Kasakhstans historie strekker seg tilbake til det khasakiske khanatet, en løs sammenslutning av selvstyrte stammer, forent under en felles khan. I 1731 ble området innlemmet i Russland. Etter den russiske revolusjon i 1917 ble Kasakhstan en del av Sovjetunionen, som en egen sovjetrepublikk fra 1920. Da Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991, ble landet selvstendig.

Folket i området som i dag utgjør Kasakhstan, kasakhene, har tradisjonelt vært et nomadefolk uten skriftkultur, og det finnes få skrevne kilder om deres eldste historie.

Det har bodd mennesker i området som i dag er Kasakhstan siden steinalderen. De nomadiske folkeslagene sakaene og hunerne dukket opp mellom år 500 fvt. og 500 evt. Den første staten, eller i det minste statslignende enheten, som ble opprettet i området var Det tyrkiske khaganatet (også kalt Göktürk-khaganatet). Det finnes spor av khaganet tilbake til 500-tallet.

På 1200-tallet ble området erobret av Djengis Khan og mongolene. Da mongolriket ble delt i 1240-årene, ble området en del av Den gylne horde.

Kasakhene snakker et tyrkisk språk, men har også sterke mongolske innslag i sin kultur. De ble omvendt til islam allerede på 1300-tallet, men i mange hundre år var deres kjennskap til muslimske tradisjoner nokså overfladisk. Først mot slutten av 1700-tallet fikk islam skikkelig fotfeste som følge av tatarisk misjonsvirksomhet.

Et kasakhisk khanat ble opprettet på midten av 1400-tallet som en føderasjon av en rekke etnisk svært forskjellige stammer. Khanatets kjerneområder var sør for Balkhasj-sjøen og langs elvene Tsju og Talas. Etter hvert begynte kasakhiske stammer å migrere stadig lenger nordover mot elvene Irtysj og Ural på jakt etter beiteområde for kvegflokkene sine.

Rundt midten av 1500-tallet ble khanatet delt i tre stammeføderasjoner eller «horder» – den store, midtre og lille zjuz. Disse ble i perioder styrt av samme khan, og til andre tider av hver sin leder. Khanene og den kasakhiske adelen (gjerne kalt «Det hvite ben») hadde i alle tilfeller liten makt. De enkelte stammene og storfamiliene var selvstyrte i alle indre anliggender.

På begynnelsen av 1700-tallet ble kasakhene truet av de mongolske dzjungarene, som hadde etablert et mektig khanat i Sør-Sibir. For å kunne stå imot dette presset søkte de to nordligste zjuzene, den lille og den midtre, beskyttelse hos den russiske tsarmakt i henholdsvis 1731 og 1740. Kasakherne oppfattet avtalene med russerne som kortvarige taktiske allianser, mens russerne fra nå av regnet kasakhene som tsarens undersåtter.

De kasakhiske stammesamfunnene var preget av indre feider. I uår trengte stammene ofte inn på hverandres territorier, stjal kveg fra hverandre og overfalt handelskaravaner. For å holde dem under kontroll bygde de russiske myndighetene festninger ut mot steppen, som for en stor del ble bemannet av kosakker. De erkjente imidlertid at uroen blant kasakhene ofte skyldtes ren nød, og lot i 1801 en del kasakhiske stammer få nye beitemarker på russisk territorium vest for Ural-elven. Her ble «den indre horde» etablert.

I 1822 ble de nordlige khanatene oppløst og de kasakhiske områdene lagt under regulært russisk styre. Den russiske statsmannen Mikhail Speranskij utarbeidet et nytt administrasjonsreglement for den «kirgisiske» steppen (på denne tiden og hundre år fremover ble kasakherne omtalt som kirgisere). Flere kasakhiske opprør mot det russiske styret ble slått ned, det mest omfattende i 1835.

I 1860-årene ble også den sørlige, store zjuz erobret av Tsar-Russland. Mot slutten av århundret migrerte stadig flere jordhungrige russiske bønder inn på kasakhisk territorium og la ofte beslag på den beste jorden. Ved utbruddet av den første verdenskrig hadde Kasakhstan over én million slaviske innbyggere. I 1916 kulminerte kasakhenes forbitrelse i en større oppstand da tsaren forsøkte å utskrive tropper fra hele Sentral-Asia til krigstjeneste.

Deler av den kasakhiske overklassen hadde etter hvert begynt å bygge hus på russisk manér, og sendte sine sønner til Russland for å få utdannelse. Dette la grunnlaget for fremveksten av et tynt sjikt av kasakhisk intelligentsia. Under den russiske revolusjon i 1917 proklamerte en gruppe vestorienterte kasakhiske intellektuelle en autonom kasakhisk stat, Alasj Orda, som støttet den provisoriske russiske regjering mot bolsjevikene. Men den eksisterte bare i litt over to år før nasjonalistene måtte overgi seg til bolsjevikene i 1920, og Kasakhstan ble en egen sovjetrepublikk.

En «kirgisisk» autonom sovjetrepublikk ble opprettet i 1920 som en del av den russiske føderasjonen. I 1936 ble den oppgradert til unionsrepublikk under navnet Den kasakhiske unionsrepublikk. Stalins tvangskollektivisering i 1930-årene rammet kasakhene svært hardt. De fleste av dem var fremdeles nomader eller halvnomader og fikk ødelagt sitt tradisjonelle næringsgrunnlag. Kanskje så mange som én million kasakher døde og mange hundre tusen utvandret til Kina og Mongolia.

Etter dette var kasakhisk motstand mot sovjetmakten brutt. Kasakherne ble jevnt over mer russifiserte og bedre integrert i sovjetsamfunnet enn de andre folkene i Sentral-Asia. Mye sovjetisk industri ble lagt til Kasakhstan, for at den skulle ligge nær olje- og gassforekomstene i republikken.

Under og umiddelbart før andre verdenskrig ble over én million koreanere, tyskere, polakker, tsjetsjenere og enkelte andre folkegrupper tvangsflyttet til Kasakhstan fra forskjellige deler av Sovjetunionen. I 1950-årene iverksatte Nikita Khrusjtsjov en storstilt kampanje for å dyrke opp den såkalt «jomfruelige mark» i Nord-Kasakhstan. Kasakhiske ledere som motsatte seg denne kampanjen, ble fjernet. Mange hundre tusen russere og ukrainere flyttet inn på det som tidligere hadde vært kasakhenes beitemarker.

Som et resultat av alle disse demografiske endringene, sank kasakhenes andel av den samlede befolkningen i Kasakhstan i 1959 til cirka 30 prosent, mens russerne utgjorde 42 prosent. Ikke i noen annen sovjetrepublikk stod titulærbefolkningen så tallmessig svakt. Kasakhene hadde imidlertid langt høyere fødselstall enn europeerne, og ved folketellingen i 1989 var kasakhene igjen blitt den største etniske gruppen.

I etterkrigsårene dominerte russere og andre slavere kasakhisk økonomi og politikk. I 1959 ble imidlertid kasakhen Dinmukhamed Kunajev valgt til førstesekretær for det kasakhiske kommunistpartiet, og under hans ledelse fylte etniske kasakhere opp stadig flere toppstillinger i stats- og partiapparatet. Da Kunajev i 1971 som første kasakher ble valgt til fullt medlem av Politbyrået, var det et uttrykk for Kasakhstans stigende betydning i sovjetisk økonomi og samfunnsliv.

Kunajev-regimet var kjent som svært korrupt, og i desember 1986 innsatte Mikhail Gorbatsjov en etnisk russer, Gennadij Kolbin, som ny førstesekretær. Dette utløste voldsomme demonstrasjoner i Almaty med mange døde. Etter nye uroligheter i Novyj Uzen på Mangysjlak-halvøya i juni 1989, ble Kolbin erstattet av Nursultan Nazarbajev, som Kasakhstans partileder. Siden har Kasakhstan stort sett vært spart for etnisk vold.

I desember 1991, rett før Sovjetunionen ble oppløst, ble Nazarbajev valgt til president i Kasakhstan. Han har siden vært en dominerende skikkelse i kasakhstansk politikk. Ved en folkeavstemning i april 1995 fikk han forlenget sin funksjonstid frem til 2000. Samtidig ble Det kasakhstanske øverste sovjet tvangsoppløst og erstattet av en ny, mindre nasjonalforsamling, Madsjilis. Grunnloven fra 1995 gir presidenten meget vide fullmakter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.