Heile Hordaland fylke bortsett frå Bergen høyrer inn under det sørvestlandske a-målet. Dette området strekkjer seg frå og med Midtre og Indre Sogn og sørover til og med det meste av Vest-Agder. Området har endinga -a i infinitiv og i svake hokjønnsord ubestemt form eintal: å fara, å kasta og ei veka og ei visa. I tillegg har sørvestlandsk a-ending i ord som åtta (åtte), heima, gjedna (gjerne) og i visse adjektivformer: det stora huse, den stora kyrkja. I nordvestlandsk, derimot, (frå og med Ytre Sogn og nordover til og med Romsdal) er det e-mål, med endinga -e i dei same kategoriane: å fare, å kaste og ei vike (veke), ei vise og åtte, heime, gjennje (gjerne).
Også andre språkdrag skil sørvestlandsk frå nordvestlandsk. Nordvestlandsk har palatalisering av tannlydane: gamalj, sannj, kallj, balljanje (gamal, sann, kall, ballane). Dette fenomenet finst ikkje i sørvestlandsk (men eit lite unntak, sjå nedanfor). Bruk av dativ finst i tradisjonelt mål på Voss (på hæstæ, i bakka, i ælven), men elles er dativbruk avgrensa til nordvestlandske dialekter.
Ein liten nordvestleg snipp av Nordhordland har nokre dialektformer som høyrer heime i nordvestlandsk. Det gjeld for det første nokre bygder i Masfjorden, der ein har e-infinitiv som i nordvestlandsk. Vidare gjeld det Fedje og Øygarden i Nordhordland, der ein har det nordvestlandske særdraget palatalisering av ll og nn (og rn), døme fjellj, honnj (horn), å rennje.
Kommentarar (2)
skreiv Jan Olav Gatland
skreiv Martin Skjekkeland
Kommentarar til artikkelen blir synleg for alle. Ikkje skriv inn sensitive opplysningar, for eksempel helseopplysningar. Fagansvarleg eller redaktør svarar når dei kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logga inn for å kommentere.