Gudbrandsdalen er lang, og naturlig nok er talemålet noe ulikt i ulike deler av dalen. Noen fellestrekk, mest i lydklang, tonegang og talemusikk, gjør at en likevel kan snakke om et enhetlig mål. Et mer konkret særtrekk er former med å-å (for a-a) i infinitiv som fårå, lågå, i substantiv som hågå, mågå og i flertall som dågå. Det er fra gammelt av dativbøyning av substantiver i hele dalen.

Gudbrandsdalsmålet skiller seg fra målet i Valdres ved det nordlige trekket at tannlydene ll, nn og dd er palatalisert. Det viser seg dels ved at disse konsonantene har j-klang, dels ved at vokalen foran er diftongert: bæill, mæinn. I norddalen er også endestavelser palatale: hæstæin, hondæin.

Et skillemerke mot sør og øst er at målet ikke har opplandsk og østerdalsk reduksjon av -a i preteritum og partisipp av a-verb. Det heter kasta og har kasta, ikke kaste og har kaste. Et annet trekk er at målet har holdt på -g og ikke fått -j i ord som helg, berg.

Fra talemålet norda- og vestafjells skiller gudbrandsdalsmålet seg bl.a. ved endelsen i infinitiv. Den er kløyvd (væra, men kaste), ikke -e som alltid i Romsdal og på Sunnmøre, og ikke apokope (kast) som i trøndersk.

Norddalen (til og med Sel) har holdt på den gamle stavelsestypen med kort vokal og kort konsonant i ordroten, f.eks. bel 'stund', skot 'skudd'. Så langt sør når også det midtlandske særtrekket med to endelser i hunkjønn: bygde, men visa. Det østlandske systemet er bygda og visa.

I midtdalen (Fron og Ringebu) rår østnorske kvantitetsforhold i enstavelsesord med lengde på enten vokal eller konsonant. I tostavelsesord med gammel kort rotstavelse har også midtdalen holdt på kort stavelse, f.eks. dågå 'dager' eller infinitiv bæra, læva. I norddalen og Fron har visse sammensatte ord trykk på sisteleddet, som i mjølkebytte. I nord- og midtdalen brukes pronomenformen oss også som subjekt.

I sørdalen er det normalnorsk stavelseslengde både i enstavelsesord og jamvektsord (se jamvektloven), med lang stavelse både i vett, låkk og i haga, væta. Et annet særtrekk er de sørlige flertallsformene ælverælven og viservisen, der midt- og norddalen har ælveælvin og visovisun. Fåberg har den østlandske pronomenformen je, resten av dalen har e.

Navnet. Norrønt helst i flertall, Guðbrandsdalir, etter mannsnavnet 'Gudbrand'.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.