Funn av innrissede figurer i stein vitner om at de nordlige deler av landet ble bebodd i førhistorisk tid, og funn av jernproduksjon ved Bassar nord i landet dokumenterer tidlig samfunnsorganisering. Utnytting av jern bidro i Afrika sør for Sahara til utvikling av spesialisering, handel og sosial differensiering.

Landets førkoloniale historie er særlig knyttet til folkevandringer og statsdannelser rundt dagens Togo; dels de store rikene i nord, blant annet Mossi og Songhai, samt til de dominerende folkene i vest, som ashanti, og i øst, som yoruba. Kjent fra 1500-tallet er Tyokosi, leiesoldater fra mandefolket, som opererte nord i landet. En av de best kjente statsdannelser i Togo var Dagomba i nord. Av stor betydning var også ewe-folkets vandring fra dets opprinnelige tilholdssteder ved Notsie i dagens Togo til områder som også omfatter det moderne Ghana. Dagens bosetting i grenseområdene mellom Ghana og Togo fant sted mellom 1500 og 1800, og førte til en ewe-dominans i store deler av de sørlige områdene.

Togo ble i noen grad trukket med i den økonomiske utviklingen ved Guineakysten, som ble dominert av lokale stater – og senere europeiske kolonier – i dagens Ghana, Benin og Nigeria. Handelen, som ewe tok aktivt del i, skjedde dels innad i regionen, og bestod ikke minst av kolanøtter og gull; saltutvinning var også av stor økonomisk betydning. Salt var også en handelsvare, og handelen kom i stand som følge av at europeiske interesser etablerte seg langs kysten fra 1500-tallet, med en oppblomstring i det 17. århundre. Gullkysten, det senere Ghana, var sentrum for trekanthandelen mellom Vest-Afrika, Karibia og Europa, hvor de viktigste varer som ble hentet fra Vest-Afrika var gull, elfenben og slaver. Mens Ghana ledet an i utvinning og eksport av gull, ble slaver eksportert fra et større område, men i stor utstrekning gjennom handelsstasjoner på Gullkysten. En strekning øst for Gullkysten, inkludert dagens Togo, fikk på 1600-tallet betegnelsen Slavekysten på grunn av den omfattende menneskehandelen her – og som dominerte utenrikshandelen fra midten av 1600-tallet. Handel med slaver ble forbudt i 1885.

Den europeiske innflytelsen langs Guineakysten gjorde seg særlig gjeldende fra 1500-tallet, etter at portugisiske sjøfarere i 1471 først ankret opp på kysten av det moderne Ghana. Flere europeiske stater opprettet handelsstasjoner som etter hvert utviklet seg til utskipningssentrere for slaver. Blant disse var Danmark, og danske interesser etablerte seg også i dagens Togo. Først i 1850 solgte Danmark sine interesser i Ketaområdet til Storbritannia.

De europeiske kolonimaktene delte på 1800-tallet kysten mellom seg, og i Togo ble det en åpning mellom det britisk-kontrollerte Gullkysten og det fransk-kontrollerte Dahomey. Denne ble utnyttet av Tyskland, som ønsket å sikre seg kolonier i Afrika. Den tyske innflytelsen økte, først gjennom misjon fra 1847, deretter handel. En tysk utsending, Gustav Nachtigal, undertegnet 1884 avtaler med lokale høvdinger, blant andre Mlapa 3 for landsbyen Togo, som ga kolonien navn – bare dager før en britisk representant kom i samme ærend. Tyskland vant kappløpet, og Togoland ble anerkjent som tysk protektorat i 1885. Den tyske koloniseringen av innlandet tok for alvor til rundt 1890 og ble møtt med omfattende motstand fra den lokale befolkningen, særlig dagomba og konkomba. En større oppstand kom til 1897–98, men denne ble slått ned. Etter avtale med Storbritannia ble deler av dagens Ghana innlemmet i tysk Togoland i 1890.

Lomé ble valgt til hovedstad i 1897, og Togo ble utviklet og fremholdt som Tysklands mønsterkoloni, med omfattende utbygging av jernbaner og havneanlegg og økt jordbruksproduksjon. Det ble opprettet plantasjer, blant annet for dyrking av bomull, for å redusere Tysklands avhengighet av import fra USA. For å oppnå disse resultatene tok kolonimakten i bruk tvangsarbeid overfor den innfødte befolkningen, som også ble hardt skattlagt. Mens tyskerne investerte mye i moderne infrastruktur, som fremmet økonomisk produksjon og handel, ble lite brukt på sosiale tjenester for befolkningen. Mange togolesere søkte seg til Gullkysten for utdanning, andre for å unnslippe den tyske undertrykkelsen.

Under første verdenskrig gikk britiske og franske styrker i 1914 inn i Togoland fra Gullkysten og Dahomey, og drev tyskerne ut av kolonien. Etter krigen ble den et mandatområde under Folkeforbundet, med delt ansvar mellom Frankrike og Storbritannia: den østlige delen ble underlagt fransk styre og delvis styrt sammen med Dahomey (dagens Benin), den vestlige delen ble britisk og innlemmet i Gullkysten (dagens Ghana). Denne delingen splittet ewe-folket mellom to kolonimakter, og senere to selvstendige stater: Ghana og Togo. En folkeavstemning i britisk Togoland i 1956 førte til at befolkningen der ønsket innlemmelse i Gullkysten (Ghana), mens det franske Togoland stemte for å bli en selvstyrt enhet innen det franske samvelde.

Togo fikk indre selvstyre i 1956, med Nicolas Grunitzky som statsminister. Etter valget i 1958 ble han etterfulgt av Sylvanus Olympio, som var statsminister da Togo ble selvstendig 27. april 1960; i 1961 ble han valgt til landets første president. Olympio ble drept i et kupp, ledet av sersjant (senere general) Gnassingbe Eyadéma, i 1963. Grunitzky ble invitert tilbake fra sitt eksil i Frankrike, og en folkeavstemning ga ham presidentstillingen. I 1967 gjennomførte Eyadéma, nå forsvarssjef, et nytt kupp, og tok selv over makten og presidentembetet. Eyadéma opphevet alle politiske partier, men erklærte at han ville gjeninnføre sivilt styre. I 1969 dannet Eyadéma et nytt parti, det eneste tillatte Rassemblement du Peuple Togolais (RPT). En personkultus ble bygd opp omkring Eyadéma, som ble gjenvalgt i 1972, 1979, 1986, 1993, 1998 og 2003.

En demokratiseringsprosess ble innledet 1991, da det ble innført flerpartisystem og avholdt en nasjonal konferanse med deltakelse fra en rekke organisasjoner. Utviklingen i første halvdel av 1990-årene var preget av politisk uro, med flere sammenstøt mellom demonstranter og politi. Etter at hærgrupper i 1993 angrep en militærleir hvor Eyadéma holdt til, flyktet ca. 240 000 til nabolandene.

Opposisjonen boikottet flere av valgene på 1990-tallet, men ved presidentvalget 1998 ble Eyadéma utfordret av Gilchrist Olympio fra Union des forces de changement (UFC). Eyadéma vant, men resultatet ble bestridt av opposisjonen, etter at opptellingen ble avbrutt og ikke fullført før Eyadéma ble utropt til vinner. I august 1998 ble militære stillinger og en politistasjon ved grensen til Ghana angrepet, og Ghana bisto togolesiske myndigheter med å gjenopprette ro. Amnesty International la i 1999 frem en rapport som sterkt kritiserte brudd på menneskerettighetene i Togo, med drap på flere hundre politiske motstandere av regimet. Den politiske undertrykkelsen var årsak til at EU innstilte sin økonomiske bistand til Togo i 1993.

En konstitusjonell krise inntrådte da Eyadéma døde av hjertesvikt i februar 2005. Hæren, med støtte fra parlamentet, innsatte hans sønn, Faure Gnassingbé, som statssjef, i strid med grunnloven. Den afrikanske union (AU) karakteriserte dette som et militærkupp, og både AU og den vestafrikanske samarbeidsorganisasjonen ECOWAS innførte sanksjoner mot Togo. Som følge av nasjonal og internasjonal protest trådte Gnassingbé tilbake i slutten av februar, for så å stille til valg for RPT – og få flertall. Den fremste opponenten, Emmanuel Bob-Akitani fra Union des forces de changement (UFC), erklærte seg som vinner, og det kom til opptøyer i hovedstaden da resultatet ble kjent. Ifølge offisielle tall ble 154 drept; en rapport fra FN satte tallet til mellom 400 og 500.

Togos forhold til nabolandet Ghana er spesielt på grunn av den koloniale historien; en del av den tyske kolonien Togoland valgte i en folkeavstemning i 1956 å slutte seg til Ghana fremfor den kommende selvstendige staten Togo. Ewe-folket er dermed splittet mellom de to nabostatene, men har nær kontakt, blant annet i form av illegal handel. Forholdet mellom Togo og Ghana har i mange år vært vanskelig, og grensen har i flere perioder vært stengt, blant annet i 1994, etter et mislykket kuppforsøk som Eyadéma beskyldte Ghana for medvirkning til. Togo har et nært forhold til Frankrike, selv om det ble anstrengt tidlig i 1990-årene som følge av mangelfull demokratisk praksis i Togo. Etter et kuppforsøk i 1987 sendte Frankrike og Zaïre (nå DR Kongo) soldater til Togo. Togo har også et nært forhold til Tyskland.

Togo har deltatt i den panafrikanske fredsbevarende styrken i Den sentralafrikanske republikk samt den vestafrikanske fredsstyrken i Guinea-Bissau og Elfenbenskysten. President Eyadéma meglet i flere konflikter i regionen, både i Guinea-Bissau, i Sierra Leone og i Elfenbenskysten.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.