De eldste spor etter mennesker i Kirgisistan går mange tusen år tilbake. Dagens kirgisere har usikker opprinnelse, men nedstammer muligens fra et folk som innvandret til området fra Jenisej i Sibir ca. 200 f.Kr., og blandet seg med den innfødte befolkningen.

Forestillingen om et felles kirgisisk folk dukker opp i kildene først på 1500-tallet. Helt frem til moderne tid har den kirgisiske nasjon vært en stammekonføderasjon der lojaliteten til stammen, klanen og storfamilien har vært sterk.

Det går et viktig skille mellom klanene i Sør-Kirgisistan, som har stått under sterk innflytelse av den sentralasiastiske kulturen, og nord-kirgiserne som har vært orientert mot steppene i nord og mot kasakhene, som kirgiserne er nært beslektet med. Sør-kirgiserne ble omvendt til islam på slutten av 1500-tallet, mens de sentrale og nordlige områdene ble islamisert først 150–200 år senere.

Kirgiserne snakker et tyrkisk språk, men har også sterke mongolske innslag i sin kultur. Den tradisjonelle kirgisiske næringsvei har vært jakt og nomadisk gjeterdrift.

De kirgisiske områdene ble erobret av de mongolske dzjungarene (ojrotene) mot slutten av 1600-tallet. Kirgiserne ble fordrevet til de omkringliggende områdene og vendte ikke tilbake før dzjungar-riket ble knust av kineserne i 1758.

På begynnelsen av 1800-tallet ble kirgisernes områder erobret av Kokand-khanatet. Russerne begynte å trenge inn i området på midten av 1800-tallet. I 1862 inntok de festningen Pisjpek, som i dag er Kirgisistans hovedstad Bisjkek (i sovjettiden kalt Frunze).

I kjølvannet av den russiske erobringen fulgte store grupper russiske bønder som dyrket opp mye av kirgisernes beiteområder i lavlandet. Kirgisernes frustrasjon toppet seg i et voldsomt opprør i 1916 da tsaren under første verdenskrig forsøkte å utskrive hjelpetropper fra hele Sentral-Asia. Mange tusen russere og kirgisere ble drept og hundretusener av kirgisere flyktet til Kina.

Etter bolsjevikenes maktovertakelse inngikk Kirgisistan først som en del av Den turkestanske autonome sovjetrepublikk, og fra 1926 som en autonom republikk i den russiske føderasjonen. Først i 1936 ble Kirgisistan en egen sovjetrepublikk. På republikknivå var den politiske ledelsen dominert av russere, men lokalt overlevde det gamle stamme- og klanlederskapet mer eller mindre intakt.

I Kirgisistan tok Josef Stalins tvangskollektivisering i 1930-årene sikte på å utradere nomadekulturen og gjøre kirgiserne bofaste. Kirgisernes tradisjonelle økonomi ble ødelagt. Igjen flyktet mange til Kina, mens andre gjorde væpnet motstand. Det lille sjikt av kirgisisk intelligentsia som var bygd opp under Lenin, ble kraftig redusert under de store utrenskningene 1936–39.

Kirgisistans forekomster av malm og edelstener har gitt grunnlag for en viss industrialisering. I sovjetperioden var Kirgisistan likevel en av de minste og fattigste republikkene. For omverdenen var den mest kjent gjennom romanene til kirgiseren Tsjingis Ajtmatov, skrevet på russisk.

I juni 1990, under perestrojka-perioden, ble Kirgisistan rystet av blodige oppgjør mellom etniske usbekere og kirgisere i den sørlige byen Osj, der over to hundre mennesker døde. Den svake håndteringen av denne krisen, samt diskrediteringen av det lokale kommunistpartiet og dets leder Absamat Masalijev, åpnet veien for en outsider. Formannen i det kirgisiske vitenskapsakademiet, fysikeren Askar Akajev, ble i oktober samme år utnevnt til republikkens president.

Under det mislykkede kuppforsøket i august året etter forsøkte den lokale parti- og KGB-ledelsen å få Akajev styrtet, men i stedet ble partiet selv forbudt. Akajev ble lenge regnet som svært liberal. Pressefriheten i Kirgisistan har vært betydelig større enn i nabolandene, men er blitt gradvis innsnevret. Akajev har styrket sin makt regionalt ved å utnevne guvernører (akimer) som er ansvarlige overfor ham. I 1994 oppløste han Kirgisistans øverste sovjet og opprettet en ny nasjonalforsamling, Sjugorku Kenesj, med to kamre.

Kirgisisk politikk og samfunnsliv ble i stigende grad dominert av etniske kirgisere. Grunnloven av 5. mai 1993 fremhevet kirgiserne på en særlig måte som statsbærende folk, og språkloven fra 1989 forutsatte at alle universiteter og høyskoler skulle gå over til undervisning på kirgisisk innen år 2000. Alle etniske minoriteter ble gitt fulle statsborgerlige rettigheter, men mange slavere har likevel foretrukket å flytte til Russland i stedet for å kjempe for sine rettigheter i landet.

Tapet av den ofte svært velkvalifiserte arbeidskraften som europeerne representerte, rammet kirgisisk økonomi hardt. I 1995 tok Akajev initiativet til en rekke lovendringer som tok sikte på å overtale europeerne til å bli. Blant annet ble russisk i juni 1994 innført som offisielt språk i områder som hovedsakelig er befolket av slavere. Samtidig fikk slaverne løfter om en rimelig representasjon i regjeringen, og «sovende dobbelt statsborgerskap» med Russland.

Det vil i praksis si at enhver som flytter fra det ene landet til det andre vil kunne få statsborgerskap i sitt nye hjemland fra flytteøyeblikket. Migrasjonsstrømmene ut av Kirgisistan gikk betydelig ned fra 1995, og det er visse tegn til at en del er i ferd med å flytte tilbake.

Fra midten av 1990-årene ble Akajevs styre stadig mer autoritært og korrupt. Presidenten fikk utvidet sine fullmakter ved folkeavstemninger som angivelig var manipulert.

Ved presidentvalget i 2000 ble Akajev gjenvalgt for en tredje femårsperiode. Regimet hevdet at han hadde fått nærmere 75 prosent av stemmene, men internasjonale observatører klaget over omfattende valgfusk. Opposisjonslederen Felix Kulov ble i 2002 dømt til sju års fengsel, og like etter ble hans kollega Azimbek Beknazarov arrestert, noe som førte til blodige opptøyer med minst seks dødsofre og mange arrestasjoner i sørprovinsen Jalalabad. Sporadisk uro forekom også de neste årene.

Det politiske landskapet preges av gamle skillelinjer mellom nord og sør og mellom klaner og folkegrupper. Et hovedskille går mellom kirgisere i nord og etniske usbekere i sør, der islamister har fått et visst innpass.

Før parlamentsvalget i 2005 var spørsmålet om flertallet ville bli stort nok til å muliggjøre en grunnlovsendring, slik at Akajev kunne stille som kandidat for en 4. presidentperiode etter 15 år ved makten.

Opposisjonen avviste det offisielle valgresultatet, som gav Akajevs tilhengere 69 av nasjonalforsamlingens 75 plasser, som en forfalskning. Under en voksende protestbølge, «tulipanrevolusjonen», ble regjeringsbygninger stormet. Akajev søkte tilflukt i Russland og kunngjorde at han gav fra seg presidentmakten. Tidligere statsminister Kurmanbek Bakijev, som siden 2002 hadde vært i opposisjon, seiret ved presidentvalget i juli med 89 prosent av stemmene. Valget ble godkjent av internasjonale observatører.

Bakijev hadde i valgkampen lovet omfattende grunnlovsreformer, blant annet redusert makt til presidenten. Etter at Bakijev kom til makten var opposisjonen misfornøyd med at president i liten grad tok initiativ til endringene han hadde lovet, også i forhold til bekjempelse av korrupsjon. I 2006 var det omfattende demonstrasjoner mot Bakijev, og mot slutten av året ble det vedtatt en ny grunnlov som blant annet ga redusert makt til presidenten.

Også på det økonomiske området har Kirgisistan valgt mer vestlige modeller enn sine naboland. Landet ble medlem av Det internasjonale valutafond (IMF) og Verdensbanken i 1992, og oppmuntret av disse organisasjonene trådte Kirgisistan som den første stat i Sentral-Asia ut av rubelsonen i mai 1993 og innførte sin egen valuta, som. Somens kurs har vært relativt stabil til tross for svak utvikling i Kirgisistans økonomi, i første rekke takket være støtte fra IMF og til dels betydelige utenlandske investeringer. I midten av 1990-årene ble Kirgisistan betegnet som det ledende reformlandet i Sentral-Asia.

I forhold til folketallet har Kirgisistan mottatt tre ganger så mye støtte og investeringer fra Vesten som noe annet land i det tidligere Sovjetunionen. Likevel var landets utenlandsgjeld i 2013 oversteget 3,8 milliarder USD, mer enn landets BNP. Landet har rike forekomster av verdifulle mineraler, og kanadiske interesser er sterkt engasjert i landets gullindustri. Flere større finansskandaler har vært knyttet til disse investeringene, og Kirgisistan er fortsatt en av de fattigste nye statene i Sentral-Asia. Over halvparten av befolkningen klassifiseres i internasjonal statistikk som fattige.

Kirgisistan har et stort utviklingspotensial når det gjelder vannkraft. Under Akajevs norgesbesøk 2003 ble det undertegnet en avtale om å gjøre bruk av norsk ekspertise. Det ble her påpekt at begge land har utnyttbare ressurser på om lag 150 TWT. Mens Norge har gjort bruk av ca. 90 prosent av ressursene, har Kirgisistan hittil bare utnyttet 10 prosent. Siden statsministerbesøket er det gitt utvidet norsk bistand, blant annet til politiopplæring.

Kirgisistan er ved sin beliggenhet og fattigdom avhengig av et godt forhold til Russland og nabolandene. President Akajev prøvde på alle måter å integrere Kirgisistan i internasjonale og spesielt vestlige politiske strukturer. Som ledd i arbeidet med å utvikle forbindelsene med Vesten, for dermed å bli mindre avhengig av Russland, besøkte Akajev i 2003 Norge og andre nordiske land.

Offisielt har landet bestrebet mot å bli et «europeisk» land, mens «de små asiatiske tigere» er blitt sett som mulige forbilder og handelspartnere. President siden 2011, Almazbek Atambayev, har derimot presentert seg som en pro-russisk politiker som vil styrke forbindelsene med Russland og Tyrkia

Kirgiserne er nært beslektet med kasakhene, og forbindelsene med Kasakhstan er gode. Derimot er det stor skepsis overfor Usbekistan, som mistenkes for regionale hegemoni-aspirasjoner. Kirgisiske myndigheter er bekymret for at borgerkrigen i nabolandet Tadsjikistan kan spre seg til deres territorium og bidrar med en mindre kontingent til en felles fredsbevarende SUS-styrke på den tadsjikisk-afghanske grense.

Kirgisistans beslutning om å innføre egen valuta i 1993 skapte irritasjon i nabolandene og resulterte i en forbigående økonomisk blokade fra Usbekistan. Da Kasakhstan og Usbekistan opprettet et «felles økonomisk rom» i januar 1994, fikk likevel Kirgisistan lov til å delta. Kirgisistan deltar også i flere andre regionale samarbeidsprosjekter i Sentral-Asia og med andre land i det tidligere Sovjetunionen. I april 1996 inngikk Kirgisistan i et nytt integrasjonsprosjekt sammen med Russland, Kasakhstan og Hviterussland.

Terrorangrepet i USA 11. september 2001 styrket regimets stilling ovenfor omverdenen. Kirgisistan sluttet seg til «krigen mot terror» med nye sikkerhetspolitiske bånd til USA. Under den krigerske konflikten i Afghanistan har USA gjort omfattende bruk av flybasen Manas utenfor Bisjkek. 2003 fikk Russland etablere en annen flybase i hovedstadsområdet, bare 30 km fra den amerikanske. Manas var også operasjonsbase for seks norske F-16 jagere som 2002–03 avpatuljerte luftrommet over Afghanistan.

Et internasjonalt antiterroristsenter ble etablert i Bisjkek i 2002. Bakgrunnen for dette var frykten for militante islamister i regionen. Væpnede islamister har siden 1990-årene gjentatte ganger trengt inn i Kirgisistan.

I Fergana-dalen, et svært tettbefolket område der ulike folkegrupper konkurrerer om jord og vann, finnes uløste grensetvister mellom Kirgisistan og Usbekistan. Landene strides også om elvevannet som strømmer fra de kirgisiske fjellene ned mot det usbekiske slettelandet. Dette har medført at Usbekistan tidvis har avbrutt sine gassleveranser til Kirgisistan.

Kirgisistan grenser også til den politisk urolige Xinjiang-provinsen i Kina. Islamistiske separatister fra uighur-folket skjuler seg i blant på kirgisisk territorium, og det har vært sammenstøt langs grensen. Forholdet til Kina var lenge anspent, men bedret seg etter at landene i 2004 ble enige om en løsning på gamle grensetvister ved ny demarkasjon av sin 1100 km lange grense. Frykt for islamske separatistbevegelser har fått Kirgisistan, sammen med Russland, Kina og andre naboland, til å slutte en samarbeidsavtale mot terror innenfor rammen av organisasjonen Shanghai Cooperation Organization.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

27. september 2013 skrev Yngve Jarslett

Greide å få inn en feil med lenkehjelperen, har rettet den nå.

27. september 2013 svarte Marte Ericsson Ryste

Ok, da har jeg godkjent den siste endringen din. Supert at du har lagt inn lenker i teksten.

Mvh Marte

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.