålet en form som skåle mot flatbygdmålet skåla. Tilsvarende former er det i bestemt form flertall av intetkjønnsord: huse mot husa. Med de formtrekkene som er nevnt her, og med flere andre hører fjellbygdmålet i Buskerud sammen med andre målfører midt inne i Sør-Norge. Fordi de ligger der de gjør, er de blitt kalt midlandsmål. Særtrekkene i dem har gitt grunnlag for en særskilt nynorsk skriftnormal, «midlandsnormalen».

Noen viktige enkeltord viser også en interessant geografisk fordeling i Buskerud. Det personlige pronomenet for 1. person entall er e i Hallingdal og øverst i Numedal, je i resten av fylket ( eller jæi lengst i sør). Det tilsvarende pronomenet for flertall er me i e-området og vi i je-området. Nektingsordet med bokmålsformen ikke har i fjellbygdmålet formen ikkje, i flatbygdmålet itte.

I den språklige utviklingen på slutten av 1900-tallet svekkes de mest utpregede dialekttrekkene, og mer allment sørøstnorske målmerker får en sterkere stilling overalt, også som sentrumsmål og ungdomsspråk i fjellbygdene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.