Togos franskspråklige litteratur

Flere av de mest kjente forfattere fra Togo hører til samme generasjon som Dogbé. Dette er blant annet tilfellet med Victor Aladji (født 1941). Han debuterte i 1971 med romanen Akossiwa mon amour (Akossiwa min elskede), der en eldre mann erindrer ungdomstiden og sin første kjærlighet. Året etter utgav han kortromanen L'equilibriste (Akrobaten) om mennesker som har problemer med å tilpasse seg livet i et land der bare et eneste politisk parti er tillatt. Aladjis roman fra 1985, La Voix de l'ombre (Stemmen fra skyggen), har ikke oppnådd samme anerkjennelse som de to første bøkene hans.

En forfatter fra Togo som er blitt særlig godt kjent i Skandinavia, er Tété–Michel Kpomassie (født 1941). Han reiste til de nordligste delene av Europa og levde blant annet 16 måneder blant inuittene. Boken hans om dette oppholdet er En afrikaner på Grønland (L'Africain du Groenland, 1980, norsk oversettelse fra 2004. Kpomassie har ikke skrevet andre større bøker, men har publisert noveller og essayer i afrikanske tidsskrifter.

Emile Koffi Gomez (født 1941) er mest kjent for romanen Opération Marigot (Flodarm–operasjonen, 1982) som handler om «den grønne revolusjonen» makthaverne i Togo satte i gang på landsbygda i 1970-årene. Blant hans andre bøker er L'argent, cette peste (Pengene, denne plagen, 1983), der tittelen henviser til Félix Couchoros kjente bok. Han har også skrevet en historisk roman og et teaterstykke samt flere bøker for barn. Gomez har videre skrevet selvbiografier og essayer der han behandler spørsmål i tilknytning til Togos utvikling. Den siste boken hans om dette emnet utkom i 2020.

Julien Atsou Guenou (født 1950) har skrevet flere romaner som formidler hans egne erfaringer av å være funksjonshemmet i et utviklingsland. Han skildrer blant annet problemene han hadde ved å få utdannelse, og medisinmennenes mange mislykkede forsøk på å kurere hans fysiske misdannelse. Men det viktigste temaet i Guenous bøker er den vanskelige jakten på kjærligheten og takknemligheten når man finner den. Hans mest kjente bok er Le Bonheur à l'arrache (Lykke vunnet ved en kraftanstrengelse, 1983). Guenou er også opptatt av at Togos ønske om å gjøre seg uavhengig av europeisk innflytelse hindrer landet i å utnytte fruktene av moderne europeisk vitenskap, for eksempel innenfor medisin.

Kossi Efoui (født 1962) debuterte som dramatiker og har fått flere av skuespillene sine oppført på kjente scener i Frankrike, men det er som romanforfatter han har vakt mest oppmerksomhet. Hans første roman, La polka (Polkaen), kom ut i 1998, men La fabrique des cérémonies (Seremoni-fabrikken, 2001) ble hans store gjennombrudd. Denne boken ble belønnet med «Det svarte Afrikas store litterære pris». Romanen Solo d'un revenant (En gjengangers solosang, 2009) har også fått flere priser. I 2011 utkom L'Ombre des choses à venir (Skyggen av de ting som skal komme), der tittelen er hentet fra Paulus' brev til Kolosserne i Det nye testamentet. Også tittelen på romanen hans fra 2017, Le Cantique de l'acacia (Lovsangen om akasia-treet), har en religiøs referanse, for akasia-treet er ofte et symbol på renhet og uskyld i kristne tekster fra Afrika.

I Efouis romaner blir mange ulike temaer vevet sammen. De er av og til blitt oppfattet som parodier på reiseromaner fordi hovedpersonene ofte vender tilbake til steder de før har vært knyttet til, men som nå er blitt fullstendig forvandlet. Efoui er sterkt kritisk til den politiske utviklingen i Togo. Samtidig setter særlig de seneste bøkene hans i sentrum enkle mennesker, ofte kvinner i Afrika, og deres kamp for å oppnå et verdig og meningsfylt liv.

Man regner det som sikkert at også Théo Ananisssoh er født i 1962, men heller ikke i hans tilfelle kjenner man datoen for da han ble født. Han kom fra en togolesisk familie som hadde flyttet til Den sentralafrikanske republikk og bodde her til han var tolv år gammel, men da måtte familien vende tilbake til Togo som følge av keiser Jean-Bédel Bokassas eneveldige styre. I 1974 reiste Ananissoh til Frankrike for å studere litteraturvitenskap ved La Sorbonne i Paris, og her tok han doktorgraden i 1986 på en avhandling om den kongolesiske forfatteren Sony Labou Tansi. Studiet av denne forfatteren fikk stor betydning for Ananissohs eget forfatterskap. I 1996 flyttet han til Köln, der han underviste i afrikansk litteratur frem til 2001. Etter denne tiden har han konsentrert seg om sitt eget forfatterskap, men han bor fremdeles i Tyskland.

Ananissoh utgav en novellesamling i 1994, men han debuterte som romanforfatter med Lisahohé i 2005. Tittelen er navnet på en av landsbyene i Togo der man tydeligst ser sporene etter den tyske innflytelsen i landet. Hovedpersonen er en afrikaner som har levd lenge i Europa og tilegnet seg europeisk kultur. Når han vender tilbake til stedet han vokste opp, blir han stilt overfor mysterier som nærmest kan minne om kriminalgåter. Boken er skrevet i en stil som er stram og tilbakeholden, og som er blitt sammenliknet med stilen hos Thomas Mann og André Gide. Særlig har Gide, som besøkte Afrika og var meget opptatt av afrikansk kultur, hatt stor betydning for Anaissoh.

Etter debutboken har Anaissoh utgitt en rekke romaner. Blant dem kan nevnes Le Soleil sans se brûler (Solen uten å brenne seg, 2015). Denne boken er blitt karakterisert som «autofiksjon»: Fortelleren, Théo, presenterer leserne for en fiktiv historie der det inngår både virkelige og oppdiktede personer: I dette tilfellet forteller han om en av sine lærere, en person som ikke eksisterer, men som beretter at han har møtt Sony Labou Tansi og kan fortelle om ukjente sider ved denne forfatterens liv og virke. Ananissoh er et godt eksempel på hvordan også moderne forfattere fra Afrika er opptatt av problemstillinger som er aktuelle innenfor vår tids litteratur.

I 2003 gikk «Det svarte Afrikas store litterære pris» til Kangni Alem (født 1966), pseudonym for Kangni Alemdjrodo. Romanen Cola Cola jazz (2002) handler om to halvsøstre hvorav den ene er svart og den andre hvit. Viktige temaer i boken er de unge kvinnenes konfliktfylte forhold til hverandre og deres forsøk på å finne ut hvem som er deres far. Slik blir deres historie også et bilde på konfliktene som preger det moderne Afrika. Blant Alems senere romaner kan nevnes Esclaves (Slaver, 2009) og Les Enfants du Brésil (Barna fra Brasil, 2017), som begge behandler slavehandelen mellom Afrika og Latin-Amerika og de sterke båndene mellom de to verdensdelene som ble skapt på denne måten.

Alem har skrevet bøker i en rekke sjangrer, blant annet noveller og teaterstykker, og han har også vært virksom som regissør. Som teatermann er han ikke minst påvirket av Bertolt Brecht. Han er også oversetter og kritiker. På samme måte som Efoui forener Alem i sine bøker gleden ved formell lek og eksperimentering med en dyp sorg over utviklingen i Afrika.

Også tre år senere gikk «Det svarte Afrikas store litterære pris» til en forfatter som har sitt opphav i Togo. Edem Awumey er født 11. juni 1975, men emigrerte til Canada i 2005. Han har studert litteraturvitenskap Togo og Frankrike og tatt doktorgraden på en avhandling om den marokkanske forfateren Tahar Ben Jelloun. Han har også skrevet en viktig bok om Guineas store romanforfatter Tierno Monénembo, som har hatt stor betydning for Awumeys litterære utvikling. Awumey fikk Afrikas store litterære pris for romanen Port-Mélo (2006), en dyster skildring av vold og maktmisbruk i et oppdiktet afrikansk land.

Den samme pessimistiske grunntonen preger Awumeys senere bøker. Romanen Les pieds sales (Skitne føtter, 2009) handler om en ung afrikaner som arbeider som drosjesjåfør i Paris, og som bare har en vag forestilling om at han som liten gutt vandret gjennom ørkenen sammen med sine foreldre og en kamel. I Rose déluge (Rose syndflod, 2012) forteller han historien om en afrikaner som bor i Quebec, men som reiser til Togo i håp om å finne levningene etter sin tante Rose, som han vet har omkommet under en oversvømmelse.

Awumeys bok fra 2013, Explications de la nuit (Forklaringer på natten), er en kritisk skildring av magi og overtro i moderne afrikanske miljøer. Hans seneste bok, Mina parmi les ombres (Mina blant skyggene, 2018), er en av hans mest ærgjerrige. Igjen er en mann på leting, denne gangen etter sin ungdoms kjærlighet. Han vet at hun har valgt å knytte seg til et religiøst fellesskap, men han vet ikke om det er et kristent eller et muslimsk miljø hun har sluttet seg til. I denne boken tar Awumey utgangspunkt i spenningen og forbindelsene mellom de to verdensreligionene som begge står sentralt i Afrika. Han er en av de første forfatterne som lar selve denne spenningen bli grunnlaget for intrigen i en roman.

Togo har ikke mange kvinnelige forfattere, og de få som finnes, har fått sine gjennombrudd på 1980-tallet eller enda senere. Den første kvinnen fra Togo som utgav en roman, var Gad Ami (født 1958) med Étrange Héritage (Underlig arv, 1986). Hennes andre bok, La Croix de la mariée (Den nygifte kvinnens kors) kom ut i 2014. Begge bøkene handler om kvinners problemer i et sterkt mannsdominert samfunn. Selv klarte ikke Ami å videreføre sitt forfatterskap før hun hadde pensjonert seg fra arbeidet som sekretær.

Christiane Akoua Ekué (født 1954) fikk sitt gjennombrudd med en roman som har mange trekk til felles med kriminalromanen Le crime de la rue des notables (Forbrytelsen i standspersonenes gate, 1989). Den tar utgangspunkt i historien om en kvinnelig forfatter som blir frastjålet sitt manuskript. Ekoué har også utgitt den selvbiografiske skildringen Partir en France (Å reise til Frankrike, 1996). Den første kvinnen fra Togo som vant en litterær utmerkelse, var Jeannette D. Ahonsou (født 1954), som fikk en pris for sin første roman Une longue Histoire (En lang historie, 1999). Ahonsou har til nå utgitt fire romaner. Alle er skildringer av enkle kvinner som blir dominert av mannlige slektninger eller partnere.

Germaine Kouméalo Anaté (født 1968) har utgitt diktsamlinger og noveller samt romanen Le regard de la source (Synet av kilden, 2005). Stilen hennes er blitt kalt intimistisk, og hun behandler særlig samlivet mellom mann og kvinne. Anaté har også gjort karriere som politiker og har de siste årene vært informasjonsminister i Togo. Fatou Biramah (født 1975) er en forfatter og filmskaper som er født i Frankrike, men begge foreldrene hennes kommer fra Togo. Boken hennes Négresse (Negerkvinne, 2006) handler først og fremst om de problemene en ung svart kvinne har med å sette ord på hva hun opplever i en verden styrt av menn. Hennes strategi er ikke å fortelle fullt ut, men bruke antydninger og stadig la hendelser og følelser være underforstått.

Det er ofte blitt sagt at selv om Togo er et av landene i Afrika med rikest litterært liv, har kvinnelige forfattere fremdeles problemer med å gjøre seg gjeldende. Skikkelser som Ahonsou, Biramah og Anaté gir likevel håp om at landet er i ferd med å få en litteratur skrevet av kvinner med et stadig mer originalt og ekte preg.