Nordtrøndersk mål er typisk østnorsk. Man kan skille mellom inntrøndersk og uttrøndersk og mellom Innherads-mål og Namdals-mål. Jamvektsloven har virket, slik at infinitiv er kløyvd (kast, men tålå, kåmmå, i Namdalen tala, kåmma) og ubestemt form entall av svake substantiver er todelt (vis, vise, men vukku, i Namdalen vokko uke, galt, galte, men hårrå, hare, i Namdalen galti, harri, men for eksempel bakka bakke). Det er sterk jamning, på u-u og å-å: vukku, hårrå, våttå, vite, og i Namdalen på o-o og a-a: vokko, vatta.

Trykkstavelser har sterk palatalisering av dentale konsonanter: balj, manj, vidj, kvitj. I noen dialekter (Innherad, Øvre Namdalen) er gammel lang e blitt je: ljett for lett. Gammelt Nordre Namdals-mål har diftong for å; båot, åoker, mens Søndre Namdals-mål har ao, som i Sogndøl-målet. I jamvektsord har gammel ð til dels holdt seg som d: spaddi, spade, våddå eller vadda, vade. Flertall er uten -r: hesta, likeså presens (men for eksempel trur). Presens av a-verb ender i sør på -e eller -i, i Namdalen mest på -a, men er i Snåsa og Lierne uten endingsvokal: kast. Dativbøyning er vanlig så nær som i ytre Namdalen, i flertall med ending på -åm.

Av pronomenformer kan nevnes 1. person entall æ eller eg og i Namdalen æig, i flertall vi, men mi i Meråker og me i Snåsa og Liene. Olav Duun har Namdals-mål og Kristofer Uppdal mål fra Beitstad som grunnlag for sin diktning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.