Nordtrøndersk mål er typisk østnorsk. Man kan skille mellom inntrøndersk og uttrøndersk og mellom Innherads-mål og Namdals-mål. Jamvektsloven har virket, slik at infinitiv er kløyvd (kast, men tålå, kåmmå, i Namdalen tala, kåmma) og ubestemt form entall av svake substantiver er todelt (vis, vise, men vukku, i Namdalen vokko uke, galt, galte, men hårrå, hare, i Namdalen galti, harri, men for eksempel bakka bakke). Det er sterk jamning, på u-u og å-å: vukku, hårrå, våttå, vite, og i Namdalen på o-o og a-a: vokko, vatta.

Trykkstavelser har sterk palatalisering av dentale konsonanter: balj, manj, vidj, kvitj. I noen dialekter (Innherad, Øvre Namdalen) er gammel lang e blitt je: ljett for lett. Gammelt Nordre Namdals-mål har diftong for å; båot, åoker, mens Søndre Namdals-mål har ao, som i Sogndøl-målet. I jamvektsord har gammel ð til dels holdt seg som d: spaddi, spade, våddå eller vadda, vade. Flertall er uten -r: hesta, likeså presens (men for eksempel trur). Presens av a-verb ender i sør på -e eller -i, i Namdalen mest på -a, men er i Snåsa og Lierne uten endingsvokal: kast. Dativbøyning er vanlig så nær som i ytre Namdalen, i flertall med ending på -åm.

Av pronomenformer kan nevnes 1. person entall æ eller eg og i Namdalen æig, men i i Snåsa og Lierne; i flertall vi, men mi i Meråker og me i Snåsa og Liene. Olav Duun har Namdals-mål og Kristofer Uppdal mål fra Beitstad som grunnlag for sin diktning.

  • Dalen, Arnold & Ola Stemshaug, red.: Trøndermål, 1972, isbn 82-521-0056-2, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.