Brødrene Karamasov, den siste av Fjodor Dostojevskijs store romaner, et hovedverk i 1800-tallets klassiske russiske romankanon. Den ble skrevet i årene 1879–1880 og utgitt fortløpende som føljetong i tidsskriftet Russkij vestnik. Brødrene Karamasov kom i bokform i november 1880, to måneder før forfatterens død.

Tittelen henspiller på de tre sønnene til godseieren Fjodor Pavlovitsj Karamasov: Helbrødrene Ivan og Aljosja og deres eldre halvbror Dmitrij. I tillegg er det en fjerde, farens tjener, Pavel Smerdjakov, som han ifølge ryktet skal ha fått med den åndssvake Lizaveta Smerdjasjtsjaja.

Romanen åpner idet alle tre sønnene er kommet tilbake til farens hus. Den tjueåtteårige Dmitrij har tatt avskjed fra det militære. Tjuefireåringen Ivan har studert realfag ved universitetet, men har avbrutt studiene. Hans bror, tjueåringen Aljosja, har nettopp bestemt seg for å bli munk i et kloster i nærheten, hvor han får undervisning av sin  åndelige far, Starets Zosima. Men når deres far plutselig blir funnet myrdet, blir deres liv ugjenkallelig endret. Når oppklaringen av mordet begynner, er Dmitrij den hovedmistenkte. Først og fremst fordi han er kommet hjem for å gjøre krav på sin morsarv, som faren vil nekte ham. Men samtidig er far og sønn forelsket i samme kvinnen, den unge og vakre Grusjenka, og konkurrerer om hennes gunst.

På et bestemt nivå er Brødrene Karamasov en kriminalroman, og etterforskningen ender med å anklage Dmitrij for fadermord. Ingen av brødrene tror han er skyldig. Smerdjakov tilstår til Ivan at han og ikke Dmitrij har begått forbrytelsen. Men samtidig gjør han Ivan til sin medskyldige. Ved å hevde at Gud ikke finnes, og at alt er tillatt i en slik gudløs verden, har Ivan satt Smerdjakov i stand til å begå mordet. Ivan gripes av en voldsom skyldfølelse som trekker hele hans ateistiske livsanskuelse i tvil og ender i et nervesammenbrudd hvor han opplever seg selv i samtale med djevelen og må finne seg i at djevelen nådeløst driver gjøn med ham.

Visjonen forsvinner først når Aljosja kommer og forteller Ivan at Smerdjakov har hengt seg. Under rettssaken forsøker Ivan forgjeves å overbevise juryen om sin skyld. De fleste jurymedlemmene er overbevist om Dmitrijs uskyld, men bøndene i juryen finner ham skyldig. Dmitrij føres tilbake til fengslet og skal deporteres til Sibir. I samtale med Aljosja ser den uskyldige Dmitrij for seg tvangsarbeidet i de sibirske gruvene som en gjenoppstandelse.

Imens tar hans tidligere forlovede Katerina Ivan med seg hjem for å pleie ham og bringe ham ut av hans åndelige formørkelse. Samtidig legger hun en plan som vil gjøre det mulig for Dmitrij å flykte til Amerika sammen med Grusjenka. I denne virvel av begivenheter dør Zosima, Aljosjas åndelige far. Under dødsvaken har Aljosja en visjon av den døde, som i forklaret skikkelse åpenbarer seg for ham og inviterer ham til himmelsk gjestebud i Kristi strålende nærvær. Han tumler ut, faller til jorden, og reiser seg igjen som et nytt menneske. “Noen besøkte min sjel i det øyeblikket”, pleide han senere å si. I mellomtiden har Aljosja blitt venner med noen skolegutter, og når en av dem, Iljusja, blir syk og dør, holder Aljosja en minnetale over ham for de andre guttene, tolv i alt. hvor han formaner dem til alltid å minnes den kjærlighet de føler for hverandre og alltid bevare minnet om hverandre. De tolv responderer entusiastisk på talen, og med dette slutter romanen.

Avslutningsscenens tolv gutter omkring Aljosja er en nøkkel til romanens polyfone komposisjon. Omgitt av sine tolv læresvenner fremstår Aljosja her som en kristusfigur. Betydningen av dette blir klarere dersom vi knytter scenen sammen med romanens epilog, hvor Dostojevskij siterer Jesus ord i Joh 12.24: ”Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.”

I musikken kjenner vi polyfoni som betegnelsen på en flerstemmig komposisjon, hvor enkeltstemmene er likeverdige og streber etter uavhengighet, samtidig som de styres av og veves rundt en fast basismelodi.

I Brødrene Karamasov bruker Dostojevskij en lignende teknikk. Jesu billedlige fremstilling av sin egen død og oppstandelse i epigrafen er den basisfortellingen som i ulike variasjoner gjentas i brødrenes. Deres fortellinger handler også om død og gjenfødelse, men retorikken og billedbruken som preger deres ulike diskurser plasserer dem i ulike kontekster.

Både fortellingen om Dmitrij og hans egen visjon  om åndelig gjenfødelse domineres av romantiske forestillinger og bilder; fremstillingen av Aljosja, så vel som hans beretning om Zosimas liv og levnet er preget av ortodoksiens symbolikk og forestillingsverden; Ivans diskurs, derimot, har sine retoriske forlegg i samtidens sosialistiske journalistikk og radikale kritikk av kirken og dens forvaltning av Jesu ord. Dette skinner igjennom i samtalene med Aljosja så vel som i hans berømte “legende” om Storinkvisitoren, som ofte er blitt behandlet som et selvstendig verk. Men Ivans sjel er splittet og det preger hans diskurs. Med sin “legende” med dens ordløse, umælende Kristusskikkelse som stumt lytter til Storinkvisitorens anklager, forvrenger, inverterer han basisfortellingen, kunne vi si.

Ved sin polyfone komposisjon skapte Dostojevskij et betydningsskapende spill av likheter og kontraster som gir leseren nærmest ubegrenset forståelsesmuligheter. Derfor virker romanen like medrivende og provoserende i dag som den var da den kom. Med Brødrene Karamasov overskred Dostojevskij den russiske realisme vi kjenner fra Turgenjev og Tolstoj og var med på å legge grunnlaget for den postrealistiske romankunsten.

Brødrene Karamasov er oversatt til norsk flere ganger.

  • 1915 Oversatt av Olaf Broch. Kristiania og København: Gyldendalske boghandel, Nordisk forlag
  • 1949 Oversatt av Thomas Christensen. Oslo: Aschehoug forlag.
  • 1972 i forkortet utgave av Nik Henriksen. Gjøvik: De unges forlag.
  • 1993 Oversatt av Geir Kjetsaa. Oslo: Solum.
  • 1915, russisk, regissør: Viktor Turjanskij.
  • 1969, sovjetrussisk, regissører: Ivan Pyr’ev, Mikhail Ul’janov, Kirill Lavrov.
  • 2008, tsjekkisk, regissør: Petr Zelenka.
  • 2008, russisk, regissør: Jurij Moroz (TV-serie)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.