Bunader og folkedrakter fra Oppland

Tradisjonelt er Oppland delt inn i tre hovedområder: Gudbrandsdalen, Valdres og Vest-Oppland. Men når det gjelder folkedraktskikken, er disse områdene igjen delt i mindre deler. Det er forskjell på draktskikken øverst og nederst i Gudbrandsdalen, og likedan i Valdres. I Vest-Oppland er det ikke like tydelige skiller, men så har også draktskikken her i større grad fulgt motesvingningene.

Oppland har mange bunader – med ulik tilknytning til tradisjonen. I Gudbrandsdalen fins noen bunader som er overført i ubrutt tradisjon fra folkedraktskikken. Disse omtales gjerne som snørlivskjol, og den mest kjente er uten tvil råndastakken med rutaliv. Men tidlig på 1900-tallet var det broderte bunader som var mest populære, og det fins mange ulike broderte livkjoler fra Gudbrandsdalen. Disse var også med på å sette normen for hvordan komponerte bunader skulle se ut, og det lages fortsatt bunader som er inspirert av disse.

En annen bunad som skulle få stor betydning for mangfoldet av broderte bunader, var den første valdresbunaden, som Hulda Garborg komponerte tidlig på 1900-tallet. Den ble seinere revidert, og produseres i dag i begge utgavene. Etter hvert har det kommet i bruk også andre bunader i Valdres, de fleste grundig rekonstruert etter Bunad- og folkedraktrådets prinsipper. Dette statlige organet har fra 1984 holdt hus hos Valdres Folkemuseum på Fagernes, der de besvarer bunadspørsmål fra hele landet og utfører viktig dokumentasjonsarbeid.

Det er rekonstruert både manns- og kvinnebunader fra de øvre så vel som de nedre delene av Valdres, der en har brukt kildemateriale fra ulike tidsperioder på 1800-tallet. Dette gir variasjon og mangfold til dagens bunadbruk. Den første rekonstruksjonen var Magny Smedsrud Karlbergs kvinnebunad fra Øvre Valdres, som ble lagt fram for daværende Landsnemnda for bunadsspørsmål i 1971. Denne bunaden ble retningsgivende for hvordan rekonstruksjonsarbeid i regi av eller i samarbeid med det statlige organet skulle drives.

Vest-Oppland har i større grad enn dalførene vært preget av skiftende moteretninger, men det etablerte seg likevel en normfast folkedraktskikk på Hadeland i andre halvdel av 1800-tallet, særlig for kvinner. Denne er godt dokumentert, og er rekonstruert og i bruk som bunad i dag. Kjersti Prestkvern utførte dokumentasjonsarbeidet og rekonstruksjonen som ledd i ei hovedoppgave som hun avla ved Statens lærerhøgskole i forming. Materialet er deretter blitt supplert av Hadeland Husflidslag som også har rekonstruert en mannsbunad fra samme tidsperiode.

Men det fantes allerede bunader i Vest-Oppland før disse rekonstruksjonene ble utført – både komponerte bunader og bunader som bygger mer på lokal draktskikk. Slike bunader som står mellom de fritt komponerte og de rekonstruerte, fins det også flere av i Gudbrandsdalen. De fleste mannsbunadene her er av denne typen, og det samme gjelder et par av kvinnebunadene.

Draktskikken i Gudbrandsdalen har også vært underlagt vitenskapelig forskning, både gjennom Thale Gjessings avhandling fra 1949 og Ragnhild Bleken Rustens arbeid, som ble utgitt posthumt i 2002.

I Valdres er det først og fremst bunadarbeidet som har vært kilde til en vitenskapelig publikasjon, i og med at Inger Haugen brukte dette som grunnlag for magistergradsavhandlinga si i sosiologi, Ting og mening, fra 1975. Utover dette er det publisert mange større og mindre artikler om både tradisjonell draktskikk og bunader fra Oppland.