I Akershus finnes det mye brytning mellom eldre dialekter og yngre, bymålspåvirket talemål. Det yngre målet gjør seg mest gjeldende der det er bymessig bebyggelse, men også utover bygdene. Det er det folkelige bymålet som slår igjennom. De gamle dialektsærmerkene er holdt best oppe i bygdene.

De velkjente østnorske dialektmerkene tykk l (i ord som sol, blå, elv, og også ol for ord) og kløyvd infinitiv (å fara, men å kaste) er et fast trekk i det språklige bildet. De gamle nordiske diftongene ei, au og øy er dels bevart som diftonger, dels forenklet. Forenkling er vanlig foran lang konsonant: fett, snøtt og grett (yngre også breit), men feit, snau og grei. Ellers forenkles det mer sporadisk, men fast foran m: hime, drøm og glømme for heime, draum og gløyme. Ny diftong har en f.eks. i skau for skog.

Den kløyvde infinitiven er et utslag av jamvektloven, som deler flere ordklasser i to på grunnlag av kvantitetsforhold i gammelnorsk. Av svake hankjønnsord har en således en bakke, men en hara, av svake hunkjønnsord ei jente, men ei viku (i eldre mål, ei uke i yngre bygdemål og i bymål). Fortidsformer som kasta vinner innpass for eldre kaste (med redusert andrestavelsesvokal som i dialektene lenger nord på Østlandet), mens et verb som tala har hatt fortid tala også før. I sørlige bygder er fortidsformen alltid kasta. Det har vært jamning til å-å av eldre o-a: såvå for sova, påså for pose, til u-u av eldre a-u: sulu for svale, og noe til y-u av eldre i-u: vyku (fra viku) for uke. I noen grad er slike former ennå å høre.

I ubestemt flertall av substantiver er det former som båter, bruer, bakker, furu(e)r, hanar. Bestemt flertall av hankjønnsord har former som båta, bakka, slik som dialektene lenger nord på Østlandet. I sør er det former som båtær, bakkær i ubestemt flertall, og båtane, bakkana i bestemt flertall, som i de vikværske dialektene.

Viktige pronomenformer er je (nå også jæi) i bygdemålene og jæi (trykklett je) i bymålene, i flertall vi og oss. I hunkjønn har en formene hu, a og henner: hu kommer nå, nå kommer a, je så henner. I 2. person flertall er di subjektsform, mens objektsformene er dikk, dekk eller døkk på Romerike, og dere lenger sør. I bymål og yngre bygdemål er dere subjektsform. I 3. person flertall er formen dom eller døm både som subjekt og objekt (på Romerike også dei eller di i gammelt mål). Se også Romerike, språk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.