Kasakherne har tradisjonelt vært et nomadefolk uten skriftkultur, og det finnes få skrevne kilder om deres eldste historie. Kasakherne snakker et tyrkisk språk, men har også sterke mongolske innslag i sin kultur. De ble omvendt til islam allerede på 1300-tallet, men i mange hundre år var deres kjennskap til muslimske tradisjoner nokså overfladisk. Først mot slutten av 1700-tallet fikk islam skikkelig fotfeste som følge av tatarisk misjonsvirksomhet.

Et kasakhisk khanat ble opprettet på midten av 1400-tallet som en føderasjon av en rekke etnisk svært forskjellige stammer. Khanatets kjerneområder var sør for Balkhasj-sjøen og langs elvene Tsju og Talas. Etter hvert begynte kasakhiske stammer å migrere stadig lenger nordover mot elvene Irtysj og Ural på jakt etter beiteområde for kvegflokkene sine.

Rundt midten av 1500-tallet ble khanatet delt i tre stammeføderasjoner eller 'horder' – den store, midtre og lille zjuz. Disse ble i perioder styrt av samme khan, og til andre tider av hver sin leder. Khanene og den kasakhiske adelen (gjerne kalt «Det hvite ben») hadde i alle tilfeller liten makt. De enkelte stammene og storfamiliene var selvstyrte i alle indre anliggender.

På begynnelsen av 1700-tallet ble kasakherne truet av de mongolske dzjungarene, som hadde etablert et mektig khanat i Sør-Sibir. For å kunne stå imot dette presset søkte de to nordligste zjuzene, den lille og den midtre, beskyttelse hos den russiske tsarmakt i henholdsvis 1731 og 1740. Kasakherne oppfattet avtalene med russerne som kortvarige taktiske allianser, mens russerne fra nå av regnet kasakherne som tsarens undersåtter.

De kasakhiske stammesamfunnene var preget av indre feider. I uår trengte stammene ofte inn på hverandres territorier, stjal kveg fra hverandre og overfalt handelskaravaner. For å holde dem under kontroll bygde de russiske myndighetene festninger ut mot steppen, som for en stor del ble bemannet av kosakker. De erkjente imidlertid at uroen blant kasakherne ofte skyldtes ren nød, og lot i 1801 en del kasakhiske stammer få nye beitemarker på russisk territorium vest for Ural-elven. Her ble «den indre horde» etablert.

I 1822 ble de nordlige khanatene oppløst og de kasakhiske områdene lagt under regulært russisk styre. Den russiske statsmannen Mikhail Speranskij utarbeidet et nytt administrasjonsreglement for den «kirgisiske» steppen. (På denne tiden og hundre år fremover ble kasakherne omtalt som kirgisere.) Flere kasakhiske opprør mot det russiske styret ble slått ned, det mest omfattende i 1835.

I 1860-årene ble også den sørlige, store zjuz erobret av Tsar-Russland. Mot slutten av århundret migrerte stadig flere jordhungrige russiske bønder inn på kasakhisk territorium og la ofte beslag på den beste jorden. Ved utbruddet av den første verdenskrig hadde Kasakhstan over én million slaviske innbyggere. I 1916 kulminerte kasakhernes forbitrelse i en større oppstand da tsaren forsøkte å utskrive tropper fra hele Sentral-Asia til krigstjeneste.

Deler av den kasakhiske overklassen hadde etter hvert begynt å bygge hus på russisk manér, og sendte sine sønner til Russland for å få utdannelse. Dette la grunnlaget for fremveksten av et tynt sjikt av kasakhisk intelligentsia. Under den russiske revolusjon i 1917 proklamerte en gruppe vestorienterte kasakhiske intellektuelle en autonom kasakhisk stat, Alasj Orda, som støttet den provisoriske russiske regjering mot bolsjevikene.

En «kirgisisk» autonom sovjetrepublikk ble opprettet i 1920 som en del av den russiske føderasjonen. I 1936 ble den oppgradert til unionsrepublikk under navnet Den kasakhiske unionsrepublikk. Stalins tvangskollektivisering i 1930-årene rammet kasakherne svært hardt. De fleste av dem var fremdeles nomader eller halvnomader og fikk ødelagt sitt tradisjonelle næringsgrunnlag. Kanskje så mange som én million kasakher døde og mange hundre tusen utvandret til Kina og Mongolia. Etter dette var kasakhisk motstand mot sovjetmakten brutt. Kasakherne ble jevnt over mer russifiserte og bedre integrert i sovjetsamfunnet enn de andre folkene i Sentral-Asia.

Under og umiddelbart før den annen verdenskrig ble over én million koreanere, tyskere, polakker, tsjetsjenere og enkelte andre folkegrupper tvangsflyttet til Kasakhstan fra forskjellige deler av Sovjetunionen. I 1950-årene iverksatte Khrusjtsjov en storstilt kampanje for å dyrke opp den såkalt «jomfruelige mark» i Nord-Kasakhstan. Kasakhiske ledere som motsatte seg denne kampanjen, ble fjernet. Mange hundre tusen russere og ukrainere flyttet inn på det som tidligere hadde vært kasakhernes beitemarker.

Som et resultat av alle disse demografiske endringene, sank kasakhernes andel av den samlede befolkningen i Kasakhstan i 1959 til ca. 30 prosent, mens russerne utgjorde 42 prosent. Ikke i noen annen sovjetrepublikk stod titulærbefolkningen så tallmessig svakt. Kasakherne hadde imidlertid langt høyere fødselstall enn europeerne, og ved folketellingen i 1989 var kasakherne igjen blitt den største etniske gruppen.

I etterkrigsårene dominerte russere og andre slavere kasakhisk økonomi og politikk. I 1959 ble imidlertid kasakheren Dinmukhamed Kunajev valgt til førstesekretær for det kasakhiske kommunistpartiet, og under hans ledelse fylte etniske kasakhere opp stadig flere toppstillinger i stats- og partiapparatet. Da Kunajev i 1971 som første kasakher ble valgt til fullt medlem av Politbyrået, var det et uttrykk for Kasakhstans stigende betydning i sovjetisk økonomi og samfunnsliv.

Kunajev-regimet var kjent som svært korrupt, og i desember 1986 innsatte Mikhail Gorbatsjov en etnisk russer, Gennadij Kolbin, som ny førstesekretær. Dette utløste voldsomme demonstrasjoner i Almaty med mange døde. Etter nye uroligheter i Novyj Uzen på Mangysjlak-halvøya i juni 1989, ble Kolbin erstattet av Nursultan Nazarbajev som Kasakhstans partileder. Siden har Kasakhstan stort sett vært spart for etnisk vold.

I desember 1991, rett før Sovjetunionen ble oppløst, ble Nazarbajev valgt til president i Kasakhstan. Han har siden vært en dominerende skikkelse i kasakhstansk politikk. Ved en folkeavstemning i april 1995 fikk han forlenget sin funksjonstid frem til år 2000. Samtidig ble Det kasakhstanske øverste sovjet tvangsoppløst og erstattet av en ny, mindre nasjonalforsamling, Madsjilis. Grunnloven fra 1995 gir presidenten meget vide fullmakter.

Nazarbajev-regimet har ivret for et tett samarbeid i Samveldet av uavhengige stater generelt og med Russland spesielt. Kasakhstan har inngått en rekke avtaler med nabostater om økonomisk og politisk integrasjon, mest ambisiøs er firestatsavtalen med Russland, Hviterussland og Kirgisistan i mars 1996. Nazarbajev går inn for å utvikle Kasakhstan til en overetnisk nasjonalstat med like rettigheter og muligheter for alle befolkningsgrupper, men svært mange ikke-kasakhere føler likevel svak tilhørighet til denne staten. Likhetspolitikken blir ikke konsekvent gjennomført, og tendensene til favorisering av etniske kasakhere er blitt styrket snarere enn svekket etter uavhengigheten.

I 1998 ble landets hovedstad flyttet fra Almaty til den nybygde byen Astana. I 1999 ble president Nazarbajev gjenvalgt for sju nye år med over 80 prosent av stemmene, men valget ble kritisert av internasjonale observatører. År 2000 gav parlamentet Nazarbajev så mange privilegier at han nærmest kunne anses som president på livstid. Hans politiske hovedmotstander, tidligere statsminister Akezhan Kazhegeldin, ble samme år dømt til ti års fengsel in absentia for maktmisbruk og korrupsjon. I 2001 kom Nazarbajev til Norge for å besøke oljeinstallasjoner.

Terroraksjonen i USA september 2001 bidrog til at Nazarbajev styrket sin maktposisjon. Med henvisning til trusselen fra militante islamistiske grupper i regionen, skjerpet han kontrollen også med den politiske opposisjonen; og flere partier og aviser ble forbudt. Flere sentrale opposisjonspolitikere har også blitt drept de senere årene.

Ved presidentvalget i 2006 fikk Nazarbajev ifølge offisielle tall 90 prosent av stemmene. Internasjonale politiske observatører var sterkt kritiske til gjennomføringen av valget. I 2007 stemte folkeforsamlingen for at Nazarbajev kan sitte ved makten på ubegrenset tid. Ved valget på representanter til folkeforsamlingen samme år, fikk Nazarbajevs parti Nur Otan alle plassene i underhuset. Ikke overraskende ble Nazarbayev gjenvalgt med 95 prosent av stemmene i 2011. Valget ble kritisert av OSSE.

Nazarbajev-styret er blitt styrket av en oljesmurt økonomisk vekst på om lag 10 prosent årlig siden tusenårsskiftet. I løpet av få tiår år er oljeproduksjonen blitt mangedoblet til 1,7 millioner fat om dagen, og oljereservene gjør Kasakhstan til den nest største oljeprodusenten blant de tidligere sovjetrepublikkene, etter Russland. Regjeringen har vist vilje til å slippe utenlandske investorer inn i oljesektoren, men i 2004 ble det kunngjort en drastisk tilstramning av vilkårene ved en skjerpet skattelov. Statsoljeselskapet KazMunaiGaz forbeholder seg dessuten retten til 50 prosent andel i fremtidige prosjekter. Oljefondet National Fund of the Republic of Kazakhstan ble etablert år 2000 og forvaltes av sentralbanken med presidenten, statsministeren og medlemmer av nasjonalforsamlingen som styre. I 2014 var fondsverdien angivelig 77 milliarder USD.

Oljealderen begynte 1979 da sovjetiske geologer gjorde et veldig funn like nord for Kaspiske hav. Feltet ble kalt Tengiz («Havet»). USA-selskaper med Chevron i spissen har siden 1990 vært sterkt engasjert i utbyggingen; dette er blitt hilst velkommen som motvekt til russisk dominans. Et sentralt problem har vært transport av oljen til markeder i Vesten. Kasakhstan fikk sitt gjennombrudd som oljeeksportør i 2001 med åpningen av en 150 mil lang rørledning fra Tengiz til den russiske svartehavshavnen Novorossijsk. Med rettigheter i to større oljefelt har også Kina gjort store investeringer. Arbeidet med en oljerørledning til den kinesiske grensen ble innledet 2005.

Norske Statoil har vært i Kasakhstan siden 1992, og hadde opprinnelig 4,7 prosent andel i det store Kashagan-feltet. Kashagan ligger nord på Kaspisokkelen, og ble 2005 vurdert som det antakelig største olje- og gassfunn i verden siden 1975. Feltets antatte reserver er 9–13 milliarder fat.

I 2008 la myndighetene i Kasakhstan frem forslag til en lov som gir staten makt til å annullere alle kontrakter som er inngått for utvinning av naturressurser som tilhører landet. Lovforslaget åpner for at myndighetene kan annullere kontrakter som er ventet å ha negativt utslag på miljøet.

Statoil trakk seg ut av Kashagan i 2001 etter å ha tapt retten til å være eneoperatør, men har siden forsøkt seg på andre felter. Under det første norske statsministerbesøk i Kasakhstan 2004 åpnet Kjell Magne Bondevik Statoil-kontoret i hovedstaden Astana; kontoret er også Norges generalkonsulat. En samarbeidsavtale om olje- og gassutvinning ble signert. I 2005 åpnet Kasakhstan ambassade i Oslo, forøvrig den første i Nord-Europa. Samme år undertegnet Statoil og KazMunaiGaz en intensjonsavtale om et felles lete- og utbyggingsprosjekt i Abayområdet på Kaspisokkelen.

I Kasakhstan er det noe dyrking av hamp og opiumsvalmue til fremstilling av narkotiske stoffer, og landet fungerer som transittland for narkotiske stoffer fra Sørvest-Asia til Russland og Europa for øvrig.

Forholdet til Russland spiller fortsatt hovedrollen i Kasakhstans utenrikspolitikk. Kasakhstan har tatt flere initiativer for å styrke SUS-samarbeidet. Kasakhstan har sluttet seg til de aller fleste samarbeidsavtaler som er inngått i denne organisasjonen. I 1994 foreslo Nazarbajev at det burde opprettes en eurasiatisk union med langt større overnasjonal myndighet enn SUS og med eget parlament etter mønster av Europaparlamentet. En moderert utgave av planen ble seks år senere lansert som Det eurasiske økonomiske fellesskap.

En omfattende samarbeidsavtale med Russland ble undertegnet mai 1992. Kasakhstan har motsatt seg russiske krav om å åpne opp for en generell ordning med dobbelt statsborgerskap for borgere i de to landene, men en ny bilateral avtale i januar 1995 innførte likevel en ordning med «sovende dobbelt statsborgerskap». Den gir alle som flytter fra det ene landet til det andre automatisk rett til nytt statsborgerskap fra flytteøyeblikket. I mars 1996 undertegnet Kasakhstan en avtale om tettere økonomisk og politisk integrasjon med Russland, Hviterussland og Kirgisistan.

Integrasjonsbestrebelsene innad i Sentral-Asia blir i noen grad hemmet av rivaliseringen mellom Usbekistan og Kasakhstan, som begge aspirerer mot en lederrolle i regionen. For øvrig har landene rundt Kaspiske hav hatt tvister om retten til naturressursene der. Stort sett har land med mye olje nær egen kyst – Kasakhstan, Aserbajdsjan og Turkmenistan – villet at havet skal deles opp i nasjonale økonomiske soner. Russland og Iran har derimot villet betrakte Kaspiske hav som en innsjø, hvis ressurser bare får utnyttes etter avtale mellom samtlige kyststater. I 1998 gikk imidlertid Moskva med på at havets nordlige område deles mellom Russland og Kasakhstan.

Vestens interesse for Kasakhstan har i stor grad vært knyttet til bekymring for det arsenal av kjernefysiske våpen som landet arvet fra Sovjetunionen. Kasakhstan sluttet seg i desember 1993 til ikkespredningsavtalen som ikke-atommakt. I 1995 ble det kunngjort at det kjernefysiske arsenalet var overført til Russland for destruksjon.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.