Lomé

Lomé er et industri- og handelssenter. Byen har landets største havn, som etter en utbygging ble dypvannshavn i 1968. I havnen er det en egen terminal for containerskip. Fra havnen eksporteres det blant annet kaffe, kakao, palmeolje, bomull, kalsiumfosfat og sement. Havnen er også viktig for import til og eksport fra de tre innlandsstatene i nord: Mali, Burkina Faso og Niger. I havneområdet er det et skipsverft fra 1989 og et oljeraffineri som ble bygd i 1978. Sementproduksjon startet i 1984. I Lomé er det også et varmekraftverk. En frihandelssone ved Lomé ble opprettet i 1990.

Det går jernbanelinjer fra Lomé til byene Palimé i nordøst, Sokodé i nord og Awého i øst. Sju kilometer nordøst for byen er Lomé-Tokoin internasjonale lufthavn.

Nasjonalmuseet ble etablert i 1975 og er viet landets kultur og historie. Det tidligere guvernørpalasset, som ble bygd av tyskerne i 1905, ble i 2019 omgjort til et senter for kunst og kultur. Ved senteret er det en botanisk hage. Katedralen Sacré-Coeur ble bygd i 1901–1902 i neogotisk stil. Lomé universitet som ble grunnlagt i 1970, har vel 40 000 studenter. I byen er det også flere private universiteter.

Byen ble grunnlagt i det 18. århundre av den etniske folkegruppen ewe. I 1897 ble Lomé hovedstad i den tyske kolonien Togoland. Under første verdenskrig drev britiske og franske styrker tyskerne ut av kolonien. Etter krigen ble Togoland et mandatområde under Folkeforbundet, med delt ansvar mellom Frankrike og Storbritannia. Den østlige delen som omfattet Lomé, ble underlagt fransk styre og ble selvstendig i 1960.

Lomé-konvensjonen, som var en økonomisk samarbeidsavtale mellom EU og en gruppe utviklingsland i Afrika, Karibia og Stillehavsområdet, de såkalte ACP-landene (African, Caribbean, Pacific), ble undertegnet her i 1975.

I Lomé er det et honorært norsk konsulat .

• Togos geografi
• Togo
• Togos historie
• Togos befolkning
• Økonomi og næringsliv i Togo