Nordlandsbunad

Livet lages i blått eller grønt ullstoff, enten klede eller et tynnere ullstoff. Livet har broderi både foran og bak, der motivet er stiliserte, nelliklignende blomster og stilker. Broderiet er utført i ull. Slike blomstermotiv var svært moderne på slutten av 1700-tallet, og vi kan se likhetstrekk med blomstene på den bevarte stakken fra Graffer i Lom i Gudbrandsdalen, og sledeputa fra Brandbu som dannet grunnlag for Vest-Oppland-bunaden.

Bunadlivet lukkes med sølvhekter foran. Mellom hektene dannes det en åpning som ofte kalles for klokke. Antall hekter kan variere. Noen bruker to hekter nederst og en øverst, andre en nede og en oppe og atter andre to hekter nederst og en innvendig metallhekte øverst.

Stakken er foldelagt med brei midtfold foran og to folder på hver side. Bak er stakken tett rynket. Den har en brodert bord, med utgangspunkt i det samme blomstermotivet som livet. Borden går rundt stakken nederst.

Det er lagd ei skjorte i hvit lin. Den har vide ermer som er rynket til skulder og håndlinning. På ståkragen og håndlinningene er det brodert med hvitsøm, med samme blomstermotiv som på stakk og liv. Skjorta holdes sammen med sølje i halsen og mansjettknapper i ermene.

Utgangspunktet for forkleet er et bevart silkeforkle fra Hattfjelldal. Det er stripemønstret med vertikale striper. Nederst krysses de vertikale stripene av horisontale striper. Forkleet lages med blå eller grønn bunnfarge, etter fargen på resten av bunaden. Det er foldelagt i livet. Opprinnelig ble forkleet vevd i gloriagarn, men nå blir det lagd i mercerisert bomull. Det fins både som håndvevd og maskinvevd.

I 1946 ble det utarbeidet ei løslomme til bunaden. Et element fra broderiet ble overført til framsida av lomma. Lommelåsen er i sølvfarget metall, og lomma henges på venstre side i stakkelinninga.

Det hører lue til bunaden. Det er ei rynkepullue, med utgangspunkt i bevarte luer fra Nordland. Denne luetypen kom i bruk tidlig på 1800-tallet over et stort område av landet. Luene var lengst i bruk blant gifte kvinner, og mot slutten var de fleste svarte, og de ble gjerne kalt svarthuv. Til bunaden er det lagd lue i samme farge som resten av bunaden, og langs framkanten har den nuperellekant eller blondekant.

Opprinnelig ble luene lagd i blå eller grønn silke, men nå lages de i mercerisert bomull i de samme fargene. Lua har en rundet pull som er rynket i nakken og rynket til det glatte framstykket, slik at pullen står opp fra hodet. Pannestykket er glatt, tilnærmet rektangulært, og går ned mot ørene. Langs framkanten løper en smal, hvit blonde. Tradisjonelt hadde slike luer knyteband til å feste under haka, men dette er ikke overført til bunadlua.

På 1980-tallet ble det utarbeidet en kep til bunaden. En tok utgangspunkt i bevarte keper ved Vefsn Museum. Kepen er halvlang og har ståkrage, og den er rynket og foldelagt rundt halsen. Kepen lages i blå eller grønn ulldamask med gult fôr. I halsen lukkes kepen med ei sølvhekte.

Sjalet til bunaden ble lagd med utgangspunkt i forkleet, og lages i dag i samme kvalitet som det. Det fins både håndvevde og maskinvevde sjal. Sjalet har lange frynser. Det brettes i snipp og legges omkring nakken og brettes innunder framstykkene på livet.

Det brukes en solid understakk for å gi vidde til stakken. Det er brukt både svarte og hvite strømper.

Gullsmed Aksel Rørvik i Mosjøen har utarbeidet eget sølv til nordlandsbunaden. Til hektene tok han utgangspunkt i broderiene på bunaden, og preget mønsteret inn. Videre er det utarbeidet lommelås med krok. Det er vanlig å bruke ei til to søljer i skjorta samt mansjettknapper. Sølvet er fritt komponert, og samme sølvsmed har også lagd ei sølvkrone.