Det har vært fast bosetting i det nåværende Tadsjikistan (noen ganger transkribert som Tadsjikistan eller Tajikistan) siden ca. 2000 år f.Kr. I oldtiden og tidlig middelalder inngikk området i Baktria, Sogdiana, Kushana-riket og det tyrkiske kaganatet (se Turkestan).

I annen halvdel av 600-tallet ble området erobret av araberne og islamisert. Anti-arabiske oppstander i den iransktalende befolkningen i Transoxania førte til at hele det nåværende Tadsjikistan, Usbekistan og Khorasan i Iran ble forent under samanidene. Etter dette dynastiets fall ca. 1000 var Tadsjikistan under ulike lokale og fremmede herskere. Mongolene erobret landet i 1221, Timur Lenk og timuridene hersket der fra annen halvdel av 1300-tallet inntil de ble styrtet av de usbekiske sjaibanidene, et nytt rytterfok fra øst som la under seg store deler av Sentral-Asia på begynnelsen av 1500-tallet.

Sjaibanide-khanatet ble etter hvert splittet opp i flere mindre riker, hvorav to, Bukhara-emiratet og Kokand-khanatet, omfattet deler av det nåværende Tadsjikistan. Utover på 1700- og 1800-tallet opplevde disse rikene kulturell, økonomisk og militær tilbakegang. Da Russland begynte å trenge inn i Sentral-Asia i siste halvdel av 1800-tallet, maktet de i liten grad å yte motstand. I 1868 ble Kokand og en del av Bukhara innlemmet i Russland mens resten av Bukharas territorium ble russisk protektorat. På grunnlag av en britisk-russisk avtale av 1895 ble det foretatt en permanent grensefastsettelse gjennom det tadsjikisk-befolkede område, slik at territoriet sør for Amu-Darja ble tilkjent Afghanistan.

Tadsjikene skiller seg ut fra de andre folkene i det tidligere russiske Sentral-Asia ved at de taler en variant av persisk (farsi). Svært store deler av Tadsjikistan består av høye fjell, og befolkningen er konsentrert på de få fruktbare lavslettene. Her utviklet det seg en to-språklig tyrkisk-persisk symbiose-kultur med sunniislam av hanafi-skolen som et felles bærende element. Etter som den politiske eliten var usbekisk-talende ble det persiske kulturelementet gradvis trengt tilbake til fordel for det tyrkiske.

I april 1918 ble den turkestanske autonome sovjetrepublikk opprettet, der deler av Tadsjikistan inngikk. 1921–23 var området herjet av borgerkrig mot sovjetmakten; den islamske såkalte basmatsji-bevegelsen ble ikke endelig slått ned før 1926. Bukhara-emiratet ble omgjort til folkerepublikk og fortsatte å eksistere frem til 1924, da den tadsjikiske autonome sovjetrepublikk ble dannet innenfor den usbekiske unionsrepublikken. Tadsjikistan ble så egen unionsrepublikk i 1929. Ved at bolsjevikene delte Sentral-Asia inn i autonome enheter med utgangspunkt i språklige forskjeller, ble skillet mellom tadsjikisk og usbekisk for første gang gitt et politisk-administrativt uttrykk. Det var imidlertid nærmest umulig å trekke en fysisk grense mellom folkene; store tadsjikiske grupper kom til å bli boende i Usbekistan, mens Nord-Tadsjikistan, som utgjør en del av Fergana-dalen, hadde en betydelig usbekisk minoritet. Samtidig ble en rekke mindre folk i Pamir-fjellene gitt et eget autonomt område innen Tadsjikistan under navnet Fjell-Badakhsjan. Disse folkene taler forskjellige språk og dialekter og tilhører den ismaelittiske retning av sjiaislam. De viktige tadsjikisk-talende byene Bukhara og Samarkand ble liggende i Usbekistan og den lille byen Dusjanbe (i Stalin-tiden: Stalinabad) i sør ble gjort til hovedstad.

Under Lenins korenisatsija-politikk ble det etablert en ny tadsjikisk politisk og kulturell elite som ledet an i moderniseringen og sovjetiseringen av republikken. Under Stalin ble størstedelen av denne eliten anklaget for borgerlig nasjonalisme og rensket ut. Fra slutten av 1930-årene og til 1960-årene ble republikken hovedsakelig ledet av russere utsendt fra Moskva.

I sovjetperioden gjennomgikk Tadsjikistan en betydelig økonomisk utvikling. Fossene ga grunnlag for aluminiumproduksjon, uranforekomstene for våpenproduksjon og irrigasjon for bomullsproduksjon. Takket være store sentrale overføringer lå den årlige veksten i 1960- og 1970-årene rundt 8–10 prosent. Likevel forble republikken en av de fattigste i Sovjetunionen, blant annet fordi den hadde den høyeste fødselsraten og en årlig befolkningstilvekst på 3,5–4 prosent. Dette førte til betydelig overbefolkning og arbeidsledighet på landsbygda. Den kvalifiserte arbeidskraften i industrien var for en stor del tilflyttede russere og andre europeere.

I annen halvdel av 1980-årene, under perestrojka, var Tadsjikistan en av de første unionsrepublikkene som innførte en egen språklov som gjorde titulærbefolkningens språk til «statsspråk». Dette førte til at noen russere begynte å flytte ut. Flere fulgte etter da det i februar 1990 brøt ut opptøyer i hovedstaden Dusjanbe. Det ble fremmet fremmedfiendtlige slagord, og over 20 mennesker mistet livet.

Klans- og regionslojaliteter står meget sterkt i Tadsjikistan. Angivelig ideologiske konflikter mellom kommunister, islamister og demokrater etter Sovjetunionens oppløsning har svært ofte vært uttrykk for tradisjonelle regionsmotsetninger. Kommunistene har stått særlig sterkt i den nordlige provinsen Sugdh (tidl. Leninabad, omkring Khodzjand) samt i Kuljab, mens islamistenes støttepunkter har vært i de sørlige og østlige regionene, Kurgan-Tjube, Garm og Pamir. Leninabad er den eneste del av landet som har en viss industri, og ledere herfra dominerte tadsjikisk politikk i sovjetperioden. Tadsjikistan ble formelt en selvstendig stat ved årsskiftet 1991/92. Ved presidentvalget i november 1991 vant den tidligere førstesekretæren for det tadsjikiske kommunistpartiet, Rahmon Nabiyev, som kom fra Leninabad.

I 1992 gikk en månedlang demonstrasjon utenfor parlamentet over i en regulær borgerkrig. Unge muslimer trådte frem som mujahedin-krigere. Nabijev dannet en «nasjonal forsoningsregjering», men harde kamper fortsatte mange steder i sør-provinsene; tidvis også i hovedstaden. Nabijev ble styrtet i september 1992, men borgerkrigen varte ved. Lokale krigsherrer opererte mer eller mindre uavhengig av begge de stridende parter; flere var tidligere kriminelle. Overgrep mot sivile forekom hyppig. Kommunisten Emomali Rakhmonov ble 1994 valgt til nytt statsoverhode. Rakhmonov-regimet avskaffet raskt de spede tilløp til fri presse og uavhengige samfunnsorganisasjoner. Opposisjonens styrker ble presset opp i fjellene i øst eller over grensen til Afghanistan. Geriljaen fikk våpen og utstyr fra enkelte mujahedin-ledere og foretok en rekke raid over grenseelven Pjandsja inn i Tadsjikistan. Våpenhvile kom i stand 1994. Etter en serie mislykkede forhandlinger mellom Rakhmonov-regimet og opposisjonen lyktes det 1997 å nå frem til en fredsavtale om maktfordeling. Krigen mellom regjeringshæren og islamistiske opprørere var på sitt heftigste i Chatlonprovinsen i sørvest, der ca. 48 000 mennesker skal ha blitt drept. I alt antas borgerkrigen å ha kostet minst 60 000 menneskeliv.

Etter fredsavtalen fikk lederen for den militante islamistiske opposisjonen, Sayed Abdullah Nuri, plass i regjeringen som visestatsminister. En nasjonal forsoningskommisjon ble etablert for å integrere islamistene i statlige institusjoner. Forbudet mot islamistiske partier ble opphevet. Fredsavtalen gjorde imidlertid ikke slutt på den politiske volden. Nye stridigheter fulgte da væpnede islamister fra Usbekistan i årevis brukte Tadsjikistan som transittland for angrep mot Usbekistan og Kirgisistan. Etter tusenårsskiftet ble forholdene gradvis stabilisert, selv om tradisjonelle motsetninger mellom det nordlige og sørlige Tadsjikistan fortsatt gjorde seg gjeldende.

Ved presidentvalget 1999 ble Rakhmonov gjenvalgt for en 7-årsperiode; angivelig med 97 prosent av stemmene. Ved parlamentsvalgene år 2000 og 2005 styrket presidentens parti sin dominerende stilling, med over 70 og 80 prosent. En folkeavstemning 2003 åpnet for at Rakhmonov kan stille til valg for ytterligere to 7-årsperioder som president. Observatører har kritisert valgene og regimets inngrep mot opposisjonen. Rakhmonov ble gjenvalgt som president i 2006, i et valg som ble sterkt kritisert av internasjonale observatører. I 2013 ble han gjenvalgt for en fjerde periode.

Etter terrorangrepet mot USA 11. september 2001 ble tre flybaser stilt til disposisjon for USA under krigen i Afghanistan. I 2002 sluttet Tadsjikistan seg til NATOs militære samarbeidsprogram Partnerskap for fred. Russland var imidlertid fortsatt Tadsjikistans viktigste sikkerhetspolitiske partner. I perioden 2004–06 avsluttet russiske tropper sin bevoktning av Tadsjikistans grense mot Afghanistan etter mer enn 70 år. Vaktholdet skal heretter besørges av Tadsjikistans egne styrker, men med russisk befal og finansiell og annen støtte fra Russland og vestlige land. Russland og Vesten har her en felles interesse i å få demmet opp for en massiv narkotikasmugling fra Afghanistan. En stor russisk fredsstyrke er for øvrig blitt stående i Tadsjikistan siden borgerkrigen, deriblant en divisjon med base utenfor hovedstaden Dusjanbe. Tadsjikistan har også undertegnet en rekke avtaler med Kina for å løse gamle grensekonflikter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

24. juni 2013 skrev Svein Askheim

Navnet til denne republikken staves ofte Tadjikistan.

25. juni 2013 svarte Georg Kjøll

Ja, det kommer litt an på hvilken transkripsjonsform som er brukt, men slik det står i overskriften er den korrekte. Jeg kan likevel legge inn noen alternative former i starten av artikkelen for å gjøre den lettere søkbar.Georg

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.