Vi har hatt bankkriser i Norge nesten like lenge som vi har hatt banker. I perioden mellom 1847 og 1928 oppsto de omtrent hvert tiår: 1847, 1857, 1864, 1880–1890, 1899–1905 og 1920–1928.
Etter krigen gikk verdensøkonomien og norsk økonomi inn i en lang periode med relativ stabilitet, og det gikk hele 60 år fra den siste krisen før krigen til det norske bankvesenet igjen ble rammet av en krise, fra 1988–1993, og igjen i 2008.
Grunnlaget for bankkrisene på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet ble lagt i oppgangstider, men oppsto vanligvis i nedgangstider.
Sølv- og gullstandarden i andre halvdel av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet gjorde den norske økonomien sårbar for finansielle opp- og nedturer i utlandet.
I tiårene etter 1814 var det norske kapitalsystemet lite utviklet og i ferd med å bygges opp. Norges Banks begrensede midler var blant annet bundet opp i lån med pant i fast eiendom. Private banker eksisterte ikke, og næringslivet var avhengig av utenlandsk kreditt, blant annet fra Hamburg og London.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.