Kirgisistans historie

Den siste autentiske, bevarte karavane-seraienSilkeveien ligger i Kirgisistan.

Karavane-serai av /NTB Scanpix. Gjengitt med tillatelse
Kirgisiske nomader med jak-karavane, 1967.
Karavane av /NTB Scanpix. Gjengitt med tillatelse
Kolorert fotografi av en gruppe kirgisere utenfor en jurt, et tradisjonelt telt, omkring 1900.
Kirgisere av /NTB Scanpix. Gjengitt med tillatelse

På Seiersplassen i hovedstaden Bisjkek ble det i 1985 reist et kolossalt monument for å markere 40-årsjubileet for slutten av den annen verdenskrig. Monumentet forestiller en jurt, det sentralasiatiske nomadetelt. Her brenner en evig ild. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Kirgisistan av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Området som i dag utgjør Kirgisistan har på grunn av de store folkevandringene i Sentral-Asia i oldtiden vært kontrollert av forskjellige sentralasiatiske folkegrupper. Kirgiserne antas å ha kommet til Tian Shan-fjellene fra områder lenger nord rundt 200 fvt.

På 1700-tallet begynte russerne å bevege seg lenger sørøst inn i Sentral-Asia, og kirgiserne kom under russisk kontroll mot slutten av 1800-tallet. Sammen med de øvrige områder under russisk kontroll, ble Kirgisistan en del av Sovjetunionen etter den russiske revolusjon i 1917. Kirgisistan hadde først status som et autonomt sovjetfylke, men fikk status som fullverdig sovjetrepublikk i 1936. Republikkens hovedstad ble Frunze, oppkalt etter bolsjeviklederen Mikhail Frunze.

Kirgisistan oppstod som uavhengig stat i moderne forstand først etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991. Hovedstaden Frunze ble omdøpt til Bisjkek.

Eldre historie

De eldste spor etter mennesker i Kirgisistan går mange tusen år tilbake. Gitt de store folkevandringer i Sentral-Asia i oldtiden har territoriet som i dag utgjør Kirgisistan vært kontrollert av forskjellige sentralasiatiske folkegrupper i perioder, deriblant mongoler og uighurer. Kirgiserne antas å ha kommet til Tian Shan-fjellene fra områder lenger nord rundt 200 fvt., men de første tegn på menneskelig sivilisasjon i området stammer fra før steinalderen.

Dagens kirgisere har usikker opprinnelse, men nedstammer muligens fra et folk som innvandret til området fra Jenisej i Sibir rundt 200 fvt., og blandet seg med den innfødte befolkningen.

Forestillingen om et felles kirgisisk folk dukker opp i kildene først på 1500-tallet. Helt frem til moderne tid har den kirgisiske nasjonen vært en stammekonføderasjon der lojaliteten til stammen, klanen og storfamilien har vært sterk.

Det går et viktig skille mellom klanene i Sør-Kirgisistan, som har stått under sterk innflytelse av den sentralasiastiske kulturen, og nord-kirgiserne som har vært orientert mot steppene i nord og mot kasakhene, som kirgiserne er nært beslektet med. Sør-kirgiserne ble omvendt til islam på slutten av 1500-tallet, mens de sentrale og nordlige områdene ble islamisert først 150–200 år senere.

Kirgiserne snakker et tyrkisk språk, men har også sterke mongolske innslag i sin kultur. Den tradisjonelle kirgisiske næringsveien har vært jakt og nomadisk gjeterdrift.

Erobringer 1600–1900

De kirgisiske områdene ble erobret av de mongolske dzjungarene (ojrotene) mot slutten av 1600-tallet. Kirgiserne ble fordrevet til de omkringliggende områdene og vendte ikke tilbake før dzjungar-riket ble knust av kineserne i 1758.

På begynnelsen av 1800-tallet ble kirgisernes områder erobret av Kokand-khanatet. Russerne begynte å trenge inn i området på midten av 1800-tallet. I 1862 inntok de festningen Pisjpek, som i dag er Kirgisistans hovedstad Bisjkek (i sovjettiden kalt Frunze). Noen grupper kjempet mot russisk overtakelse av området. Det finnes fortsatt kirgisiske bosetninger i Kina og den afghanske delen av Pamirfjellene, hvor befolkningen er etterkommere av familier som flyktet fra Kirgisistan på denne tiden.

I kjølvannet av den russiske erobringen fulgte store grupper russiske bønder som dyrket opp mye av kirgisernes beiteområder i lavlandet. Kirgisernes frustrasjon toppet seg i et voldsomt opprør i 1916 da den russiske tsaren under første verdenskrig forsøkte å utskrive hjelpetropper fra hele Sentral-Asia. Mange tusen russere og kirgisere ble drept og hundretusener av kirgisere flyktet til Kina.

Sovjetrepublikk

Etter bolsjevikenes maktovertakelse i Russland etter oktoberrevolusjonen i 1917 inngikk Kirgisistan først som en del av Den turkestanske autonome sovjetrepublikk, og fra 1926 som en autonom republikk i den russiske føderasjonen. Først i 1936 ble Kirgisistan en egen sovjetrepublikk. På republikknivå var den politiske ledelsen dominert av russere, men lokalt overlevde det gamle stamme- og klanlederskapet mer eller mindre intakt.

I Kirgisistan tok Josef Stalins tvangskollektivisering (se kollektivbruk) i 1930-årene sikte på å utradere nomadekulturen og gjøre kirgiserne bofaste. Kirgisernes tradisjonelle økonomi ble ødelagt. Igjen flyktet mange til Kina, mens andre gjorde væpnet motstand. Det lille sjiktet av kirgisisk intelligentsia som var bygd opp under Lenin, ble kraftig redusert under de store utrenskningene i 1936–1939.

Kirgisistans forekomster av malm og edelstener har gitt grunnlag for en viss industrialisering. I sovjetperioden var Kirgisistan likevel en av de minste og fattigste republikkene. For omverdenen var den mest kjent gjennom romanene til kirgiseren Tsjingis Ajtmatov, skrevet på russisk.

I juni 1990, under perestrojka-perioden, ble Kirgisistan rystet av blodige oppgjør mellom etniske usbekere og kirgisere i den sørlige byen Osj, der over to hundre mennesker døde. Den svake håndteringen av denne krisen, samt diskrediteringen av det lokale kommunistpartiet og dets leder Absamat Masalijev, åpnet veien for en outsider. Formannen i det kirgisiske vitenskapsakademiet, fysikeren Askar Akajev, ble i oktober samme år utnevnt til republikkens president.

Selvstendighet

Under det mislykkede kuppforsøket i august 1991 forsøkte den lokale parti- og KGB-ledelsen å få Akajev styrtet, men i stedet ble partiet selv forbudt.

Kirgisistan ble en uavhengig republikk 31. august 1991. Askar Akajev ble valgt til landets president. Akajev ble lenge regnet som svært liberal. Pressefriheten i Kirgisistan har vært betydelig større enn i nabolandene, men er blitt gradvis innsnevret. Akajev har styrket sin makt regionalt ved å utnevne guvernører (akimer) som er ansvarlige overfor ham. I 1994 oppløste han Kirgisistans øverste sovjet og opprettet en ny nasjonalforsamling, Sjugorku Kenesj, med to kamre.

Kirgisisk politikk og samfunnsliv ble i stigende grad dominert av etniske kirgisere. Grunnloven av 5. mai 1993 fremhevet kirgiserne på en særlig måte som statsbærende folk, og språkloven fra 1989 forutsatte at alle universiteter og høyskoler skulle gå over til undervisning på kirgisisk innen 2000. Alle etniske minoriteter ble gitt fulle statsborgerlige rettigheter, men mange slavere har likevel foretrukket å flytte til Russland i stedet for å kjempe for sine rettigheter i landet.

Tapet av den ofte svært velkvalifiserte arbeidskraften som europeerne representerte, rammet kirgisisk økonomi hardt. I 1995 tok Akajev initiativet til en rekke lovendringer som tok sikte på å overtale europeerne til å bli. Blant annet ble russisk i juni 1994 innført som offisielt språk i områder som hovedsakelig er befolket av slavere. Samtidig fikk slaverne løfter om en rimelig representasjon i regjeringen, og «sovende dobbelt statsborgerskap» med Russland.

Det vil i praksis si at enhver som flytter fra det ene landet til det andre vil kunne få statsborgerskap i sitt nye hjemland fra flytteøyeblikket. Migrasjonsstrømmene ut av Kirgisistan gikk betydelig ned fra 1995, og det er visse tegn til at en del er i ferd med å flytte tilbake.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Yngve Jarslett

Greide å få inn en feil med lenkehjelperen, har rettet den nå.

svarte Marte Ericsson Ryste

Ok, da har jeg godkjent den siste endringen din. Supert at du har lagt inn lenker i teksten.Mvh Marte

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg