Feltarbeid, arbeid med innsamling av datamateriale ute i et bestemt forskningsfelt.

Feltarbeid er sentralt innenfor flere fagdisipliner. Eksempler kan være en geolog som samler steinprøver, en språkforsker som skriver ned ord, uttaleformer og tekster blant brukerne, en designkonsulent som jobber med brukerdrevet innovasjon, eller en antropolog som innsosialiserer seg i et ’fremmed samfunn’ for å kunne forstå menneskene der og deres kultur.

Feltarbeid er særlig sentralt innenfor antropologien hvor den sterke vektleggingen av feltarbeidet som metode til å samle inn kvalitative data skiller faget fra andre samfunnsvitenskaper.

Antropologer har bakgrunn i forskjellige fagtradisjoner og søker svar på ulike problemstillinger innen en rekke forskjellige samfunn. Feltarbeid kan derfor utarte seg på mange måter. I hovedsak handler det om at forskeren reiser til sitt forskningsområde (’felten’) og samler inn data over tid, oftest gjennom deltagende observasjon der hun innsosialiseres i et samfunn og lever og forsker innenfor de kulturelle rammene hun ønsker å forstå. I datainnsamlingsprosessen kan forskeren også foreta lengre en-til-en livshistorieintervjuer, samt benytte seg av mer eller mindre strukturerte spørreundersøkelser.

Gjennom feltarbeidet samler forskeren også inn andre typer data. Bilder, videoopptak, avisartikler, brev, dagbøker og ulike historiske dokumenter fra felten kan utgjøre viktige bidrag til en dypere forståelse av samfunnet en studerer.

At forskeren kommer fra en annen sosial og/eller kulturell bakgrunn har både styrker og begrensninger. Å erverve seg ny kulturell kompetanse er svært tidkrevende, og en forsker i felten vil måtte foreta en rekke valg som både virker inn på prosessen og de dataene en får tilgang på. Å bli identifisert som utenforstående er én av flere sosiale roller som forskeren må reflektere over og vurdere datamaterialet sitt i lys av. Videre erfarer ofte forskeren at problemstillinger, som er formulert på bakgrunn av forskerens før-forståelse av felten, må justeres i lys av ny empirisk kunnskap underveis.

Disse aspektene forstås ikke bare som begrensninger. For eksempel er krysskulturell komparasjon et sentralt metodisk grep. Kultur består ofte i det som mennesker tar for gitt, og nettopp det å komme fra en annen kulturell bakgrunn, samt å inneha kompetanse om flere andre samfunn, gjør antropologen i stand til å avdekke samfunnsmessige forhold som ansees som ’naturlig’.

Dette betyr imidlertid ikke at antropologer kun utfører feltarbeid blant mennesker i fjerne strøk der kultur og samfunn fremstår som svært annerledes enn antropologens. Forestillingen om at kulturen innad i nasjonalstaten er homogen og avgrenset er en utbredt identitetsskapende myte. Viktige kulturelle og samfunnsmessige forskjeller kan også finnes på kryss av ulike klasser, regioner, profesjoner, organisasjoner og etniske grupperinger lokalt. Svært mange antropologer gjør i dag feltarbeid blant grupper innenfor eget samfunn.

Som metode var feltarbeid lite problematisert frem til 1960-tallet. Faglig debatt har ført til at en har gått bort fra en positivistisk forståelse av det antropologiske feltarbeidet som en aktivitet der forskeren upåvirket og nøytralt observerer, teller, samler, måler og beskriver kultur og samfunn. I stedet forstås feltarbeidet som en læringsprosess. For å forstå andre mennesker og deres kulturelle virkeligheter benytter forskeren seg selv som redskap gjennom å etablere tillitt og inngå langvarige relasjoner med sine informanter.

En antropolog i felten må derfor være selvreflekterende. Gjennom komparasjon, kontekstualisering og selvrefleksjon i møte med det ukjente i feltsituasjonen, produserer antropologer kvalitative data som ikke nødvendigvis lar seg beskrive som objektive, men som til gjengjeld er langt rikere og mer kontekstualisert og nyansert enn ’rene beskrivelser’. Såfremt antropologen er bevisst sin egen rolle kan strategiske valg og personlige erfaringer under feltarbeidet gi rike empiriske data.

Det er særlig Bronislaw Malinowski (1884-1942) som har fått æren for å ha utviklet feltarbeidet som grunnleggende metode i antropologien. Med mulig unntak av enkelte forskere slik som Frank Cushing og hans studie av Zuni-indianerne i 1880-årene utførte tidligere antropologer sjelden egne feltarbeid i Malinowskis forstand. Såkalte ’lenestolsantropologer’ baserte ofte sine analyser på annenhånds-feltdata samlet inn av misjonærer, koloniherrer og andre reisende uten spesiell samfunnsvitenskaplig bakgrunn. Særlig influert av en av datidens mest fremtredende antropologer, Franz Boas, vokste det i USA rundt århundreskiftet frem en metodisk tilnærming der antropologen i hovedsak utspurte og nedskrev historiene til én eller noen få såkalte ’sittende informanter’ (seated informants).

Bronislaw Malinowskis lengre og relativt isolerte feltarbeid blant Mailu fra Toulon-øyene og spesielt blant befolkningen på Trobrianderøyene som hans berømte monografier bygger på, brøt med disse fagtradisjonene. Isolert fra sin hjemlige kontekst skulle antropologen – gjennom langvarig deltagende observasjon der han inngår i relasjoner med sine informanter, lærer deres språk og møysommelig dokumenterer lokalt sosialt liv – kunne tilegne seg deres eget perspektiv (the native’s point of view).

I utviklingen av denne tilnærmingen til feltarbeidet var Malinowski inspirert av W.H.R. Rivers, en av deltagerne på Cambridge Anthropological Expedition til Torres Stredet i 1898. Det er forøvrig usikkert om Malinowski hadde tilbragt så lang tid i felten dersom arbeidet hans ikke hadde sammenfalt med utbruddet av første verdenskrig, noe som la begrensninger på Malinowskis bevegelsesfrihet.

Siden Malinowskis tid har feltarbeidet utviklet seg. Såkalte fler-lokale (’multi-sited’) feltarbeid blitt mer vanlig. Fler-lokale feltarbeid utfyller det tradisjonelle fokuset på lokalt sosialt liv og gjør antropologer bedre i stand til å studere mennesker innenfor rammer som ikke er territorielt avgrenset, men del av globale politiske og økonomiske prosesser. Fler-temporære feltarbeid, som innebærer at antropologen flere ganger returnerer til felten, kan blant gi viktige innsikter i endringsprosesser og utfordre ahistoriske fremstillinger av ’de andre’. Andre har tatt til orde for å studere nettverk. Denne tilnærmingen utfordrer blant annet antropologers sterke fokus på kulturell mening. Videre ansees nettverk som åpne, dynamiske, og preget av kulturell flyt og bevegelse, og utfordrer slik tidligere forståelser av ’feltet’. Det gjør forøvrig også såkalte virtuelle feltarbeid, som enkelte antropologer har tatt til orde for den senere tiden. Det liten tvil om at internet er et voksende og stadig mer inflytelsesrikt kulturelt fenomen i dag, men især på grunn av problemet med å kontekstualisere internetbrukeren er virtuelt feltarbeid er gjenstand for faglig debatt.

Fangen, Katrine. 2010. Deltagende observasjon. Bergen: Fagbokforl.

Howell, Signe, and Aud Talle. 2012. Returns to the field : multitemporal research and contemporary anthropology. Bloomington: Indiana University Press.

Johannessen, Asbjørn, Per Arne Tufte, and Line Kristoffersen. 2010. Introduksjon til samfunnsvitenskapelig metode. Oslo: Abstrakt.

Malinowski, Bronislaw. 1922. Argonauts of the western Pacific. London,: G. Routledge & sons. Finn boken i Google books.

O'Reilly, Karen. 2012. Ethnographic methods. 2nd ed. London ; New York: Routledge.

Robben, A.C.G.M., and J.A. Sluka. 2007. Ethnographic fieldwork: an anthropological reader: Wiley-Blackwell.

Wittel, A. 2000. "Ethnography on the move: From field to net to internet." Forum: Qualitative Social Research no. 1 (1). Fulltekst.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.