Karl Gether Bomhoff, født i Larvik, norsk farmasøyt, politiker og bankmann.

Bomhoff ble utdannet farmasøyt i Kristiania i 1863, og arbeidet deretter som farmasøyt i Drammen og Trondheim i fem år, før han flyttet til Dresden, hvor han virket som kjemiker. I Tyskland ble han omgangsvenn med Henrik Ibsen, og de brevvekslet en periode.

Etter to år i Dresden flyttet Bomhoff til Trondheim, for å anlegge den første norske fabrikk for produksjon av jod og kalisalter. I 1875 ble han så tilbudt jobben som administrerende direktør ved Trondhjems Mekaniske Verksted, som han styrte i tre år, til stillingen ble inndratt.

På begynnelsen av 1880-årene engasjerte Bomhoff seg i den nye venstreopposisjonen, og ble i 1883 valgt inn i Trondheims formannskap. Engasjementet i Venstre førte ham helt til Stortinget, og Bomhoff representerte partiet fra 1895 til 1897, og ble gjenvalgt i 1897. Det var gjennom sitt virke i Venstre at Bomhoff i 1884 ble valgt inn i direksjonen i Norges Bank, som på denne tiden hadde sitt hovedkontor i Trondheim. Etter ny lov om Norges Bank i 1892 skulle det for første gang ansettes en fast formann for direksjonen, og i 1893 ble han sjefdirektør for sentralbanken, en stilling han hadde helt til 1920.

På tross av sin stilling som stortingsmann og den første sentralbanksjef, har Bomhoff kommet i skyggen av sine etterfølgere. Men Bomhoff hadde en sentral rolle i de urolige årene rundt århundreskiftet. Bomhoff understreket at Norges Bank måtte være uavhengig og fri for press fra de politiske styringsmaktene og embetsverket, og var derfor en forkjemper for at banken skulle beholde sitt hovedsete i Trondheim. Han gikk langt i å motstå flyttingen av Norges Bank fra Trondheim til Kristiania, et slag han tapte i 1896. I 1898-99 var han aktiv i arbeidet for å berge skakkjørte banker etter Kristiania-krakket, noe han senere ble berømmet for av daværende stortingsmann og senere statsminister Gunnar Knudsen.

Han fikk i samtiden kritikk for sin pengepolitikk under første verdenskrig, blant annet på grunn av den lave diskontoen. I 1919 søkte han avskjed, men ble av statsminister Gunnar Knudsen anmodet om å stå i stillingen til man hadde funnet en etterfølger. Det skjedde først i 1920. Fem år senere døde han, 83 år gammel.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.